I 30 år har Howe Gelb til stadighet tilført musikkverden en rekke helt spesielle utgivelser. Nesten alle er gitt ut under Giant Sand, som må regnes som et prosjekt der Gelb opp gjennom årene har samarbeidet med en rekke kjente og ikke så kjente artister. Nå i 2015 er det altså klart for et tredveårsjubileum, og Gelb markerer det med en ny studioskive, Heartbreak Pass.
At Howe Gelb har en helt egen plass i Americana-sjangeren hersker det ingen tvil om. Han er nærmest Americana inkarnert, og laget slik type musikk lenge før noen hadde oppfunnet begrepene. De første skivene ble vel oppfattet som litt sær indie-rock med folk, jazz og country som influenser. Valley of Rain fra 1985 ble ganske raskt en favoritt blant musikkjournalister, og var på manges lister over årets plate. Jeg husker jeg hørte åpningssporet som også er tittelsporet, og tenkte at dette var veldig kule saker. Skakk, melankolsk og med en nærmest snakkende Howe Gelb, som fremførte teksten som om det var noe av det siste han orket å gjøre før han tok kvelden. Første skiva til Giant Sand var upolert og kompromissløs, uten dødpunkter og er fortsatt en skive som spilles jevnlig.
Det har blitt nesten 30 offisielle utgivelser, og minst like mange uoffisielle. Howe Gelb gir gjerne bootlegs og demos ut selv, så det har blitt en anselig mengde plater fra Giant Sand opp gjennom åra. Og når mannen også har gitt ut over 20 soloskiver, så snakker vi om en produktiv fyr. Ikke alt har vært like tilgjengelig og bra, men stort sett er det imponerende høy kvalitet på det meste. Min definitive favorittskive er Chore of Enchantment fra 2000, en skive som fanger Giant Sand på sitt aller mest kreative, med en imponerende mengde klassikere samlet på en plate. «X-Tra Wide», «Shiver» og «No Reply» er alle låter som ligger høyt på min All Time Favourite-liste. Også denne gange har Gelb med seg en rekke velkjente navn som alle flyter godt inn i Giant Sand-monikeren. Grant- Lee Phillips, Steve Shelly fra Sonic Youth og Ilse De Lange er vel de mest fremtredende.
Så hvordan står Giant Sand seg 30 år ut i karrieren? Gelb har vært mindre produktive de siste årene, og det er tre år siden Tuscon, som var litt i overkant ujevn. Heartbreak Pass åpner med en akustisk låt der vi kun hører Gelb og gitaren det første minuttet. Han snakker mer enn han synger, og teksten er preget av små, skjeve betraktninger om å være både på rett og gal side av tiden. «Heaventually» er en ettertenksom åpning, som nesten kan fungere som en slags prolog.
Time itself becomes elastic. The path you’re on is your own chosen run. You be taken your own time.
«Texting Feist» er tøff rocker som ender i et virvar av rare lyder. Minner meg i låtoppbygging og vokal om Lou Reed fra midten av 70-tallet. Gelb synger tett inn i mikrofonen, og det føles som han sitter 20 centimeter fra meg og nærmest puster meg i øret. En ganske melodiøs låt som bærer det umiskjennelige sære og rufsete uttrykket til Giant Sand.
Som vanlig er det vanskelig å beskrive musikken til Giant Sand. Mange har forsøk, og ting som Desertrock, Amerizona, Texprimental og Jazz-Texmex er nevnt. Alle bare ynkelige forsøk på å beskrive Gelbs eventyrlige musikalske verden. De første låtene på den nye skiva er overraskende navigable låter. Men når «Transponder» nærmest dyttes i gang, så er lydbilde full av rare forvridde lyder og Giant Sand er over i det som virkelig skiller dem ut fra de fleste andre band. Her blandes det hemningsløst inn mange stilarter, teksten er svært så subtil, vokalen går av og til på halv fart, og du må ha et litt åpent sinn for å få flyten her. Det kule er at du vil få betalt om du tar deg tid.
«Song so Wrong» starter opp med at Gelb synger at det er noe galt med ham, noe galt med terapeuten, noe galt med natten, noe galt med kjærligheten, og slik går låten. Gelb leker med ord, filosoferer over alt det som ikke virker sånn det burde, alt sammen skrudd sammen i en relativt enkel melodi. Og selvfølgelig er det noe galt med denne sangen også. Noe forferdelig galt ifølge Gelb selv. «Every Now and Then» og «Man on a String» høres ut som noe som fint kunne vært med på Calexico sitt nye album. Det er ikke lenge siden jeg hadde den skiva på full rotasjon, og de to hovedmennene i Calexico, Joey Burns og John Convertino, spilte jo tross alt en gang sammen med Gelb i Giant Sand, og er som Gelb fra Tuscon, Arizona, så det henger på grep. Litt mexicanske toner, blåsere, joda, Giant Sand og Calexico er fortsatt band som både ligner og kler hverandre.
Det er viktig å nevne humoren i Gelbs tekster. Han er en mann som behersker ordet, og leker seg ofte med svært så smarte ordspill og omskrivinger av kjente fraser. I «Home Sweat Home» har han en liten oppvisning i akkurat det, kledd i en lett fengende melodilinje. «Eye opening» er igjen en akustisk sak, der Howe Gelb synger langt nedpå, nesten så han går i gulvet. Dette er en coming of age-låt, der han forteller litt om livet om en mann med de beste åra bak seg. En svært vemodig og vakker sak, der Gelb er overraskende utleverende.
Så beveger musikken seg over i et drømmelandskap med vokalen til den nederlandske artisten Ilse DeLange som leverer en helt knall vokal i åpningen, og utfyller Gelb i en vakker duett. «Pen to Paper» er nesten lett jazza, og skiller seg ganske mye ut stilmessig. Den har etter hvert blitt en av mine personlige favoritter på den nye skiva. Etter denne flotte låta får vi et lite instrumentalt avbrekk. En kort pianosnutt kalt «Bitter Suite», som fungerer fint som et pusterom før vi får presentert siste del av albumet.
Og mot slutten slår Gelb og Giant sand av lyset. «House in Order» er Howe Gelb alene i studio klokka tre om natta. Etter hvert våkner også flere i bandet. En latininspirert gitar, en nesten hviskende Gelb og dermed har de skrudd sammen en rimelig mystisk vuggevise. «Gypsy Candle» høres ut som den er spilt inn i samme take som «House in Order». Det er bare enda litt senere på natta, Gelb synger som om han straks går tom for livskraft, og stilige Lovely Quinces følger opp med en like utlevd stemme. Strykere ligger og svever bak i lydbilde, og igjen går tankene til Calexico i denne livstrøtte balladen.
Flame is needing your spark to burn well. The heart suffers it’s beating, as if it couldn’t be helped.
Det er som hele bandet har gått å lagt seg mot slutten av spilletiden. Det er nesten ingen kraft igjen, men i «Done» får jeg en følelse av at det snart kanskje begynner å lysne av dag. Gelb er nok en gang tett opp mot mikrofonen, et orgel spiller veldig svakt i bakgrunnen, et ganske mystisk kor høres ut som de korer fra inne i et langkammers, og alt er ganske skakt og underlig. Så tones plata ut med «Forever and Always». Sangen høres ut som den er spilt inn på et lite soverom med en gammel shabby mikrofon, og Howe synger først for og så sammen med et barn, jente eller gutt, jeg aner ikke, og jeg ser nesten for meg Gelb som brer dyna godt over barnet, slukker lyset og sier god natt i det låta toner ut. Her kommer altså den ordentlige vuggevisa, sånn helt til slutt.
Giant Sand er et av de viktigste banda innenfor Americana-sjangeren. At de ikke har samme status som for eksempel Uncle Tupelo handler vel mest om at Gelb & Co. var litt mindre forutsigbare og rett og slett for rare for allmenheten. Men i motsetning til onklene holder Giant Sand fortsatt på som band og er relevante også i dag. Og Howe Gelb er en mann med legendestatus som ennå makter å lage plater som berører, engasjerer og har så mye spennende elementer å by på at jeg som lytter alltid blir utfordret. Tredve år har Giant Sand eksistert og de lyder fortsatt friskere enn de fleste band. Hearbreak Pass er et strålende eksempel på det.
[youtube]https://www.youtube.com/watch?v=akZWdz7RgEE[/youtube]
[youtube]https://www.youtube.com/watch?v=88Y-lrwGdec[/youtube]
[youtube]https://www.youtube.com/watch?v=-OR9N4T1BNg[/youtube]
[youtube]https://www.youtube.com/watch?v=I7rkWUUSqxk[/youtube]
