Morton Valence er et britisk orkester som i noen år nå har levert en rekke fine plater uten at de har fått spesielt mye oppmerksomhet. Av og til er det litt kult å ha sånne skatter litt for seg selv. Men jeg er hele tiden redd for at slike band til slutt bare gir opp når responsen stort sett uteblir. Heldigvis er Morton Valence et glimrende liveband som klarer å trekke folk i sitt hjemland og ikke minst i Tyskland. Jeg så dem selv litt ved en tilfeldighet for noen år siden i Berlin og det var også sånn jeg oppdaget bandet.
Nå er de ute med det som vel er deres fjerde album, og siden de leverte et av fjorårets fineste plater Left har jeg hatt store forventninger til denne skiva. Og ikke minst glad for at de allerede nå har et nytt album ute, bare ti måneder etter forrige utgivelse. Another Country har de kalt den nye skiva som på mange måter er en konseptskive. Man følger en rød tråd gjennom låtene og en historie begynner å brette seg ut. Ofte gjort med suksess av en rekke prog-band, men innenfor Alt.Country/Americana er det ikke veldig vanlig.
Nå har alltid Morton Valence hatt en type musikk som lyder filmatisk. Og de har fortalt flotte historier før i låter som «The Day I Went to Bed for 10 Years» «Sailors»og «The Return of Lola» (som for øvrig er en genial tribute til Kinks). Men selv om alle skivene til bandet ofte har hatt en slags rød tråd, så har de denne gangen tatt den helt ut. De leverer altså en lengre historie, som i store trekk handler om en fyr som blir uskyldig dømt og fengslet i flere år. Så bytter man perspektivene mellom hans verden og kjæresten som venter på utsiden. Noen låter varer bare i drøye minuttet, og er små lydkulisser som understreker det filmatiske i musikken. På mange måter er det nesten som å høre på et radioteater. Og plata er definitivt ment som en total opplevelse. Men egentlig fungerer plata på flere plan. Låtene står seg også hver for seg.
Og det er noen helt fantastiske låter på den nye skiva til Morton Valence. Åpningssporet «Chinatown» er americana-noir og minner meg sterkt om The Walkabouts, og det er ikke første gang. Det er musikk for natta. Her er det ikke mye dagslys å spore. I «First Night» er hovedpersonen kastet i fangehullet, og det går sakte opp for ham at ingen tror på ham, og det er ingen lett vei ut. Robert “Hacker” Jessett har en perfekt stemme til slike stemninger. Langt nedpå, troverdig men ikke uten litt glimt i øyet. Det er ofte mye humor i undertekstene her.
Maybe I go for some education. They got the wrong bars in here.
I «A Tear for Every Year» skifter man perspektiver og Anne Gilpin tar over vokalen. Hun spiller rollen som kjæresten som venter tålmodig, og i en klassisk westernlåt synger hun om sin stille sorg over mannen som har blitt tatt fra henne. De balanserer nesten på grensen til parodi, men lander helt klart på riktig side.
Your old leather jacket, it’s been out of style and come back around once more. Thanks for your letters, you know I read them every day. I cry a tear for every year that you’re away.
«Kawasaki Drifter» er et av albumets høydepunkt. Det starter forsiktig med en enkelt pianotema. Igjen dukker det opp assosiasjoner til andre band, og i denne låta spøker definitivt Eels i bakgrunnen. Låta øker i intensivitet, og orkestre spiller opp i full blomst. Det blir etter hvert en duett mellom Jessett og Gilpin, og det er noe forløsende over denne sangen. Storslått og vakkert.
Et annet øyeblikk på plata, som for øvrig har mye av samme følelsen som nevnte låt, er «Old Love Letters». Tida har gått, de er ikke lenger så sikre på at det blir et liv der på utsiden sammen, når han en gang kommer hjem. Også dette er en duett, og når stemmene smelter sammen, blir det virkelig saker.
Mot slutten av skiva kommer en vuggevise. «Everything will be OK» oppsummerer historien. Han er straks en fri mann, men selv om Anne Gilpin synger at alt vil bli bra, så er jeg slett ikke sikker på at jeg stoler på henne. Orkestret spiller en tilnærmet begravelsesmarsj i bakgrunnen, og det er definitivt mørke undertoner her. Hvordan det går til slutt, vel det er nok litt opp til lytteren å tolke.
Morton Valence har levert et album som fort kan bondefange deg, både musikalsk og tekstmessig. Det er ganske vågalt å gi ut et konseptalbum. Det krever ofte mer av lytteren. Bandet gjør det med andre ord ikke nødvendigvis så enkelt for seg, men er du villig til å bli med på reisen, tror jeg ikke du vil angre. Til tider har jeg aldri hørt Morton Valence bedre, og selv om jeg kanskje foretrekker 2014-utgivelsen Left sånn låt for låt, så er Another Country mer enn godkjent. Morton Valence er et band du absolutt burde bli bedre kjent med.
[youtube]https://www.youtube.com/watch?v=gkOxw6T2gEQ[/youtube]
[youtube]https://www.youtube.com/watch?v=2xGsbnEZ0_A[/youtube]