Med et navn som Porchlight Smoker høres det ut som de kommer fra tykkeste prærien i USA. Det oser av moonshine, snekkerbukse, maiskolber og mammas eplepai av et slikt bandnavn. Men de holder altså til i Sussex i England. Nå skal det tillegges at bandet består av både en amerikaner, en waliser, en skotte og en engelskmann. At bluegrass, folk og country kan lages like bra utenfor Statene er gammelt nytt, men jeg slutter aldri å overraskes over hvor autentisk noen klarer å få det til å høres ut.
Den nye plata til dette assorterte selskapet heter Water into Sand og er en liten skattkiste av et album. Det er en sånn skive som man bare blir mer og mer glad i , sakte men sikkert. Hele plata oser av spilleglede, og ikke minst er det noen låter som virkelig er blitt skrudd sammen på fineste vis.
Dette er ifølge presseskrivet deres tredje utgivelse, og jeg innrømmer med en gang at jeg ikke har hørt de to første albumene. Og denne utgivelsen hadde vel også gått meg hus forbi hadde det ikke vært for at en kompis som hadde fått en kopi av meg kom tilbake etter et par uker og var helt i hundre i forhold til denne skiva. Jeg satt meg ned og lytte nøye for å finne ut om min venn hadde rett eller var på bærtur. Etter tre låter satt jeg og vugget med til musikken, og lot hele skiva bare gå. Joda, dette er et album som fortjener å bli skrevet om.
Porchlight Smoker har sine røtter i country, med retning blugrass og folk. Men noen ganger kommer de keltiske røttene frem. Folketoner fra de britiske øyer spøker ofte i bakgrunnen og noen ganger kommer de helt til overflaten som i «Maria Kennedy», en aldeles vakker keltisk folketone.
Bandet spiller Banjo, Mandolin, Stå-bass, Lapsteel gitar, Pedal steel og Munnspill. Og med seg som gjesteartister har de en Felespiller og en som trakterer Trekkspill. Det sier seg selv at slik instrumentering må lyde rimelig folk, blugrass og country. Men som sagt, det lyder også definitivt britisk.
De har stort sett skrevet materialet selv med unntak av en cover av Jimmie Rodgers klassiske «Waiting for the Train». Porchlight Smoker gjør for øvrig en svært god versjon av låta. Jeg har flere favoritter jeg har lyst til å trekke frem, spesielt har jeg falt for «A Day in Mid July», med spøkelsesaktig munnspill-intro, en banjo som er bærebjelken i låta, en tekst om oppbrudd og familiebånd som ryker og med en vokal fra Scott Smith som underbygger den sorgtunge stemningen og den melankolske teksten. Virkelig en gjennomført og feiende flott låt.
«If I Had a Way» er også en låt som sitter. Dette er en forsiktig og innstendig kjærlighetserklæring, som aldri blir klissete og sentimentalt. Gjennom hele sangen ligger en vakker akustisk gitar som kler opp låta, og jeg føler at Willie Nelson spøker i bakgrunnen. Dette kunne ha vært en av hans låter.
Åpningssporet «Mary Mary» er kanskje albumets største humørspreder. Her er det tendenser til allsang, og bandet viser at de kan harmonier. En låt det nesten ikke går an å mislike. «Homeline» er også en slik sang, men litt roligere, og har den fine varmen som dette bandet ofte får til gjennom sine harmonier og arrangementer. Dette er ekte saker, tradisjonelt og ikke på noen måte originalt, men pokker så mye spilleglede og følelse i musikken. Her er det ikke mye jåleri.
Porchlight Smoker har vært et svært så hyggelig nytt bekjentskap denne våren, og jeg merker at jo varmere det blir i været, jo bedre blir skiva. Nok en plate for sommeren, dette altså. Laget for leirbålet og grilling. Gleder meg til å høre denne gjengen i en sånn setting snart.
[youtube]https://www.youtube.com/watch?v=hm840gQOeaI[/youtube]
[youtube]https://www.youtube.com/watch?v=GsMGr8xsIck[/youtube]
[soundcloud url=”https://api.soundcloud.com/tracks/185660254″ params=”auto_play=false&hide_related=false&show_comments=true&show_user=true&show_reposts=false&visual=true” width=”100%” height=”450″ iframe=”true” /]