En konsertomtale fra undertegnede har en tendens til å bære preg av et reisebrev, selv om reisen «kun» er fra Torsken på Senja til Tromsø. Så, litt reiseskildring må til når Luke Elliot sitt elegante besøk til Ishavsbyen skal beskrives.
Som vanlig når vi snakker om fredagskonsert, så starter planleggingen torsdag kveld, med at jeg har en intensjon om å komme meg tidlig til sengs. Jobb skal jo gjennomføres, jeg må rimelig tidlig opp (kl.0700), og etter jobb skal jeg enten kjøre 250 kilometer eller kjøre 70 km og så ta båt fra Finnsnes til Tromsø.
Denne fredagen ble det båt og bil, pga polare lavtrykk, ekstremt mye sørpe på veiene, og alt annet enn godt lys på bilen (ikke mindre enn tre pærer har gått siste døgn, og det funker dårlig her oppe i mørketiden). Så, en kjøretur som normalt tar 45 minutter tok nå en time og et kvarter, og ei anspent kjørestilling er ikke verdens beste oppladning til en båttur i en liten balje som skal over Malangen i liten storm. Jeg liker ikke de nye båtene som er satt inn på strekningen Harstad-Tromsø. Punktum.
Vel framme i byen ble det innsjekk på Smart Hotell, et konsept som er brillefint og perfekt for snarvistitter til byen, der fokus er musikk og ikke bekvemmeligheter på sovefronten. Rommet var som en bunker, men med dusj og ei seng funket det utmerket. Jeg skulle uansett bare sove i fire-fem timer der, så det var null stress.
Jeg hoppet i dusjen og raste bort til Backbeat, denne fantastisk fine platesjappa som ligger som en oase oppe i Vestregata. Der skulle Luke Elliot spille en liten intimkonsert, signere skiver, og prate med folket som møtte opp. Jeg skulle handle litt vinyl, men med min noe sære handleliste så endte jeg opp med å kun finne årets Thåstrøm-skive. Det betyr at bl.a. Built To Spill, Robert Chaney, Living Eyes og T. Hardy Morris fortsatt ikke er i platesamlinga mi.
Backbeat har skjenkebevilling, og det å kunne kjøpe seg en øl mens man leter i vinylstablene er deilig. Etter en halvtime med tråling gjennom platebunkene, begynte det å strømme på med folk. Sjappa er lita, så når rundt 30-40 personer var ankommet var det rimelig trangt, og Luke kom labbende fra til den lille, intime scena i hjørnet ved inngangen. Mannen hadde kun en kassegitar med seg, og ga tydeligvis en god faen i mikrofoner og forsterkere. Dette skulle bli virkelig intimt!
Han kjører på med innlevelse, og han byr på rolige og annerledes varianter av «Trouble», «Gun of Mine» og Tim Hardin sin vakre «Reason to Believe». Det er vakkert, og selv om mannen ser sliten ut, med røde øyne og krøllete skjorte, så gir han det som er å gi til oss heldige få vitner. Jeg elsker sånne små, lekre happenings som Robert Dyrnes og kona Kari Westergaard byr på med jevne mellomrom.
Nevnte Kari kunne fortelle at Backbeat har solgt skiva til Luke Elliot, Dressed For the Occasion, i bøttevis, og de var utsolgt for herligheten. Men, Luke hadde med seg rikelig av godsakene, så jeg kjøpte albumet på vinyl, fikk den signert, og slo av en liten prat med karen. Han var av typen som gjerne lytter, virket genuint opptatt av hva som får en lærer til å farten gjennom halve fylket i drittvær for en konsert, og kom med skryt av oss nordmenn. Underveis i praten så skjønte jeg at junior hadde brukt pengene sine på tattos og brennvin, så jeg kjøpte et eksemplar av skiva til ham, og spurte om han kunne signere den òg. Det var selvsagt uproblematisk, og etter å ha fått høre hva avkommet heter, skrev han: «Simen, I like your dad, Luke Elliot». En fin-fin vri, om jeg må si det selv.
Så var det å komme seg til hotellet, som ligger 50 meter unna Backbeat, legg igjen nettet med skiver, og så spasere ned til Blårock. Der var Luke Elliott allerede igang med lydsjekken, selv turen til hotellet kun hadde tatt et kvarter. Jeg og junior kjøpte oss en Mack IPA, og fant selvsagt en kjent rockeelsker der med ei øl i lanken. Rune er på alle konserter som er verdt å være på, og tilhører den harde kjerne av konsertgjengere i Tromsø. Vi ble enige om fryktelig mye viktig, som at det er ufattelig mye bedre å sitte på Blårock med en øl i neven og vente på en fantastisk artist, enn å sitte hjemme å ete fredagstaco, og at lydsjekken begynte å ligne en absurd kul konsert. Fra 1.etasje hørte vi bandet dra på med den ene perlen etter den andre i etasjen over, og det varte og rakk såpass at det føltes som om vi var til stede under dagens andre Luke Elliot-konsert.
Oppvarmere denne kvelden var de lokale heltene i The Late Great, et Tromsø-band som opererer i et slags alternativt country-terreng, og som smakfullt nok ble inspirert av et Townes Van Zandt-album da de skulle komme opp med et bandnavn. Frontmann og «bandeier» Tor Thomassen vandret småstresset rundt, og kan ikke sies å være kokfornøyd med at lydsjekken drøyde så djevelsk, men han tok det hele med rimelig godt humør, og gjennomførte sin egen lydsjekk på ti minutter, noe han vel strengt tatt måtte pga noe som begynte å ligne på tidsnød.
Så fylles Blårock opp med kjenninger, gamle og nye kompiser, og stort sett alt som rører seg av rockere i byen. Det blir sikkert 6-7 halvlitere av Mack sin utmerkede IPA, det snakkes om at det hadde vært godt med en whiskey eller tre, men heldigvis hører vi at det slås noen akkorder i etasjen over, så jeg blir «saved by the bell». Dritings på konsert er det mest urutinerte jeg vet om, og tenker at jeg er ferdig med det. Ihvertfall før hovedartisten kommer på scena.
The Late Great leverte varene, og vel så det. Egentlig leverte de så innihelvete bra at jeg bare måtte sjekke med Thomassen om de har noe album på gang, og det har de og det slippes i midten av mars. Her er det bare å glede seg folkens!. Det settet de spilte var såpass energisk at de egentlig framstod som bandet folk var kommet for å høre, med en vokalist som gikk ut blant publikummerne, et tight og kult komp, og en gitarist som koste seg med kjekke licks og soloer. Folk gikk fra å nikke anerkjennende til å riste godt på hråsveis, der det var hår å hente, og jeg hørte sammenligninger med tøffe saker som Uncle Tupelo og Grant Lee Buffalo type «Fuzzy». Ikke helgale sammenligninger, og da skjønner de fleste at dette kan bli et Tromsø-band å regne med.
Vel av scena gikk det ikke fryktelig lang tid før det ble ryddet og gjort klart for det folk var kommet for å høre; Luke Elliot med band. Bandet består av unge, talentfulle og norske musikere, bortsett fra trommis Larry Mullins, som rett og slett er fyren som hamrer løs for Iggy Pop & The Stooges for tiden, og som i tillegg har spilt sammen med Nick Cave. Jeg tenker det er en mer enn kurant cv å klaske i bordet med.
Mullins og bassisten, som jeg ikke har fått med meg navnet på, men steike som den karen kjente til de fire strengene, starter opp med det dødsstilige kompet til «Get ‘Em While They’re Hot», felefyren starter en intens og ektefølt gnikking på fela si, og gitarister fyller på med snadder akkurat der det hører hjemme. Men, ingen Luke er å se på scena, og kompet drar seg til, ett minutt, to minutter, og så kommer han brøytende gjennom folkemassen, som i kveld må være nærmere 300. Det er tett og hett foran scena, jubelen bryter løs, sjefen sjøl setter seg ned bak keyboardet sitt, og nærmest brøler ut «Well, I’m crossing over muddy waters, my love!». Scena er satt, publikum slenger ut noen «Å, dæven!» og «Satan!», og jeg skjønner at det kommer til å bli en intens og herlig time. De jeg står sammen med, to spreke og over gjennomsnittet musikkinteresserte jurister, blir til store glis, og vi blir alle i lokalet til en stor, kokfornøyd masse som gynger sammen i takt inn i mørketidsnatta. Klokka nærmer seg midnatt, det er lovlig sent for en konsert, og den lille antydningen til tretthet og sløvskap er som blåst bort.
Albumet hans er lekkert produsert av sjølvaste John Agnello, i Haldens praktfulle studio Athletic Sound, og havner etter alle solemerker på min Topp 10-liste over årets album, men det han gjør live topper lett lydene fra skiva. Det er så energisk det som foregår på den lille scena i 2.etasje på Blårock at det nesten gnistrer av instrumenter og høytalere, folket foran scena produserer mange TWh av pur rockeenergi, og den ene låten etter den andre treffer rett i den berømte sikringsboksen. Luke begynner å «peive» med armene, han blir varm i dresstrøya, og han gliser godt innimellom, når han hører den kunsten som spres ut i lokalet, av unge, norske musikere. Halvannen times lydsjekk har gjort susen. Og så sitter det et unikum klistret inne i hjørnet, bak et lite trommesett, og spiller med en sånn feeling at jeg nesten glemmer hovedpersonen. Følsomme og tandre små-kakk på cymbaler, avløses av en hamring på skarptromme og tammer, og han sparker så ifra på hi-hat og stortromme at det er et lite førjulsunder at de ikke kollapser i løpet av den gode timen det hele varer.
Jeg så Daughn Gibson på scena en gang, og ble småsjokkert av scenetekket til fyren. Jeg tenkte Elvis Presley og en fyr som virkelig tar all plassen i et rom. Den samme følelsen fikk jeg på Blårock med Luke Elliot på scena. Vi snakker om en entertainer av rang, der han halvveis poserer, delvis forsvinner inn i låtene, og leverer alt han har å by på. Alle låtene fra skiva spilles, noe fra ep’en, og selvsagt byr han på Warren Zevons «Boom Boom Mancini».
En time inn i settet må jeg pisse. IPA’ene er fornøyd med tiden inni meg, og vil noe voldsomt ut. Jeg må bare innse at et toalettbesøk er på sin plass, så jeg brøyter meg vei fra fremst foran scena og ned trappene. Pissrenna ser meg bare i ett lite minutt, men jeg skjønner fort at pressinga mi var unødvendig, for det er så fullt på Blårock denne kvelden at folk står langt nedover trappene, og jeg kan bare glemme å komme meg tilbake. Jeg kjøper en kjekk t-skjørte som selvsagt har påskriften Dressed for the Occasion, og ender opp med størrelsen L fordi altmuligkvinnen til Luke ser på meg og sier at den helt klart er stor nok. At jeg ser spinklere ut enn jeg er skjønte jeg da jeg kom hjem, fordi skjorta var et pølseskinn, og jeg så ikke ut i måneskinn med den på skrotten.
Lyden er kjekk nede ved baren, og der satt andre godtfolk jeg fikk lurt meg til en liten prat med, og ikke lenge etterpå er det hele over. Folk kommer glade og fornøyde ned trappene, vi samles en gjeng klokt plassert nær ølserveringen, og utveksler noen «steike fin konsert-er» og fane for en fyr-er», og så står hovedpersonen selv der, byr på noen håndtrykk, og forsvinner backstage.
Jeg kjenner at jeg er søkke sliten, og vurderer en retrett til hotellet, men plutselig står Larry Mullins der, og jeg skjønner at jeg må prate med trommehelten. Det bys på blodskryt fra min side, med «den feteste trommingen jeg har hørt» og «faen så energisk og følsom du var, på en gang». Han forteller at Iggy er minst like kul som jeg har gått rundt og trodd, og at musikken til Luke Elliot er såpass komplisert at mine antakelser var riktige. Lydsjekken var ei øving, i og med at dette var hans første spilling med mannen. Yeah, right! Hans andre spilling er dagen derpå, i Oslo Spectrum, som oppvarmer for Bjørn Eidsvåg, og foran 6000 mennesker.
Etter litt jabbing forteller jeg mannen at jeg er på tur til sengs. Det har vært en lang dag, lang reisetid i bil og båt, og at en mann i min alder trenger litt søvn nå. Tilbakemeldingen hans fikk meg til å gapskratte. Han ble vekket kl.0400, de tok førsteflyet nordover fra Gardermoen kl.0640, og ble hentet på Langnes kl.0830 av Egon og Geir-Tore, daglig leder på Blårock. Deretter gikk turen rett til nevnte etablissement, hvor det var linet opp Bloody Mary’er så langt øyet rakk, noe som hadde resultert i en bonanza i vodka og tomatsaft. Der hadde de drukket og kost seg hele dagen, de hadde kost seg med øl under lydsjekken/øvinga, og fylt på med sterkere drikke backstage fram til konserten startet. Under konserten drakk de øl og shoter. Og her stod fyren, sprek som ei fele, og klar for å ta morgenflyet kl.0800 neste dag! Dæven, for en kuk! Det sa jeg til ham. Larry Mullins flirte godt, og jeg gikk hjem.
Luke Elliot blir å nå langt, han blir å spille på langt større scener heretter, og jeg gleder meg allerede voldsomt til neste skive.
Helt strålende reiseskildring.