Det er ofte mye snakk om The Real Deal når man kommer innom folk som spiller gitar og synger uten noen andre virkemidler enn lyden av gitaren og en stemme som skal bære melodien, og ikke minst levere en historie. Etter å ha hørt på Josh Brooks og Tall Tales i snart tre måneder, så er jeg rimelig sikker på at jeg kan sette han høyt på lista over ekte saker.
Jeg fikk skiva allerede tidlig i desember, men jula tok en del oppmerksomhet, og etter jul har det kommet en imponerende rekke utgivelser som har fått meg til å prioritere vekk denne fine plata. Men hele tiden har den vært på diverse spillelister, og jeg har også hatt albumet med meg i bilen. I går spilte jeg igjen fra Tall Tales, og det gikk opp for meg midt i åpningslåta «The Ballad of Heather Home Wrecker» at det er slett ikke rettferdig at jeg har bortprioritert denne plata. Den er kanskje en av de skivene jeg har hørt mest på denne vinteren.
Brooks kommer fra Vermont, helt nord-øst i USA, og han startet sin karriere som en av mange som spilte på en «Åpen Mikrofon-kveld» på et sted som het Burlington Coffeehouse. Der ble han raskt fast inventar, og i 2001 debuterte han med I Have Tried to Run, et album som overasket mange med sine sterke historier. Og siden har det blitt i alt fem utgivelser inkludert Tall Tales, som altså kom rett før jul.
Josh Brooks har en stemme som kan karakteriseres som klassisk singer/songwriter. Ofte mild og varm men definitivt med skarpe kanter og noen ganger overaskende tøff. Josh synger ofte i det som kalles talking blues, han er tross alt først og fremst en historieforteller. Han forteller selv på sin hjemmeside at hans helter er Guy Clark, Steve Earle, Johnny Cash and John Prine. Og da har han satt en rimelig høy standard. Og etter hvert som historiene fra hans nye album har begynt å synke inn, er jeg imponert over hvor bra han er i stand levere.
Nevnte «The Ballad of Heather Home Wrecker» åpner plata, og er en storslagen historie om en ekte lykkejeger fra Texas med former og utseende som setter gutta i brann. Hele byen blir snudd på hode ettersom hun infiserer alle mannfolka med sitt nærvær. Gamle venner blir bitre uvenner, folk dør, penger forsvinner, og byen er i ferd med å gå i oppløsning. Josh leverer historien med en nerve og tilstedeværelse som gjør at du blir dratt inn i historien fra første linje. Låta minner meg mye om måten Kris Kristofferson leverte sanger tilbake på tidlig 70-tall.
Well, she rode into town on a ring of fire. Shooting of sparks like electric wire. She said I come from Texas and my name is Heather. I sure would like if we can all get together.
Over syv minutter varer historien om Heather, inkludert forbløffelser og sensasjoner, og en tøff tvist mot slutten av historien. Åpningslåta er virkelig verdt å høre, opp til mange ganger. Men Josh Brooks klarer å følge opp. «You Remind me of Her» er en kort liten sak, som passer godt etter en slik episk åpning. Og allerede her slår det meg at Brooks minner meg mye om en av mine gamle helter, Shel Silverstein, mannen som skrev omtrent alle de bra låtene til Dr. Hook den gangen de også kalte seg The Medicine Show og var et knakende bra band. Humoren i tekstene og den elegante leken med ord og vendinger er tett opp til det Silverstein gjorde. Og Josh Brooks klarer også å tilnærme seg den mer vemodige og melankolske siden som også var svært så tilstede i Shels låter.
«Tommy» viser Brooks fra en mer alvorlig side. En antikrigslåt med en sterk tekst om en ung gutts møte med krigsmaskinen. Her formidler han en tekst som virkelig griper meg, og klarer det uten de store virkemidlene eller å ende opp i alle klisjeen slike låter lett kan falle i. Det er rett på sak, og brutalt ærlig fortalt.
It’s like fire and shadow, like silk and stone. Always trying to hide behind enemy lines, but your cover gets blown.
Etter som denne plata har tikket og godt de siste månedene har jeg ofte tenkt at jeg gleder meg til neste låt. Det er ingen pausesanger på Tall Tales. Alle låtene har fortjent sin plass. Og det er ingen tvil om at tekstene spiller hovedrollen her, men det ville aldri fungert uten at også arrangementet sitter. Josh Brooks har sydd sine historier inn i gode melodier.
«Handsome Boy» er Josh Brooks personlige vri på legenden Johnny Cash. Og han yter mannen rettferdighet. I «Josh Brooks 115th hangover» er Brooks likhet med Silverstein mer enn tydelig. Denne låta kunne fint vært skrevet av min gamle helt. Brooks innrømmer sin svakhet for den litt klisne drinken Pina Colada. Mens de tøffe guttene drikker Whisky og Tequila sitter altså Josh og drikker damedrikken Pina Colada, og havner i all slags mulig trøbbel. En utrolig morsom og original vri på en drikkevise.
«One for the Money» er en låt som om jeg hadde hørt den uten å ane hvem som synger, ville definitivt sagt det var en lost tape fra tidlig i John Prines karriere. Plutselig er det som Josh har blitt Prine noen minutter, både stemmen, teksten og låta er helt der i Prine-land. Men det føles slett ikke som en kopi. Jeg vil heller kalle det en varm hyllest til en av de aller største historiefortellerne der ute.
«Queen for a Day» er en svært så vemodig sang om ei jente som aldri helt fikk sjansen her i livet. Det er definitivt tåredrypperen på albumet, men han unngår elegant det sentimentale. Det er en utrolig sterk tekst om ensomhet og et levd liv i skyggen.
She lost her mama to cancer, and her innocents to fear.
Etter en slik utladning følelsesmessig er det godt at han varter opp med en tøyselåt. «Frog on a Lawn» er en låt som får meg i godt humør relativt raskt. Og låta er slett ikke uten livsvisdom.
Sometimes life is like a frog on the lawn. One bad jump, and then you’re gone. You move to soon or you wait to long.
Josh Brooks avslutter med nok en vise om en dame, men denne damen minner ikke et sekund om den skumle, sexy Heather i første låta. En gammel dame kommer inn i på et utested, tydelig sliten og fillete i klærne, og folk peker og gjør narr av hennes fremtoning. Hun setter seg ned på en stol og gir dem alle fingeren. Hun var en gang en fornem dame, og har ikke tenkt å la noen glemme akkurat det. Ja, kanskje hun til og med var den russiske tsars bortkomne datter, eller er det bare i hennes fantasi. Josh Brooks avslutter med kanskje den aller fineste historien på plata med «Anastasia in a Commoner’s Clothes».
She takes out her lipstick and fixes her kisser. She hums Moscow Nights as a soft candlelight start to spludder and flicker. Wherever she goes she’s a lady, it’s not her fault that nobody knows.
Jeg har blitt utrolig glad i Tall Tales, og tenker at jeg har flaks som får slike perler sendt hjem til meg. Noen ganger er denne jobben verdens beste. Josh Brooks selger platene sine selv fra sin hjemmeside, og jeg er helt sikker på at du ikke angrer om du tar deg tid til Brooks og Tall Tales. Nå skal jeg spille den opp fra starten en gang til, og jeg kjenner at det kiler i magen. The Real Deal, det er Josh Brooks det.
Les mer om Josh Brooks og kjøp plata her
[youtube]https://www.youtube.com/watch?v=HfhofOapz64[/youtube]
[youtube]https://www.youtube.com/watch?v=fS8vQL5Z4JM#t=14[/youtube]
[youtube]https://www.youtube.com/watch?v=QQGILxmxBqs[/youtube]