Reisebrev fra det andre Amerika.
Da Peter Case var tenåring pleide han å skrape sammen så mye penger han kunne få tak i, som regel var det ikke mer enn 20 dollar, trive gitarkassa og haike rundt i den nordlige delen av USA; – “Jeg ville se hvor langt jeg kunne komme”, har Case uttalt i et intervju med David Ensminger. Etter farens begravelse for noen år siden, støtte sangeren og låtskriveren på en eldre kar som kunne huske å ha møtt Case som femtenåring, komme gående med gitarkassa nedover ei gate i hjembyen sin. Da den eldre mannen spurte den unge Case hva han hadde drevet med, svarte han med Woody Guthries kjente ord; “I’ve been doing some hard travelin’“.
Case ble født i den lille byen Hamburg, i nærhten av Buffalo, New York. Som så mange andre som vokste opp på 60-tallet hadde Elvis og The Beatles en sterk innflytelse på Case. I midten av tenårene spilte han med musikere som var 15-20 år eldre enn ham i barer han ikke hadde lov til å være i, langt mindre drikke i. Buffalo og Hamburg var som Detroit og Chicago. Folk flytta nordover for å jobbe i fabrikkene. Den svarte befolkningen økte, man fikk folk fra Mississippi som tok seg jobber i bilfabrikker og spilte blues i lokale band på kveldstid. Case starta å spille piano i slike band i midten av tenårene. Da han var femten slutta han på skolen, og selv om han levde for å spille musikk følte han seg aldri helt hjemme i bluesmiljøet i Hamburg og Buffalo. “It wasn’t a very welcoming scene”, har Case uttalt. I 1973 var Peter Case 18 år og han forlot Buffalo og satte kursen mot San Fansisco.
“I was always sort of not interested in what my generation was doing”, har Case fortalt David Ensminger. Han reiste til Boston for å se Lightning Hopkins spille i 1970, og han hørte på Hank Williams og George Jones. Han vokste opp med musikken til The Everly Brothers, Chuck Berry og Fats Domino. Da han så Led Zeppelin live i Buffalo i 1969 følte han at han var den eneste i publikummet som ikke likte det han hørte: “I just thought it sucked. It was so fucking boring.” I stedet fant Case inspirasjon i musikken til Mississippi John Hurt, Reverend Gary Davis, John Fahey, Bert Jansch og John Renbourn.
HWY 62, Peter Case sitt første studioalbum på fem år, henter tittelen sin fra Highway 62, veien som kobler Ciudad Juarez med Niagara Falls, Ontario. Case vokste opp bare noen hundre meter fra denne veien. “I always saw HWY 62 as my gateway to the country, my dorway to the west”, sier Case i presseskrivet til plata. Da han ankom San Fransico i 1973 endte Case opp med å spille på gata. Mellom 1973 og 1974 var han å finne på hjørnet mellom Broadway og Columbus, rett ovenfor City Lights Bookstore, hvor han spilte utover natta. Her møtte han, og akkompagnerte, beat-poeten Allen Ginsberg, og det var også her at han møtte Jack Lee, frontmannen for The Nerves. Case ble med i bandet, sammen med Lee og trommeslageren Paul Collins. Bandet spilte kun inn en firespors EP i 1976, men sangen “Hanging on the Telephone” ble covret av Blondie på deres tredje studioalbum Parallel Lines. The Nerves var også et viktig band i punk og pop bevegelsen i L.A., og banet vei for band som The Knack, The Beat og Peter Case sitt eget band, The Plimsouls, som Case starta i 1976. The Plimsouls fikk et nasjonalt gjennombrudd i 1983 med singelen “A Million Miles Away”, som ble brukt i filmen “Valley Girl”.
Etter mange år i punk- og popband, slo Peter Case seg sammen med den nå legendariske produsenten T-Bone Burnett og i 1986 ga han ut den selvtitulerte debuten, Peter Case, på Geffen Records. På plata hanka Burnett og Case inn store navn som Mike Campbell, gitaristen i Tom Pettey and the Heartbreakers, John Hiatt, trommeslager Jim Keltner, Roger McGuinn fra The Byrds og Van Dyke Parks. Sangen “Old Blue Car” ble nominert til en Grammy.
Case fortsatte samarbeidet med Burnett og i 1989 ga han ut albumet The Man with the Blue Post-Modern Fragmented Neo-Traditionalist Guitar. Med seg på laget hadde han blant annet David Hidalgo fra Los Lobos, Ry Cooder og Benmont Tench. Plata ble ingen kommersiell suksess, men den ble godt mottatt av kritikerne, og ingen ringere enn Bruce Springsteen, sjefen sjøl, fortalte Rolling Stone Magazine at han satte plata høyt.
Helt siden solodebuten i 1986 har Peter Case fortsatt å gi ut sterke og personlige plater. Han gikk tilbake til røttene sine og begynte å kombinere blues, country og folk med power-pop sensibiliteten fra The Nerves og The Plimsouls. Resultatet var plater som Torn Again (1995), Full Service No Waiting (1998) og Beeline (2002). I 2007 ble Case igjen nominert til en Grammy for plata Let Us Now Praise Sleepy John. Men livet som turnerende musiker er ikke lett, og i 2009 ble Case lagt inn på sykehus. En hjerteoperasjon redda livet hans, men som så mange andre musikere hadde ikke Case forsikring. Han var 54 år og blakk. Det så mørkt ut, men kostnadene ble heldigvis dekka av Case sine musikervenner, og de har han mange av, bare sjekk ut A Case for Case, som kom ut i 2006. Settet, som består av tre cd-plater, inneholder i nærheten av femti versjoner av Case sine låter, fremført av artister som Joe Ely, Todd Snider, Richard Buckner, John Prine, James McMurtry og Steve Wynn, bare for å nevne noen.
Etter fem år er altså Case tilbake med nytt materiale, og låtene er både personlig, og dørgende ærlige. Albumet er co-produsert av den Grammy vinnende produsenten Sheldon Gomberg (Rickie Lee Jones, Mark Eitzel osv). Med seg på laget har Case fått musikere som Ben Harper, Cindy Wasserman og David Carpenter fra Dead Rock West og Don Heffington fra Lone Justice. Vi befinner oss et sted midt i mellom den folka og power-pop infiserte plata Torn Again fra 1995 og den psykedeliske ragtimen på Beeline (2002), men noen av de mest nakne øyeblikkene kunne også ha passa inn på den nedstrippa Sings Like Hell, som kom ut i 1994. Spesielt åpningssporet, “Pelican Bay”, hvor vi finner Case alene med 12-strengeren. Pelican Bay State Prison er et såkalt “supermax” fengsel, i Cresent City, California. Case tar et kompromissløst oppgjør med det han mener er “a cruel and unusual punishment”:
“6,500 hundred at Pelican Bay I think. The song says it: we have the highest rate of incarceration in the world! And solitary is a cruel and unusual punishment. It hurts people permanently. Why do we imprison so many like this? What’s happening at the bottom of society tells you a lot about the top”,
sier Case i et nytt intervju med David Ensminger for Houston Press.
“Waiting on A Plane”, forøvrig en av årets vakreste sanger, inneholder Don Heffingtons nydelig laidbacke penseltrommer og Case sitt nedtona piano. Sangen er en bittersøt fortelling om livet som omreisende musiker:
“I pace the floor and watch the door I’ll never quit, is that what dreams are for? I’ve gone as far as I can go until tomorrow”
synger Case, mens han blar igjennom USA Today og kjenner på nikotinsuget. Fra Lounge-stemning i “Waiting on a Plane” fortsetter reisen til “New Mexico”, hvor Case synger om sine minner som ung, omreisende musiker.
I “Water From a Stone” handler det om ulovlige immigranter og økonomisk kollaps. I det første verset forteller Case historien til flyktninger som har tatt seg gjennom Mexico på et av de mange “dødstogene”. Disse togene, som frakter mais, korn og metall, er ikke passasjertog, men likevel flykter mennesker fra fattigdom på disse togene. Disse dokumentløse passasjerene har ikke en gang tak over hodet som kan beskytte dem mot sola, eller regnet. Disse flyktningene kaller disse togene for “La Bestia”, eller “The Beast” – noen kaller dem: “The Death Train”.
Ifølge NPR tar tar opp til en halv million imigranter disse togene i året. “They’re just packed,” sier journalisten Keith Dannemiller, som har bodd i Mexico i 30 år til NPR. “There’s not much room for anyone else to get on board by the time the train pulls out.” Mange av menneskene som tar disse togene kommer ikke fra Mexico, men fra land i Mellom-Amerika som Guatemala, El Salvador og Honduras. Urovekkende mange barn tar denne farlige reisen, ofte alene. I 2011 stoppet de amerikanske grensevaktene rundt om 6800 papirløse barn. I 2012, var tallet oppe i 13000 og i 2014 var det snakk om 24000.
“From Arriaga, Chiapas on a train called “The Beast”. Trusting our lives to the ones from The East. The Coyote dropped us and on the same day the border guards caught us and locked us away. We need water. Water from a stone. Living water.”
synger Case. Som også retter blikket mot byen han sjøl bor i, nemlig Los Angeles:
“Meanwhile in the mission the mural shines bright. But the artist that made it was evicted lat night. Landlord’s mad, but it don’t make sense. They are clearing out tenants and raising the rent, they need water. Water from a stone.”
Case beskriver et land splittet av klasse, hvor de fattige blir fattigere, og utdannede er gjeldsslaver;
“HE’S MAKING SIX FIGURES, BUT HE OWES IT ON SCHOOL. AND HIS FIANCÉ TEACHES SO EVERYTHING’S COOL. BUT HE CAN’T HELP BUT SEE, ON HIS WAY OUT TO EAT, IN ANOTHER WORLD AT THE END OF THE STREET, THEY NEED WATER FROM A STONE.”
Sangen er minst like håpløs som Townes Van Zandt sin “Marie”, fra Van Zandt sitt siste studioalbum, No Deeper Blue, som kom ut i 1994, hvor Townes synger om fattigdom, hjemløshet, død og fordervelse. Ben Harpers slidegitar tilfører akkurat den rette sørgelige stemningen sangen trenger, mens Case hytter knyttneven mot det etablerte. “The people are the real America, and they’re getting screwed by banks, business set-ups, injustice in applied laws, landlords, by collective greed”, sier Case til Houston Press.
Case fortsetter å fortelle historier om “det andre Amerika” i sangene “All Dressed up for Trail” og “If I Go Crazy”, men disse låtene er mer humoristiske. Den vakre “The Long Good Time” er en sang om Peter Case sin familie. I nostalgiske tilbakeblikk forteller Case om hvordan hans mor pleide å høre på Nat King Cole mens hun strøyk klær, om kirsebærtreet han klatra i hagen som guttunge og bandøvelser i kjelleren, men så kommer refrenget, og realiteten setter inn:
“Everyone everyplace everything has been erased. That’s the way it goes”.
I det siste verset husker Case en slosskamp med sin egen far;
“Me and pa were circling the table. Fightning the war with our fists. Papa said to mama: “the boy’s insane. There’s a viper in our midst”.
Men det er forsoning og trøst;
“Years later we made amends. I guess those ribs didn’t hurt no more. You can even say that we became good friends, when we saw what we had in store.
Og refrenget runger med håp, når Case synger;
We’ll all meet again at the end of the long good time.
Albumtittelen, HWY 62, vil muligens gi noen lyttere assosiasjoner til Dylans Highway 61 Revisited, og det er faktisk en Dylan-cover å finne her også, nemlig Freewheelin’-outtaket “Long Time Gone” fra 1963. Case pleide å spille denne låta på gata i San Francisco tilbake på 70-tallet, og det er mulig at sangen virka litt affektert, da den ble spilt av en guttunge, men Case er ingen guttunge lengre. Den nydelige “Bluebells” og den instrumentale “HWY 62” avslutter årets strålende utgivelse fra Peter Case. På tittelsporet spiller Case piano slik han gjorde som tenåring i Hamburg, New York, før han satte kursen vestover.
I linernotene på den selvtitulerte debutten fra 1986 skriver Case:
“My sister told me on the phone she heard someone on the radio singing about small towns in America. I said I didn’t know any songs about America – these songs are about sin and salvation.”
Om Peter Case ville ha skrevet det samme i dag vet jeg ikke, men at Case siden debuten i 1986 har fortalt historier fra den amerikanske skyggesiden er helt sikkert, og den tradisjonen fortsetter han her. Hvis 2010s Wig var en slags bluesa, slentrende feiring av livet og det å spille musikk, er HWY 62 et reisebrev fra “det andre Amerika”, og reisen har vært hard.
HWY 62 er ute på CD og gul vinyl hos Omnivore Recordings.