Jeg har digga Supersuckers i mange år, nesten helt fra de startet opp. Mitt første møte med bandet fra Tucson, Arizona var det fabelaktige albumet La Mano Cornuda (betyr vel noe sånn som horn-hånd) som kom ut i 1994, da jeg var en studentspjæling som slukte alt jeg kom over av rock’n’roll som ikke var grunge og britpop. Skiva ble handlet inn med infoen om at dette var Willie Nelson sitt favorittband med på kjøpet. Åpningen på dette albumet ble en gjenganger på alle mine vor- og nachspiel, meldingen der Eddie Spaghetti proklamerer at «this album is dedicated to all the good fuckers in the world, and all those who want to be fuckers». Det er meldinga si, det.

Med andre ord hadde Eddie & co gitt ut to fullengdere før «mi» skive, det hyperenergiske debutalbumet The Smoke of Hell, samt singelsamlingen (husk, bandet startet i 1988, og hadde vært et svært så aktivt liveband før de platedebuterte) Songs All Sound the Same, begge utgitt i 1992, og begge handlet inn sporenstreks i ’94. På singelsamlingen finner vi en av favorittlåtene mine, den skummelt energiske «Sex & Outrage», samt coverversjoner av Dead Boys sin kule «What Love Is» og en dritstilig versjon av Nazareth sin udødelige klassiker «Razamanaz». Albsolutt verdt å sjekke ut, om du liker rocken din kjapp og heftig.

Året etter mitt møte med bandet slapp de The Sacrilicious Sound of the Supersuckers, mer høyoktanrock, og nok ei skive født for å underholde på fester med fart i. Så overrasket de ihvertfall meg da de i 1997 slapp en splitsingel sammen med countryrockhelten Steve Earle. Ikke fordi de samarbeidet med en countrykar, siden de tidligere på året hadde gitt ut cowboyskiva Must’ve Been High, men fordi Earle allerede hadde vært en av mine store favoritter i et tiår. Gleden var stor da resultatet av dette parforholdet ble puttet inn i cd-spilleren (dere vet, en sånn spiller som spiller små, metalliske skiver). Gleden ble enda større da jeg så at de sammen spilte Stones-låten «Before They Make Me Run» fra Some Girls, og stemningen ble euforisk i stua da låtene de «byttet» (greia med Sub Pop sine splitsingler var at to band/artister spilte hverandre sine låter, et prosjekt de virkelig burde ha kjørt på med) var Supersuckers sin «Creepy Jackalope Eye», låten som etterfulgte den meldingen om gode pulere, og Earle sin «Angel Is the Devil» fra Train a Comin’. Herrefred som den singelen ble spilt i hine harde dager.

supersuckers_bagI 1999 var de tilbake på rockesporet, og leverte den bredbeinte og stilfulle Evil Powers of Rock’n’Roll. Fram til i dag har de gitt ut ni skiver til, der de veksler mellom live- og studioalbum, country og rock’n’roll, med en såpass kurant fellesnevner det gjøres så mye ut av som mulig, med et øs av energi og fandenivoldskhet. Visst har de levert låter som ikke får deg til å bite deg fast i taklampa, men de svake låtene til Eddie er bra, noe få andre kan matche. I tillegg har sjefen sjøl gitt ut ikke midre enn fire solide soloskiver, der debuten The Sauce er direkte dritlekker, mens han på Old No.2 covrer selveste Far med låten «I Don’t Wanna Grow Up». Hah!

Så når jeg nå sitter med det ellevte studioalbumet til Supersuckers så er det med en viss spenning og ærefrykt. Blir det rocka greier, eller har Eddie på seg cowboyhatten? I 2013 var de i Mötörhead-modus (RIP, Filthy Animal), så det er vel ikke mer enn rett og rimelig at de nå har roet ned, hektet på seksløperne, tatt på boots og hatt, og salet hestene.

Midt oppi innspillingen og promoteringen av Holdin’ the Bag ble det beklageligvis klart at Eddie Spaghetti var veldig sjuk. Langt framskreden strupekreft ble påvist, og Sjefen måtte gjennom en lang og heftig behandling, tøffe operasjoner og en evig kamp etter penger i The Land of the Glory. Kona har drevet med innsamlinger i alle sosiale medier, fått støtte fra artistkolleger, rockinteresserte og fans, og har klart å samle inn stort sett det som krevdes for at Eddie skulle få de beste leger og bli frisk, nærmere bestemt $60.000. Hatten av for kona og alle gode bidragsytere!

Så, hva byr Supersuckers på? Vel, de åpner herligheten med tittelsporet, «Holdin’ the Bag», og jeg er på prærien før jeg rekker å tenke kake. Et munnspill som får deg til å tenke på leirbål, ensomhet, Jolly Jumper, Tex Willer og alle cowboyer i verden, starter så klagende som kun et munnspill kan fikse. Så kjører de faen meg på med en neddempet (!) banjo, en slags anti-Kari Svendsen-banjo, som virkelig setter stemninga.

Ain’t ‘bout what happened here
No it ain’t about what just went down
The only thing, and let me make this clear,
Is that we pick us self up off the ground
And it might not work for everyone
It might just be a drag
But I need to make sure that I’m not the one

Left holdin’ the bag, holdin’ the bag

Så «braker» det løs, med fullt countryorkester, dansefot i stua, og jeg skjønner at, ja, dette blir en fest av en gjennomgang, og at jeg kommer til å kose meg gløgg ihjel. At resten av bandet kjører på med mannskoraktige «oooa!»-er, et trekkspill pynter på herligheta, og at Eddie tar mer og mer i, blir mer og mer energisk utover låten, er akkurat sånn det skal være. Faen meg nøyaktig sånn det skal være. Dæven døtte som Eddie lever, og leverer.

Jeg har sagt til meg selv at det er på tide at jeg lærer meg å fatte meg i korthet, og tenkte at nå, nå skal jeg forsøke. Da hjelper det lite at den neste låten heter «This Life (Would Be a Whole Lot Better If I Didn’t Have to Share It) With You», og at dette er en duett med Hayes Carll, for da må jeg jo bare si noen ord om mannen. Carll er en interessant fyr av mange grunner. Han er tungt påvirket av Beat-generasjonen (ikke det norske ex-musikkmagasinet, men Jack Kerouac, William S. Burroughs, Allen Ginsberg og gjengen), noe Tom Waits óg var, og han elsker Townes Van Zandt. Noen har til og med vært så freidige at de har sammenlignet mannen med Townes. Uansett, sjekk ut skivene hans, om du liker country, americana og singer/songwritere generelt, noe jeg tror du gjør om du leser dette. Låten er en skikkelig «fest på lokalet»-sak, og teksten er rimelig festlig, noe tittelen indikerer, så jeg anbefaler folk å skikkelig lytte til pengeproblemene fyren har.

‘Cause things just goes, from bad to worse
It starts with a kiss, ends with a curse

«High & Outside» er en sånn låt som jeg vet at kona mi liker. Den er nynnbar, rett fram og behagelig i øret. Steelgitaren ligger og lurer i bakgrunnen, vokalharmoniene er pene og pyntelige, gitarplukkingen er delikat, og i det hele tatt så er det vakkert. Men, la deg ikke lure, Eddie synger om en slags ønsket ensomhet som viser seg å ikke være så kult i det lange løp. Ei dame som ikke klarer å slå rot, som flakser i alle retninger, og som vår mann ikke fikser å få fatt i.

The grass is green and there’s not a cloud in the sky
and we’re going for a ride
We can make it work if we give it a try
We’ll be high and outside

Så tar vi turen inn i det mørkeste og heftigste countryen har å by på. Vi snakker om «Man on a Mission», en låt som minner veldig om noe Helldorado kunne gjort, og hva sier ikke det om verdens tøffeste siddiser at jeg må dra dem fram for å finne noen å sammenligne Supersuckers med? Og, de gutta har pinadø et knallsterkt album ute i disse dager. Hah! Kort, du liksom. Her er det lag på lag med gitarer, takta kjøres opp mot sjangerens grense, Eddie tar på seg tøffestemmen, og det er lagt på orgel, vrengt gitar, mye klang og selvfølgelig steelgitar.

I’ve got my intuition
I’m a man on a mission

Og så dukker sannelig Lydia Loveless opp på «I Can’t Cry», og nå snakker vi rett og slett om årets feteste duett. Rett meg hvis jeg tar feil, for det som er bedre enn dette vil jeg mer enn gjerne høre. Eddie henter stemmen fra nederst i dypet, og kan minne om Tex Perkins, mens Lydia bare bekrefter at hun er ei av de tøffeste damene i bransjen. Låten kommer til å ende opp på mange av mine lister framover, og du vil ikke få så mange bedre måter å tilbringe 2:37 i år. En enkel gitar spiller et pent fingerspill, med klang, bassrøsten kommer inn, så den råtøffe dama med vibratostemmen, så en miks av stemmene, trommer og bass lurer seg inn, et Hammond-orgel blir med på moroa, noen fete taktskifter, en steike enkel og stilfull liten gitarsolo, mer duett på refrenget, og låten fader ut. Enkelt og greit. Åpningsmeldinga til Eddie er dessuten mer enn grei nok, og sender tankene mine til Loudon Wainwright III sin «The Man Who Could’t Cry», som Johnny Cash udødeliggjorde på American Recording.

When the rains comin’ down
And the wind blows upon your face
And there’s no one around
It doesn’t matter how hard I try
I can’t try

Halvveis gjennom albumet slår det meg at dette er et album som kommer til å stå djevelsk stødig i bandets allerede solide diskografi. Og nå byr de på «Let’s Bounce», som er platas klassiske rocker. Ikke hard og brutal, men i samme strøk som Tom Petty, John Hiatt og Steve Earle oppholder seg. Med andre ord; fett! Her har Eddie hostet opp en låt som er som skapt for de som må komme i feststemning fort, med et par lag gitarer og en rytme som får føtter til å røre seg, og det er vel bare å sette hatten på skallen først som sist. Kan ikke høre en sånn her rakker uten Stetson.

«I Do What I Can (To Get By)» åpner elegant nok med lyden fra en platespiller anno 1952, det spraker fra en tilsynelatende urgammel LP, og jeg spisser ører. Så kommer bandet inn med full tyngde, lyden er av 2015-kvalitet, og det er lystig country på programmet. Det er ikke tvil om budskapet her. Det er gårsdagens menn som får sin hyllest, og Eddie kan fort mistenkes for å gi et aldri så lite stikk til den moderne, caffè latte-drikkende mannen.

I’m that kind of man
I do what I can to get by

Neste låt ut heter «Jibber-Jabber», og sorteres definitivt under kategorien rockabilly. Det går unna i svingene her, i noe som fort kunne vært et stødig Jerry Lee Lewis-nummer. Supersuckers-vrien er noe sintere og mer aggressiv enn det som vanligvis kommer fra band som pynter hårsveisene sine med fett, og gutta spiller virkelig med turboen på. Teksten er, som tittelen antyder, en henstilling til alle damer der ute om å slutte å pjatte så djevelsk mye. Damene burde heller te seg som den «cheeta-reima» han har sett stråle nedover gata. Og, Eddie synger garantert dette med et stort glis rundt kjeften.

I’ve had enough of your jibber-jabber
I’ve had enough of your blah-blah-blah

Ei rolig takt kommer sigende inn i ørene, ei fele og en gitar legger seg på, og den dype røsten til Eddie backes av et aldri så lite mannskor. «That’s How It Gets Done» kunne fort vært en urgammel, irsk drikkevise, framført med elektrisitet i instrumentene. Her er det bare å finne et par armkroker, fylle opp seidelen, og vugge fram og tilbake. Her skal vi bli nostalgiske og tenke tilbake på hvordan det en gang var (da alt var så mye bedre). Og det er bare å sette låten på repeat. Gutta har virkelig hatt det morsomt i studio, noe Eddie rakk å si noe om før han ble sjuk. Her høres det.

Put away that checkbook and pay me in cash
Yes, that’s how it gets done

«Shimmy & Shake» åpner med et fett, skakt og enkelt gitarriff, og fortsetter som en sinna, straight rockelåt. En tøff og presis gitarsolo er avbrekket i denne tiraden av ord som like gjerne kunne vært framført av Danko Jones. Det enkle er pinadø ofte det beste. Det funker ihvertfall mer enn greit her. Jeg elsker den Motörhead møter Steve Earle-touchen Eddie legger seg på når han er i cowboy-modus.

Så er vi framme ved siste låt. «All My Rowdy Friends (Have Settled Down)» er en gammel countryklassiker skrevet av Hank Williams Jr., og som gikk til topps på countrylistene i USA og Canada da den ble sluppet i 1981. Sangen kler Eddie fantastisk bra på alle måter, ikke minst med tanke på lyrikken. Vi møter en desillusjonert sanger som bedrøvelig ser at alle hans tidligere kumpaner, de karene han drakk og festet med, gjengen som gjorde verden utrygg, har roet seg ned med familie, barn og andre sysler, og som bare kan konstatere at han er alene om å ønske en runde med brændevin og weed. Sønnen til Høvdingen skrev denne låten med George Jones, Kris Kristofferson, Johnny Cash og Waylon Jennings i tankene, mens Eddie Spaghetti her har gjort ei av tidenes kuleste omskrivinger med å putte inn noen andre herrer. Sjekk ut hvem Eddie namedropper her! Her er hva Hank skrev om Johnny & Kris:

Yeah, I think I know what my father meant
When he sang about his lost highway and Johnny Cash
Don’t act like he did back in ’68

And Kris, he is a movie star and he’s moved off to L.A.
And nobody wants to get drunk and get loud
And all my rowdy friends have settled down

Herrefred som jeg anbefaler denne skiva, som ikke slippes før 16.januar 2016, men som de tjyvheldige amerikanerne fikk i hus 16.oktober.

Her er et par smakebiter til å drøye ventetiden med.

 

Forrige artikkelSoloplate fra BJ Barham (American Aquarium)
Neste artikkelUkens video: GISKE – Strangers In A New Town
44 år gammel tromsøværing, nå bosatt i Torsken på Senja. Utdannet lærer, men med lang fartstid (da snakker vi stort sett jobbing) innen rus og psykiatri. Er hakket over ihuga Liverpoolsupporter, har vært gift i femten år, og har tre barn. Favorittartister: Fryktelig mange, men skal jeg holde meg til den kjente og kjære Topp 5, så ville det i dag blitt noe sånn som: Tom Waits, The Replacements, Townes Van Zandt, Reigning Sound, The Kinks. Fem favorittskiver (blant sånn circa hundrevis): Tom Waits – Rain Dogs Gene Clark – No Other Townes Van Zandt – My Mother the Mountain The Stooges – Funhouse The Cynics – Rock ‘N Roll

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here