Anbefalte album 1.halvår 2015

Nå er det ikke mange timene igjen til undertegnede tar seg en velfortjent ferie fra den jobben som betaler huslån og mat, og det nærmer seg sikkert for mange av dere andre også. I den forbindelse er det virkelig på tide å oppsummere det musikalske 1.halvår 2015. Ikke med en ordinær topp 10-20-30 albumliste denne gang, men med anbefalte plater fra alle skribentene våre. Det har vært et meget godt musikkår for alle oss americanafans, men mange av de som skriver hos oss her på Dust of Daylight har så mye bredere smak enn bare det, så derfor får dere i dag våre samlede allsidige musikktips til sommerferie, grillpartyer, blåskjellkvelder, skjærgårdstøffing og lange kjøreturer.

Caddy – The Better End

Vår mann i Florø, Roald Hansen, skrev følgende om Caddy sitt nye album, The Better End. (Og han gav det terningkast 6!)

“Tomas Dahl, som er Caddy, har roa seg godt ned på dei fire åra som har gått sidan Electric Hero. Caddy si forrige og andre plate. Mannens tredje plate er i så måte eit steg i ein meir harmonisk og poporientert retning. Mindre powerpop, meir Teenage Fanclub. Meir Beach Boys og ELO. Big Star og The Byrds. Med ei solid vinkling mot sol og sommar. Det er vanskeleg å forestille at noko så flott og til tider nydeleg, har sitt utgangspunkt i deathpunkgruppa Turbonegro og powerpopheltane The Yum Yums. Men i dei to ligg altså Caddy sitt Ground Zero.”

Sommerlig musikk fra Caddy altså, denne må dere huske å ha med på varme og late stranddager.

The Bohannons – Black Cross, Black Shield

Roalds andre valg til sommerens anbefalte album måtte selvfølgelig bli The Bohannons og deres fantastiske album av året, Black Cross, Black Shield. Roald skreiv om åpningen av plata –

“Dei opnar tungt og trugande med «Black Cross, Black Shield». Ein låt som kvernar og kvernar på. Og kvernar. Som aldri gir deg den forløysande kjensla du lengtar etter. Dei helder heile tida litt igjen. Du slepp aldri heilt laus. For min del heilt greit. Eg er uansett ganske fastlåst i utgongspunktet. Som ei blanding av black metal og sørstatsrock. Eller ei blanding av Mötorhead og Neil Young som eg las ein stad. Du skjønar teikninga.” 

Klart vi skjønner, dette er et album det lukter svidd av. Obligatorisk på kjøring på motorvei og på sene og varme øl-kvelder.

James McMurtry – Complicated Game

Flere av staben her på Dust of Daylight sier “ingen over, ingen ved siden” om James McMurtry sin Complicated Game. Knut Andre er en av de som har skreket alle høyest om dette albumet, og det var da også hans første forslag til årets anbefalte plater så langt. James McMurtry er kanskje vår tids aller skarpeste historieforteller blant artister og lovordene om dette albumet har vært mange det siste halvåret. American Songwriter gav albumet 4,5 av 5 mulige stjerner og avsluttet anmeldelsen med følgende oppsummering; “It’s an album that shows again and again that very few songwriters on this planet illuminate the oft-unfair rules of this game or the inner workings of the players quite like he can.”

Vi skjønner allerede i åpningen at vi har med en helt spesiell låtskriver å gjøre, en som kan kunsten med å male bilder med ord. “Honey don’t you be yelling at me while I’m cleaning my gun”, synger McMurtry i åpninslinjen av “Copper Canteen” og med det er standarden satt. Dessverre har ingen av våre skribenter fått noe skriftlig ned i en omtale av albumet her på Dust of Daylight, men en samlet redaksjon står inne for at dette er plata du skal sette deg ned og virkelig lytte til tekstene på denne sommeren. Tolv gnistrende noveller og nesten en time i hengekøya i McMurtrys univers.

Sun Kil Moon – Universal Themes 

Knut Andre sitt andrevalg var Sun Kil Moon sitt album av året, Universal Themes. Her var nok Knut litt mer alene om å plukke akkurat denne, men vi støtter selvfølgelig valget av “drittsekken” Mark Kozelek og hans fortsettelse av reisen han har gjort fra Among The Leaves via Benji og nå til Universal Themes med Sun Kil Moon. Denne platen er sytti minutter fordelt på åtte låter med den mest direkte historiefortellingen du får fra noen låtskriver i dag.

Musikalsk har han vel aldri vært mer variert på et og samme album, men med sin gjennomført annerledes stil og ikke minst lengden på låtene, så finner man ikke akkurat låter som er egnet for radiospilling eller som vil bli typiske dansehits. Det betyr absolutt ingenting for hverken Kozelek eller fansen. Et album som man absolutt bør få med seg fra første halvår, men ikke et man nødvendigvis bare må sette på når man skal ha et lystig lag med venner og familie en vakker sommerkveld.

Giske – Carousel Magic Spell

Måkeskrik, sjø og skjærgård, sommer og sol. Giske sitt album Carousel Magic Spell er årets norske sommeralbum og redaktør Rune sitt førstevalg.  Han skreiv en lengre omtale av albumet da det kom ut for noen uker siden. En veldig personlig, og så langt i fra objektiv anmeldelse som det omtrent er mulig å komme, men allikevel må vi tørre å stole på han når han skriver; “Carousel Magic Spell er en av de fineste platene jeg eier. Mye på grunn av mine personlige minner som kan knyttes til bakgrunnen for låtene og musikken. Men mest fordi dette er så utrolig fint. Hvis musikk først skal betegnes som vakker, så er denne samlingen låter skoleeksempelet på vakker musikk. Berg har rett og slett overgått seg selv i produsentstolen denne gangen, det er så mange nydelige lag med instrumenter som balanserer hverandre perfekt – der alle utfyller hverandre og vokalen, samtidig som de gir egenart til hver enkelt melodi.”

Vi kan ikke annet enn å anbefale denne platen som tonefølge til din sommer, blir du ikke glad av denne av denne platen så vet ikke vi hva som skal til.

The Northern Belle – The Northern Belle

Album nummer to fra Rune er også norsk, The Northern Belle med album av samme tittel. Rune skriver i sin anmeldelse at dette er “…vakker popmusikk infusert med tydelige country- og americana-elementer og referanser fra norsk folkemusikk, komplett med gode tekster, lettbeinte melodier og en rett ut sagt nydelig vokal. Tekstene byr på kjærlighet, lengsel, glede og smerte. De er elegant oppbygget, og glimrende gjennomført.” Rune gir seg ikke med dette, han avslutter med følgende påstand; “Pokker heller, kjære musikkvenner! Dette er en av de fineste platene som er gitt ut i år. Dette er en av de fineste platene som er gitt ut av et norsk band noen sinne! The Northern Belle er her, ønsk dem velkommen!”

Det er generelt sett alt for lite oppmerksomhet rundt norske utgivelser som denne, ta deg litt tid med The Northern Belle i sommer, det fortjener dette bandet at du gjør. Her snakker vi om et album som gir oss ungdommelig sommerlykke og som passer utmerket til solvarme slåttedager, med hopping i høyet og iskaldt kjellerbrygg som leskende tilbehør.

Dawes – All Your Favorite Bands

Undertegnede ble veldig positivt overrasket over årets bidrag fra Dawes. Taylor Goldsmith og bandet har virkelig funnet formen denne sommeren og levert et album som vil sette spor etter seg dette kalenderåret. Jeg skrev i omtalen min av albumet; “All Your Favorite Bands er ikke et revolusjonerende stykke musikk, bare et fordømt godt et. Et som er passende til den tiden av året vi går inn i nå. Det smaker litt rosévin og lange lyse sommerkvelder av lyden av Dawes denne gangen.” – “…med All Your Favorite Bands er Dawes tilbake på sporet av den utsøkte følelsen av lyden til artister som CSN, The Band og Jackson Browne igjen. At de har plassert den genierklærte David Rawlings bak spakene, vitner bare om et band som mener alvor denne gangen.”

Vi kunne ikke be om en hyggeligere plate til sommerferien, vi kunne ikke be om at bedre låtskriver enn Goldsmith laget et album vi kan nyte i lange drag. Vi anbefaler ikke vinyl, det blir så mye kliss med å snu platen om og om igjen med fingrene fulle av rekeskall og majones.

Barna Howard – Quite A Feelin’ 

Hvorfor jeg ikke har somlet meg til å skrive en omtale av dette albumet, som må sies å være et av årets aller flotteste og sterkest folk/Singer-songwriter album, er helt uforståelig. Jeg håper bare at mitt valg av denne som nummer to på anbefaltlisten over første halvår, skal gjøre opp for litt av den manglende omtalen. Howard har mange likhetstrekk med artister som Bert Jansch, James Taylor og nær sagt selvfølgelig Bob Dylan. Allikevel er det ingen kopi av disse vi hører, stemmen til Howard taler sitt eget språk og vi hører en fyr som synger om alle sine livserfaringer, kjærlighet, ensomhet og lange reiser.

Hvis du er en av de som har falt for den tradisjonelle musikken som er på full fart tilbake med artister som Sturgill Simpson og Cale Tyson på countryfronten, så er Barna Howard den folkstemmen som fronter den grenen av musikken. Du vil ikke gå glipp av dette albumet denne sommeren, her snakker vi fars hjemmelagede ripsvin og mors rabarbragrøt til dessert. Klassisk materiale altså.

Jon Spencer Blues Explosion – Freedom Tower

Fra det høye nord har vår hardrockende venn Johnny Wilhelsen bestemt at han vil anbefale Jon Spencer Blues Explosion sitt nye album Freedom Tower til folket denne sommeren. Vi klandrer han ikke for det, vi hyller han faktisk, for makan til funky og rocka skive skal man lete lenge etter i det herrens år 2015. Selv skriver han i et notat om albumet; “New Yorkerne leverer sitt sterkeste album siden Now I Got Worry (1996), og da blir det vanskelig for andre musikanter å overgå villmannen. Tight, skittent, variert og heftig. Hele veien.”

Det er bare å skrive under på denne uttalelsen, kom dere ut og fyr opp den gode gamle asfaltsleden, rull ned vinduene og nyt livet. Popmatters skrev følgende i sin omtale av albumet; “There isn’t anything on the album that long-time fans haven’t heard before, but after 24 years together as a band, the Jon Spencer Blues Explosion have found a formula that works, and you can’t really argue with the results when the music is as good as it definitely is.”

Living Eyes – Living Large

Johnny sitt albumvalg nummer to er ikke mindre rocka og forfriskende enn hans første. Living Eyes er et California-band som leverer garasje-rock på et aldeles utmerket vis. Selv sier Johnny i sitt notat nummer to for dagen, “Oakland, CA-bandet har hentet navnet sitt fra Radio Birdman-skiva fra ’81, og disse kommunist-jyplingene byr på energisk og fandenivoldsk garasjerock som får meg til å fatte nytt håp i den tamme rock’n’roll-verden vi ser i dag. Full spiker hele veien, og de gjør unna de ti låtene på sympatiske 24 minutter.” 

Kanskje ikke det albumet vi ville ha valgt når svigermor kommer for å nippe til en longdrink på terrassen på en varm sommerkveld, eller kanskje er det nettopp dette man skal velge seg der og da? Enten hun liker det eller ikke, så må det sies å være en vinn-vinn situasjon.

The Mountain Goats – Beat The Champ

Vår andre Dale i redaksjonen, Jan Kristoffer, valgte seg naturlig nok de samme platene som sin tvillingbror, Knut Andre. Heldigvis klarte vi å få han til å anbefale to meget solide album til, utenom McMurtry og Sun Kil Moon. Hans førstevalg falt på The Mountain Goats og John Darnielle sin utgivelse av året, Beat The Champ. Et album om den mest teatralske av alle sporter, profesjonell wrestling. USA har hatt et hav av helter både lokalt og nasjonalt opp i gjennom historien og naturlig nok finnes det mange historier på godt og vondt om disse “heltene”. John Darnielle er først og fremst en historieforteller og dernest låtskriver. Beat The Champ er en musikalsk variert plate og et album det krever sin lytter å forstå, men prøv å sette deg inn i et ungt guttesinn i USA på 70-, 80- og 90-tallet, et sinn som elsker wrestling og superhelter, så vil du nok skjønne greia. Passer nok aller best i bilen, der du sitter helt alene, på vei til den beste fiskeplassen bare du vet om.

The Decemberists – What A Wonderful World, What A Terrible World

Jan Kristoffer sitt andre valg er The Decemberists album av året, What A Wonderful World, What A Terrible World. Et album som aldri slutter å vokse og som blir bedre og bedre for hver gang det spilles.

Jan Kristoffer anmeldte selv albumet da det kom i januar og han hadde følgende å si om den; “What A Wonderful World, What A Terrible World er ikke like umiddelbar som dens forgjenger, The King is Dead. Men den er vital nok til å bli regnet blandt bandets aller beste, og mest populære plater, som Picaresque og The Crane Wife. Personlig liker jeg den nok bedre enn begge disse platene til sammen. Jeg setter pris på Meloy sine personlige sanger, og savner på ingen måte den mer burleske stilen. Etter mange år med karneval ser det ut til at The Decemberists har roet seg ned – det kler dem.”

GB Blues Express – Live at The Shack Up Inn Mississippi

Norsk blues, live fra Mississippi, anbefalt av vår mann i Ringebu, Terje Hanstad. Terje skrev en omtale av albumet i mai og var særdeles fornøyd med å ha funnet en blueplate som svingte så han sleit med å sitte stille. Terje leverte en kort og presis omtale av albumet i mai; “… jeg kan ikke si at dette høres Chicago ut, og dette høres sørstat ut, men her får man uansett råtøff boogie og pulserende shuffle i skjønn forening. Knall, rett og slett! Dette er rett og slett saker som folk bør sjekke ut både live og på plate.” Man sliter ofte med å finne ord når man har funnet favorittplata si, men Terje sørger uansett for at variasjonen på våre anbefalte album for 1.halvår utvides enda ett hakk. Blues er fest, fest er gøy, sommerfest er enda gøyere, vi tør ikke en gang tenke på ordet sommerbluesfest!

Rhiannon Giddens – Tomorrow Is My Turn

Rhiannon Giddens har gitt ut et album som har fått mye oppmerksomhet i USA. Tomorrow Is My Turn er hennes solodebut og den tidligere medlemmet av den Grammy-vinnende gruppen Carolina Chocolate Drops har gravd dypt i sine røtter og amerikansk musikkhistorie, fått med seg T-Bone Burnett i produsentstolen og laget et album som Terje anbefaler som sitt nummer to valg. Terje mener dette er utsøkt tukling med amerikansk musikkhistorie og det er umulig å være uenig. Det er noen absolutt strålende coverversjoner her av blant annet Patsy Cline og ikke minst av Dolly Parton og hennes “Don’t Let It Trouble Your Mind”. Dette er allroundalbumet du skal ha handlet inn i år, dette er plata du skal spille for å være musikkpolitisk korrekt i sommer og den plata du skal imponere alle de andre bedreviterne og forstå-seg-påerne med når solen så vidt har gått ned bak horisonten.

God sommer!