Spensten i åpningslåta «Porch Light» er rett og slett imponerende. Det handler om ungdommelig overmot og drifter. Den syder av energi og spilleglede, og nærmest overfaller lytteren med sin lykksalighet. Man risikerer å danse inn i solnedgangen og glemme alle sorger med låter som dette.
Ganske uforvarende dukket låta opp på en spilleliste jeg ramlet over ved en tilfeldighet. Jeg liker slike tilfeldigheter, spesielt når resten av albumet viser seg å holde svært høy kvalitet. The Cerny Brothers ble startet opp i 2007 i Dekalb, Illinois av brødrene Robert og Scott, og for tiden har de med seg Gabe Joseph Davis på ståbass og Cody Fontes på trommer. Brødrene trakterer fele, banjo, mandolin, gitar og begge bidrar med vokal. Og banjospillet til Robert Cerny er svært fremtredende i de fleste av låtene på deres tredje album Sleeping Giant som er ute denne uka. Det er rett og slett hovedinstrumentet og skaper en helt egen stemning på albumet. Det er lett å tenke i retning Mumford & Sons med slik instrumentering, men det lyder svært lite som nevnte band, som jo for øvrig på sitt nyeste album har lagt vekk nettopp banjoen. Dem om det.
The Cerny Brothers er et orkester som ikke er redd for stor lyd. De lyder som et tøft rockband men med en banjo-vri, og har definert seg selv som et folkrock-orkester. Store helter er The Avett Brothers, Sufjan Stevens og Bruce Springsteen, og hadde man kunnet putte musikken til de nevnte artistene i en miksmaster, så tror jeg fort musikken til The Cerny Brothers kunne ha kommet ut. De har kraften til Springsteen, lekenheten til Sufjan Stevens og harmoniene og melodilinjene til The Avett Brothers.
Jeg har allerede nevnt den gromme åpningslåta «Porchlight» og de følger opp med en låt som har mye av den samme intensiteten. «Heart in a Bottle» viser også brødrenes evne til vakre vokalharmonier og i refrenget løfter de låta opp og flørter litt med The Big Music-utrykket til store 80-talls band som Waterboys og Big Country. Men heldigvis lyder det ikke 80-tall i lydproduksjonen. «Nightburn» fortsetter i samme stemningsleie. Gutta har utfartstrang, og turen går ut på de lange, rette motorveien mot vest. Rastløs rock’n’roll hvor de også lar gitaren få solo’en. En mektig og knall låt.
Where are you going? Don’t it kill you, not knowing?
De roer det kraftig ned på «I Want You Tonight», og jeg blir igjen bergtatt av vokalen til begge brødrene. Det klinger utrolig bra, melodien fenger, og det kler bandet å ta det litt ned. «Middle of Winter» er en slags øvelse i overlevingsteknikk når livet butter i mot. Disse gutta skal ikke bli beskyldt for å legge seg ned å deppe. Musikken har som nevnt en kraft som gjennomsyrer albumet og her underbygger teksten også den følelsen. «The Kid» er en litt merkelig låt. Det høres hele tiden som sangen skal eksplodere i et voldsomt refreng, men forblir litt uforløst.
Igjen blir det rolig på «Blue Blue Water», en akustisk låt som skiller seg ut med en helt annet lydbilde og ingen banjo! Ganske greit, det kan faktisk bli for mye banjo også. Tekstmessing er det også mer nedpå, fortsatt er rastløsheten der, men den får ikke utløp hverken i tekst eller melodi. Men akkurat det kler faktisk denne låta.
How do you sit, when you were born to run?
Det handler mye om rotløshet og en lengten etter noe annet på Sleeping Giant. En rød tråd gjennom hele plata. I «Leaving Town» er utfartstrangen stor, men egentlig er den en ganske vemodig låt. Innerst inne vet de at det ikke er så grønt på andre siden av gjerdet. Og slår meg at jeg virkelig tror på historiene gutta presenterer. De synger med smerte i stemmene, troverdig og oppriktig. Og i «Words Like a Rock» kommer den store , virkelig store låta på albumet. Alt smelter sammen her, sårheten, uvissheten, uroen og styrken. Dette er en av de fineste låtene jeg har hørt i år, og hittil i år har det virkelig kommet mye fint. Fantastisk vakker stemmebruk og med en cello som akkompagnerer banjoen og gir låta akkurat den sørgmodige tyngden.
Don’t you know that I can cry like no one can cry. And don’t you know my bones are like sticks falling from the sky. Don’t you know that I’m not a man in your eyes. I’m just a piece of dirt on the back of a fly.
«Tears Always Falls» er låta som må hoppe etter Wirkola, og det er kanskje derfor jeg tenker at dette er albumets svakeste øyeblikk. Jeg er slett ikke sikker. Låta tar seg opp etter en litt treg start, men griper meg aldri slik som de fleste andre sangene gjør og jeg blir for første gang litt matlei av banjoer og intense vokalharmonier. Derfor er det godt når siste låt «Lonely Seas» henter meg inn. Jeg blir igjen sikker på at The Cerny Brothers har levert en aldeles glimrende skive. Her bruker de litt av samme grep som i favoritten «Words Like a Rock» uten å kopiere seg selv.
The Cerny Brothers har funnet sitt sound og jeg stortrives i deres musikalske univers. Med låter som «Porchlight», «Nightburn» og ikke minst «Words Like a Rock» kan de egentlig ikke tråkke feil. En av årets tøffeste skiver så langt.
[youtube]https://www.youtube.com/watch?v=whKQ3c5fMoQ[/youtube]
[youtube]https://www.youtube.com/watch?v=OYK4DeqdMBs[/youtube]
[youtube]https://www.youtube.com/watch?v=85moP-NRuJA[/youtube]