Allison Moorer er ikke din vanlig syngedame fra vestkanten av Nashville, utstyrt med autotune og masse vakre lydeffekter som forhåpentlig skjuler alle spor av musikalsk udugelighet. Jeg gjentar og tillegger, Allison Moorer er alt annet enn en syngedame. Hun er lillesøster av Shelby Lynne, har barn sammen med Steve Earle, har ikke gitt ut musikk på snart fem år, men er endelig aktuell med albumet Down to Believing, som for øvrig er en pokkers bra plate. Sånn, da er det sagt og vi i gang.
Første gang jeg hørte Allison Moorer, var på NRK P1 for mange år siden. Først trodde jeg det var rablet for programlederen som helt tydelig påstod at låta «Set You Free» var den nye singelen til Allison Moyet. Nei, nei, nei, sånn kan man ikke surre det til. Ingen ting feil på Moyet, for all del. Hun er en av mine 80-talls softspots, men pokker, dette var jo noe helt annet. Veldig tøff country, eller americana om du vil. Fire minutter med vellyd. Og takk, du fjerne programleder i NRK selv om du surret det veldig til. For den låta gjorde at jeg ble oppmerksom på en av de tøffeste jentene i klassen.
Nå er Allison ute med sitt åttende album, og Down to Believing er blitt en svært personlig og modig plate, preget av hennes brudd med Steve Earle, og ikke minst sønnens sykdom. Fra første gitarakkord er jeg solgt. Jeg elsker stemmen til Moorer, jeg digger hennes stil og innstilling. Hun kliner til i åpningslåten, og det svinger som svarte granskauen, det brenner under føttene, det er musikk fra skjærsilden, det er frelse og fortapelse. OK, jeg stopper der, regner med dere forstår hvor jeg vil. Country har alltid handlet om å leke med ilden, og når rocken ble blandet inn i sjangeren sent på 60-tallet, skjedde det noe helt fantastisk. Allison Moorer er en av artistene som klarer å formidle denne tilstanden. «Like it Used to Be» er en glimrende start på albumet med den treffende tittelen Down to Believing.
At hun i mange år stod litt i skyggen av sin mer berømte storesøster Shelby Lynne kan så være. Men der Lynne har rotet seg litt vekk i for mange musikalske retninger, har Allison vært mer tro mot sine røtter. Og jeg synes hun etter hvert har blitt mer interessant som artist enn storesøsteren. Neste spor på den nye skiva, «Thunderstorm/Hurricane» er en helt knall låt som bygger seg sakte opp mot et stormfullt klimaks. Låta er en svært personlig affære, der Moorer synger om sitt kronglete forhold til sønnen som er født med autisme. Det lyder tungt og massivt, med strykere som understreker tyngden. Og Allison synger som om hun har fanden i hælene.
Så kommer låtene som perler på en snor. Alle er små musikalske skatter. Nivået på det nye albumet er så langt skyhøyt. «I Lost my Crystal Ball» og «Tear me Apart» er begge solide, gode bidrag. Og så var det tittelsporet da. «Down to Believeing» roer ned det ganske kjappe tempoet som har preget skiva så langt. Og Allison Moorer litt neddempet er ikke å forakte. Dette er akkurat så fint som jeg kunne ønsket meg. Melankolien kommer gjennom slidegitaren som ligger langt der ute i lydbilde, den kommer gjennom den velformulerte teksten, håp og tro, utholdenhet og rastløshet og skilsmissen mellom henne og Steve Earle som hun skildrer så brutalt ærlig. Fint, og veldig vondt er det.
Hun tar det enda mer ned i «If I were Stronger». Og for første gang på plata får jeg et lite behov for en tissepause. Dette er en helt ordinær ballade som blir et lett offer for alle klisjeene slike sanger ofte stamper i. Det er slett ikke dårlig, bare ganske kjedelig og uten særpreget som Allison Moorer har på det meste av det hun gjør. Men Moorer er ikke lenge i utlendighet. «I Wish» og ikke minst «Blood» får henne inn på sporet igjen. Sistnevnte er også en rolig låt, men her synger hun med hele sjelen intakt. Da blir det så forbasket mye mer troverdig og tiltrekkende. Og at hun synger om sin søster Shelby Lynne med en slik varme og inderlighet er rørende på flere plan.
Det smeller til i «Mama Let the Wolf In». enda en sang der hun beskriver sine følelser i forhold til at sønnens autisme. Den er både tøff og sår på en gang, og rommer mye dybde. «I’m Doing Fine» er vel kanskje skivas mest umiddelbare. En lett popaktig sak som sitter som støpt i øra ved første gjennomhøring. Refrenget er smittsomt og blir med meg lenge. «Back of my mind» er også en fin liten sak, selv om den drukner litt i forhold til alle de sterke låtene hun serverer denne gangen.
Allison Moorer er en glimrende låtskriver og trenger vel strengt tatt ikke gjøre andres låter så ofte. Og at hun kaster seg ut i Creedence C.R. litt oppbrukte «Have you ever seen the Rain» er albumets store skivebom. Hva har du tenkt her, Allison? Låta er ikke langt fra originalen, men lyder fryktelig flatt og nesten litt danseband-aktig. Fysj og fysj, noen burde ha stoppet henne i tilløpet her. Så fryktelig unødvendig.
Heldigvis er det plass til en låt til, og den får meg tilbake i det humøret jeg stort sett har vært i gjennom avspillingen av dette albumet. «Gonna Get it Wrong» er Allison Moorer på sitt mest innstendige, og her viser hun virkelig hvor bra hun er som vokalist. Hun har både tøffheten og sårheten intakt, og det er en perfekt avslutter på et nesten plettfritt album. Hadde man fjernet et par spor, og spesielt Creedence-bommerten hadde dette vært en fulltreffer.
Men uansett, dette er mer enn bra nok. Hun viser seg for første gang frem som en virkelig moden dame, med et turbulent og tøft liv bak seg, men hun står oppreist. Og alt i alt er dette et av Allison Moorers beste album i en etterhvert imponerende katalog. Det sier jo litt om kvaliteten på Down to Believeing.
Plata kan du kjøpe her
[youtube]https://www.youtube.com/watch?v=QvBvph2ssLI[/youtube]
[youtube]https://www.youtube.com/watch?v=m6BZNqHs2Ck[/youtube]
[youtube]https://www.youtube.com/watch?v=JVBqfw6Kh4E[/youtube]