Erik Lukashaugen, altså, denne visesangeren fra Elverum som har tatt opp arven etter de klassiske, norske visesangerne, karen som gir faen i alt som minner om hipstere og vindretninger som måtte være i den norske musikkfloraen. Erik gjør det han vil og behersker best, og sånn blir det alltid gode resultater av. Han forsøker ikke være noe han ikke er, og virker å la naturen gå sin gang. Når det er sagt, så tror jeg at han begynner å bli moden for en liten retningsforandring, og det kan bli riktig så festlig. Vi har sett det før med Bjella, og i år med Ropstad, så hvorfor ikke?
Misforstå meg rett, det er ikke et ønske fra denne kanten om en endring, det er ikke jeg som håper at Lukashaugen gjør noe annerledes ved neste korsvei, men når man vet at debuten, den fin-fine rekken av Børli-tolkninger, Av En Sliters Memoarer, solgte 2500 eksemplarer, mens årets enda fin-finere Tel Si Ega Tid, kun har solgt 500 eks, så skjønner man ønsket om forandring. Nå har heldigvis mannen vært svært så aktiv på konsertfronten, og konsertene har vært godt besøkt, så i dag er han fulltidsmusiker, men er man kunstner, er man en som lever av å skape noe, så ønsker man selvsagt å bli lagt merke til og anerkjent av flest mulig. Vi er ikke for mange som verdsetter det Erik gjør i dag, mye pga at det ikke er i dette terrenget dagens musikkonsumenter trives best.
Når det er sagt; flere burde få opp øynene for denne herren. Han skriver tekster som er tenksomme og viktige, spesielt for en skrue som meg, folk som har levd ei stund og begynner å fylle opp «minnebanken». I tillegg er det en sprekere utgave av Lukashaugen enn vi hørte på debuten, i den forstand at låtene er mer orkestrert og tempoet er økt på en del av sporene. Han ligger her i grenselandet mellom norsk visesang og americana, og det kler mannen særdeles godt.
Herligheten starter med en hyllest til hjemstedet, Elverum, og “Slik Som Det Var i Elverum” burde bli byen i Hedmark sin bysang, for låten får meg til å ville ta en svipp innom byen neste gang jeg er i traktene.
Ser i en gamal perm full av minner
Blir varm og ør av det jeg ser
Minnes brått ungdomstida som spesiell
Dersom avstand var alt som skulle til
Vi møter en kar som har passert 40, som reiste vekk for å søke lykken i storbyen, og som har returnert og ser hjemstedet med nye øyne. Lyrikken er nostalgisk uten å bli for søtladen, og melodien er pyntet med steelgitar, twang og ei vuggende, herlig takt. Det er fryktelig lett for meg å kjenne meg igjen, selv om jeg har tatt den omvendte turen, da jeg flyttet fra Tromsø til bøgda. Savnet etter hjemplassen er tidvis stort, alle de gode minnene fra ungdomstid og studietid er ikke fra bostedet mitt men fra byen, og det gjør noe med en. Dette får Erik fram på utmerket vis. Barnekoret på tampen gjør seg virkelig, og Tel Si Ega Tid starter glimrende.
“Komme Hem Med Blommer” er en av de beste låtene som har kommet fra herrens bryst. En deilig melodi som framføres med kassegitar og fele, en banjo som fyller inn lekkert, og en tankefull og passe streng Lukashaugen som viser en ny side av seg selv. Jeg har lest en fin-fin omtale av skiva, der låten ble nevnt som en sak Steve Earle kunne ha skrevet, og jeg skjønner den sammenligningen. Erik synger rent, pent og klart, og forsøker ikke gjøre noe annet, og sammenlignet med Earle sin skakke og intense stemme så er det ikke mye som ligner, men låtoppbygningen er definitivt i samme lende.
Det er itte lenger lurt å komme hem med blommer
Har bare tida før det blir lyn og tor
Nå gjør jeg best i å finne meg i det som kommer
Det er itte tida no for flere store ord
Et eller annet plager hovedpersonen her, noe han erkjenner i andreverset der han mer enn antyder at samvittigheten gnager (for mye vekk fra familien, for mye fokus på egne affærer? Hva vet jeg..), men samtidig kommer han altså med meldingen «dette går nok over om jeg holder ryggen rak. Men selv de største trea kan velte, når været først får tak. Kanskje er jeg påståelig? Kanskje er jeg for sta? Men nå er det sånn at jeg mener det jeg sa». Noe mer enn sier meg at han rives og slites mellom familie- og musikerliv. En knakende flott låt som alle bør sjekke ut.
For hvert skritt du tar skar du væra trygg
på at je som far din, står støtt bak din rygg
Om du itte makter di ega bør
skar je rekk deg ei hand om du spør – min sønn
“Je Vet Det Er Je Som Har Rett” er fest på lokalet, med mer fele, mer kassegitar, og en lystig Lukashaugen bak mikrofonen. En selvsikker og bråkjekk tekst, tøffere enn toget, og her møter vi en som ikke har begrepet konfliktsky i repertoaret sitt. Eller hva skal en si om:
Og skulle du mene jeg taler litt tull
Så er kan det hende forde du er er full
Je er itte redd for å banne i kjerka
For jeg vet det er je som har rett
Så følger han på med mer americana, nok en låt som definitivt er et resultat av at Lukashaugen har hørt på fine ting. Skulle jeg driste meg til å tippe, så vil jeg tro at han ikke er ukjent med Jason Isbell, Gram Parsons og mer tradisjonell country som George Jones og The Byrds ala Sweetheart of the Rodeo.
Jeg minnes at du hviska meg tre fine små ord
Vi delte kun ei lita stund men det satte sine spor
Jeg vet jeg burde ha lagt alt bak meg og sett deg i øya som en venn
Men etter fire år har jeg et åpent sår som aldri vil gro igen
Anslaget i låten er bare herlig, og avsluttingen briljant, og innimellom dette er det norsk country på sitt absolutt beste. Og, dama som gjør dette til en duett, Linn Øftsaas, synger vakkert som bare det. Med denne låten aner jeg veien videre, og den kommer til å by på mye stilren og vakker americana. Så det så.
“Mi Hembygds Trakt” er vel den eldste låten på albumet, og en låt jeg hadde hørt mange ganger før albumet ble sluppet. Lukashaugen fikk forståelig nok flere priser etter En Sliters Memoarer, og en av dem var Regnbågåbrua 2013, en pris som deles ut av Sandbeckstiftelsen. I samme slengen sendte de ham diktet “Mi Hembygd Trakt” med et ønske om at hovedpersonen ville tonesette det. Så gjorde han, og resultatet er altså med på denne skiva. Låten passer utmerket til høytiden vi går inn i nå, og er på mange måter gjort til en julesang. Litt bjeller, beskrivelser av vinterlandskap, og vips – vi har fått en sang som bør inn på alle klassiske julesanglister. Den er ihvertfall strategisk plassert på mi.
Hadde “Tel Si Ega Tid” vært gitt ut som LP, ville Testamente vært åpningssporet på side B. Og her får vi mer dritstilig country, nå i Merle Haggard-gata. Outlaw-country fra Elverum, for Fanden! Selvsagt med fullt band; en trommis med jazzvisper, en ompo-bass, en stilig banjo, felesjef Tarjei Nysted som spiller med digre porsjoner innlevelse, og sjefen sjøl som synger akkurat så tøft som det kreves.
Seks fot ned, på ei seng av tre
Oppi lyset ei navnløs grav
Ugras gror over grus, over jord
Kunne heller ha hoppa på hav
Mørkere har vi ikke hørt Lukashaugen, og dette kler stemmen på strålende vis. Han legger seg i et noe lavere stemmeleie, og visesangeren er plutselig ute på prærien. Jeg tenker fort Tom Russell når jeg hører denne låten. Det er noe genuint og herlig avslappet over det hele, og det kjennetegner egentlig alt det Lukashaugen har gjort. Dama det synges om er ikke spesielt imponerende, og igjen er Erik streng. Krigspensjon, en million, og så havner han på et «hem», møter ei dame som er ute etter pengene hans, og det liker han dårlig. Jeg liker Strenge-Erik! At han i tillegg synger om Bayer er alltid fint. Flere burde synge om Bayer. Og Tarjei er den kuleste felespilleren vi har her til lands.
“Sulusangen” er tilbake til visekunsten, med flott fingerspill av Erik, ei fele som følger med på hva som skjer i bakgrunnen, og en ettertenksom tekst skrevet av Tore Hestbråten. Dette er vakkert, noe som understrekes av tilbakelent koring av Linn Øftsaas. Jeg synes det er merkelig at denne låten ikke er listet av radiokanaler, at ikke nrk ikke har gjort sitt for å få denne låten ut til det norske folk, for her snakker vi om en låt som lett kunne ha truffet bredt. Og det hadde Lukashaugen virkelig fortjent.
“Sulusangen” følges av en låt i samme gate, “På Hytta”. Det er neddempet, kun en nylonstrenger og en steelgitar som klager her og der, et munnspill som har sitt og si, og en sang som forteller at alt skjer til si ega tid på hytta, der roen er absolutt og stresset pakket bort. Igjen, en låt som kler jula, og en låt som jeg skjønner sjela til, her jeg bor ytterst i verden. Ro er undervurdert, stress er oppskrytt.
Her er det tid, for her finns inga klokke
Dagen glir stille forbi
I avisa les je om verda der ute
Men her skjer alt til si ega tid
Tore Hestbråten har skrevet den neste teksten òg, “Tre i Glaset”. Hovedpersonen er nesten å betrakte som en «titter», der han betrakter familien fra yttersiden, og det hele er på et vis kamuflert som minner. Igjen er det en tekst som kan virke selvbiografisk, ironisk nok siden han ikke selv har skrevet teksten. Jeg har alltid sett på familien som det viktigste i livet, og kona mi og ungene betyr alt. Rock’n’roll, musikk generelt, fotball og Liverpool spesielt, venner og reiser; alt kommer selvsagt i andre, tredje og fjerde rekke. Erik Lukashaugen er her for å minne oss på dette, om vi skulle miste fokus her i livet. Barnekor, lystige toner og tradisjonelle akustiske instrumenter følger selvsagt med på reisen.
Så nærmer vi oss slutten, og Tarjei Nysted får boltre seg mer. Sætertrall er komponert og skrevet av Lukashaugen og Nysted, og disse to gode vennene og kollegaene byr på en låt som er godt plantet i visetradisjonen. En trall er det virkelig, og nok et bevis på at ingen ivaretar den norske visetradisjonen på finere vis enn Lukashaugen. Store ord jeg lett står for.
“Vise Før Skoga” er det perfekte punktum for Tel Si Ega Tid. Det er så solid håndverk her, at jeg ikke kan unnlate å nevne det. Erik er en bunnsolid gitarist, og her klarer han seg stort sett alene, bortsett fra noen koselyder fra Nysted, et behagelig (!) trekkspill i midtpartiet og litt korhjelp. Dette er behagelige saker, det er en låt til ettertanke, og det er en låt som får meg til å tenke at, faen, dette var pinadø herlig levert. For dette er i sannhet et herlig album, skapt for å sette på om hverdagsstresset har vært i overkant, om du trenger behagelige toner til kaffen, eller om du rett og slett vil nyte noe av det fineste som er lagd av tradisjonell, norsk visesang her i landet.
Nå får skogen sove stille, stillere enn før
Så lang og kald ei vinternatt
Til morgenskiftet kommer att
og knerter på ei dør
Vakkert!
Erik Lukashaugen er definitivt kommet for å bli, og jeg kjenner at jeg blir glad når jeg tenker på alt vi skal få servert fra denne herren i mange, mange år framover. Det kommer forhåpentligvis til å bli sendt årlige godteposer fra Elverum og nordover retning meg, helt til jeg pakker sammen for godt, og det er skikkelig godt å kunne konstaterer det.
Jeg gleder meg virkelig til fortsettelsen, for jeg vet at det er nye låter på gang. Jeg vet òg at det kommer til å bli noe annerledes, men samtidig veldig lukashaugensk. Gled der, og i mellomtiden; kjøp Tel Si Ega Tid, sjekk ut skiva på Spotify eller annen streamingtjeneste, men gå ikke glipp av denne fine skiva.
https://www.youtube.com/watch?v=tAvqjTUk40w
