Ingerlise Størksen solodebuterer med All The Good Things, og kan by på treffsikker meloditeft og solide tekster som trekker veksler på tiden med Ephemera, men aller mest på egen livserfaring.
All The Good Things er sparsomt og utrolig elegant produsert i samarbeid med Yngve Sætre, og slippes på Størksens eget plateselskap iLs Records. På vinyl, som seg hør og bør. Med seg på laget har hun et knippe dyktige musikere som gjør akkurat nok til å imponere, mest i måten de holder igjen for å gi tekstene og melodiene rom til å vokse.
Det er selvsagt umulig å høre på denne platen uten å sammenligne det med Ephemera, det er mange detaljer i lydbildet som er lett gjenkjennelig. Og det er andre ting som er helt på siden av det Ephemera kunne gjort – men totalt sett så er platen så solid at den står fjellstøtt på egne ben – der Ephemera blir et fundament, og ikke et mytisk spøkelse som henger over prosjektet slik enkelte soloprosjekter fort kan bli.
Vi var så heldige å få høre rundt halvparten av disse låtene i fjor sommer, når Ingerlise spilte på Backyard Barbeque Festivalen, og presenterte så vidt jeg vet låtene foran et publikum for første gang. Skal man dømme etter mottagelsen hun fikk så hadde folk ventet på dette. Siden da har jeg ventet med spenning på hvordan låtene ville fungere i studioformat. Og med Yngve Sætre bak spakene så trenger man sjelden bekymre seg for kvaliteten på sluttresultatet.
Foruten Ingerlise selv på vokal, gitar og tangenter, så hører vi Jørgen Sandvik (Real Ones, Sigrid Moldestad, Jørgen Sandviks Permanent Vacation) på gitar og harpe, Odd Martin Skålnes (The Alexandria Quartet, O. Martin) på tangenter og kor, en av mine favorittbassister Paul Inge Vikingstad (ORBO, William Hut, Elsa & Emilie på bass og Vegard Fossum (Cortina, Elisabeth Andreasson, Mohr osv osv ) på trommer – og Iver Sandøy (Christine Sandtorv, Emmerhoff, Oppnedbass) på Perk /trommer.
Vi (det vil si jeg) har diskutert norske låtskrivere på denne bloggen tidligere. Og enkelt sagt; Ole Paus har ansvar for samfunnsrefsing, vi andre skriver om kjærlighet, omgivelser og mellomennesklige forhold som best vi kan. Et tema som er uutømmelig, og som min kloke kollega Jan Eiesland en gang sa til meg: “Det føles jo like ekte uansett om man er fattig eller rik.”
For kjærlighet er fundamentet for All The Good Things. På godt, og på vondt. For der den 19 årige Ingerlise skrev tekster til Ephemera, så har den 37 årige Ingerlise mer erfaring og kunnskap å bidra med. Og det kan merkes i tekstene. Det føles mye mer ekte, personlig og utleverende enn Ephemera gjorde. Stemmen hennes må selvsagt også få sin del av æren. Den bidrar med noe inderlig og genuint når følelser blottlegges, og gode og dårlige erfaringer deles med lytteren.
Et veldig godt eksempel er singelen og åpningslåten “I Killed Your Horse”, om et forhold der minst en av partene tok mer enn ga. Introen formulerer utgangspunktet veldig godt;
Did you get what you came for, did it make you feel good?
You left me alone, sore and misunderstood.
Are you still the strong cowboy if I killed your horse?
Still the strong cowboy if I said, “I’m all yours”?
“You Are Love” er en elegant liten ballade som med sine deilige visper prøver å definere kjærlighet som følelse. Skal man lete etter en Ephemerask låt på platen, så er nok “Snowflake Dance” det nærmeste man kommer. En uptempo pop-perle der lagene av Ingerlise-stemmer lager et utrolig fengende refreng. Trommer og bass på denne er forøvrig helt utsøkt.
“All this time, you were hiding from yourself” synger hun i “In The End”. Et deilig elektrisk mellomspill bryter opp det akustiske, drømmende lydbildet.
Jeg har blitt veldig glad i melodiene på denne platen. Jeg legger vanligvis mye vekt på tekstene, men her spiller melodiene en like stor rolle. Det er elegant, og det er fullt av små, elegante hooks som låser seg fast i øregangene. En av de fineste låtene på platen heter “Defender”, som er et godt eksempel på hvordan en god melodi som ikke slipper taket skal lages.
“Carry Her Home” er låten Ingerlise åpnet konserten på BBF med, og jeg innrømmer at jeg falt pladask for låten fra første øyeblikk. En nydelig poplåt, som med sitt nedstrippede arrangement og fengende refreng er en av platens aller beste spor.
Første gang jeg hørte “Velvet Voice” så gjettet jeg på at dette måtte være en av Ingerlise Størksens favorittlåter på platen. Et intervju i BA bekreftet mistanken. For denne låten er ganske så forskjellig fra resten av låtene på platen, så det er tydelig at den betyr noe spesielt for opphavspersonen. En flokk av harper lager et drømmeteppe av lyd over en svevende, inderlig vokal. Det er temmelig elegant og virkningsfullt, og er utfordringsmessig platens mest spennende spor. Refrenget er direkte vakkert, og stemningen som skapes er helt unik. Hvem hadde trodd harper kunne låte så stilig?
If you have anything to say,
use your velvet voice in your honest way.
Så var det “Knockout”, og jeg får både 80-talls Kate Bush flashbacks fra refrenget, og 60-talls Roy Orbison følelse fra introen på låten. Kjærlighet som etterlater noen sår og skader er grunnlaget, og det røffe lydbildet kler både låt og stemme.
Jeg har to favorittlåter på All The Good Things, og de er praktisk nok plassert etter hverandre. Den første er overjordisk nydelige “Heartbeat”. En vakker tekst, og uten at jeg skal begi meg ut på overtolkning, så føles den som en låt fra en forelder til et barn. Etter at jeg ble pappa selv, så har jeg blitt enda bløtere enn noen gang, og slike kjærlighetserklæringer treffer meg rett i hjertet. Jeg er en enkel sjel i et særdeles enkelt og skadeskutt legeme, men det er noe med vokalister som virkelig synger med hjertet utenpå som treffer.
I will never leave you,
I will always be,
your blood, soul and heartbeat.
I will always keep you here.
Ingerlise Størksen er en gnistrende akustisk gitarist, og beviser det på hele denne platen – men spesielt på “The Birds Would Cry” – som er den andre av favorittene på platen. Egil Olsen ga nettopp ut en film der han forteller om innspillingen ooo what happened. Der sier han noe sånt som at han gjerne spiller inn 20-30 tracks på en låt når han er i studio, og så setter han seg ned og muter og muter og muter – og det blir bare finere og finere. Helt til han sitter igjen med bare vokal og gitar. Og det er denne låten et bevis på, som er genial i sin enkelhet – der gitarsporet er drivkraften og teksten er krydderet som løfter det hele.
“No Need To Sleep” er en nesten uanstendig fengende låt å avslutte en plate med. Perfekt planlagt, for vi får bare lyst til å hoppe rundt og høre enda mer! Bandet slipper seg helt løs, og orgelet kombinert med den drivende bassen til Vikingstad er like elegant som det er vanedannende. Hadde jeg bestemt, så hadde dette vært den neste singelen.
All The Good Things er full av slike ting vi liker, og er en meget respektabel solodebut fra Ingerlise Størksen. Vi gleder oss allerede til å høre mer fra den kanten.
Releaseparty på Apollon, fredag 17/4 klokken 18:00.
Platen kjøpes på vinyl der musikk selges, og på alle digitale kanaler: Spotify, Wimp, iTunes.
Besøk Størksen på www.ingerlisestorksen.com eller på Facebook.
