Når Richie Furay kommer ut med ny skive er det å regne som en liten begivenhet. Furay, en legende som allerede skapte seg et betydelig navn tilbake på 60-tallet, er nå blitt en gammel mann. Han passerte 70 år i fjor, og er altså ute med et album som ifølge ham selv sannsynligvis er hans siste. Som originalmedlem av Buffalo Springfield og Poco, så rager han høyt på listen over folk som har hatt stor innflytelse på countryrock-sjangeren. Han var jo på mange måter en av de første som oppfant begrepet.
Hand in Hand heter hans svanesang, og er illustrert med bryllupsbilde av han og sin livslange partner og kone Nancy på coveret, tatt for ganske nøyaktig 48 år siden. Og det er ingen tvil om at hun har en svært viktig plass på denne plata. Ikke som musiker eller bidragsyter, men som inspirasjon. Flere av sangene er dedikert til henne, og Furay kanskje mest kjente komposisjon «Kind Woman» som han skrev mens han fortsatt spilte i Buffalo Springfield, er også inkludert her, som den var i 2006 på hans forrige soloplate.
Har så en gammel ringrev som Furay egentlig noe nytt og spennende å komme med i alder av 71 år? Svaret må vel bli nei. Her er det lite som overrasker, men det var det vel ingen som forventet heller. Furay leverer en plate som er trygt forankret musikalsk innenfor hans komfortsone. Og det er faktisk der jeg foretrekker at han holder seg også. Når man er fylt 70 år har man lov til å si at man har funnet sin musikalske bane. Strengt tatt er vel det et kjennemerke som Furay har hatt i svært mange år gjennom sine bidrag i Poco, et band som absolutt var med å pløye nytt land musikalsk på slutten av 60 og begynnelsen på 70-tallet. Så fant de sin stil og ble der siden. Furay forlot Poco i 1974, men har hatt flere comeback senere, kombinert med andre prosjekter og soloutgivelser.
Så ingen overraskelser altså, men du verden for noen fine låter han har hostet opp. Som sagt er det mye nostalgi her, og skulle noen være i tvil, så setter første låt standarden. «We Were the Dreamers» handler om Buffalo Springfield og muligens Poco når de var unge og fulle av nye ideer. Minner meg tekstmessig om George Harrisons fine mimrelåt «When We Were Fab». Og låta er akkurat så lett å like som jeg nærmest forventer. Det er godt å høre Furays stemme, harmoniene sitter som støpt og låta er klassisk countryrock, som seg hør og bør.
Standarden er satt og neste låt er tittelsporet «Hand in Hand» som ifølge Furay er en oppfølgerlåt til nevnte «Kind Woman». Det er 49 år mellom de to komposisjonene og jeg kan ikke bli annet enn rørt over en slik kjærlighet som altså aldri har rustet. Tekstmessig er det definitivt ikke et mesterverk, men som sagt, det rører. Richie Furay har en sånn stemme som nesten er umulig å mislike, og den er overraskende intakt. Mange eldre artister får et annet uttrykk når alderen begynner å tynge, men Furay høres ut som ham alltid har gjort. Stemmen klinger like bra nå som på 60-tallet og det er ganske imponerende.
«Don’t Tread on Me» er absolutt en av favorittene fra denne skiva. Den har litt av den episke stilen som jeg vet Furay som låtskriver er i stand til å løfte frem. Og gutta som jobber i bakgrunnen her vet hva de driver med. Det lyder aldeles strålende og låta som for øvrig klokkes inn på over syv minutter må vel regnes som albumets bauta. Men jeg skulle nok ønske meg en litt annen avslutning, kanskje den hadde tjent på å blitt tonet ned etter fem minutter? For det blir litt vel mye mot slutten med stort kor i refrenget, USA in my heart og alt det der om en stolt nasjon er ikke helt etter min smak, men det er innenfor rett og slett fordi dette er gamlekara som spiller opp. Hadde et relativt nytt band kommet opp med en sånn avslutning på en låt hadde det nok vært kroken på døra for min del. Her så klarer jeg å svelge det svulstige og gleder meg over en gjennomført låt.
Neste låt er også en litt sånn storslagen sak. Og her har Furay fått med seg bandkollega George Grantham fra Poco, og det lyder da også veldig som en klassisk Poco-låt. «Wind of Change» hadde kanskje også tjent på å vært litt mer nedtonet, men det er mye følelser her, og det renner igjen litt over noen steder, sånn er det bare på denne plata.
Keb Mo er en av flere gjester på denne skiva og i «Someday» gjør han en fin figur som gitarist. Mot slutten av albumet kommer altså en nyinnspilling av «Kind Woman» med selveste Neil Young bak mikrofonen. Og som ikke det var nok er også Kenny Loggins tauet inn her. Låta er strengt tatt ikke spilt inn spesielt til dette albumet og er da også oppført som bonusspor. Den ble spilt inn og brukt på Furays album fra 2006 The Heartbeat of Love, men jeg forstår godt at den får plass også her. En vakker nyinnspilling av en gammel klassiker.
Alt i alt er det mye fint på dette som fort altså kan bli Richie Furays siste album. Men jeg tror det kan være en fordel å ha et forhold til Furay som artist for virkelig å få glede av plata. Det er jo spilt inn med akkurat den følelsen at dette er en oppsummering av en lang karriere og et langt musikerliv.
Det er lenge siden Richie Furay var nyskapende, og dette er som sagt et album først og fremst for fansen, men som akkurat det fungerer Hand in Hand helt prikkfritt. Den musikalske arven etter folk som Furay er fortsatt ganske målbar, og det står respekt av hva denne mannen har fått til. Og siden jeg selv har et nært forhold til både Poco og Buffalo Springfield så har jeg hatt en god time sammen med en av de gamle heltene.
[youtube]https://www.youtube.com/watch?v=4jpXti74wTM[/youtube]
[youtube]https://www.youtube.com/watch?v=jrp_GhDBXqg[/youtube]