fbpx

Thirty Pounds of Bone – The Taxidermist

Det syder, plupper og knirker. Det er som noen har puttet meg inn i en dykkerklokke, og jeg er på vei ned i dypet, ned i det ukjente. Jeg har bomull i ørene og alt jeg ser er underlige skapninger og planter som sakte passerer og flyter forbi. Og jeg går dypere og dypere ned i en slags organisk mølje.


Thirty Pounds of Bone er ikke et band slik man kanskje skulle tro. Det er rett og slett Johny Lambs alter ego. Han har frem til nå levert tre langspillplater og et par EP’er. En mann i sin beste alder, vokst opp på Shetlandsøyene nord for fastlandet i Storbritannia, på den nordligste bebodde øya Unst som ligger på samme breddegrad som Bergen (som det forøvrig er nærmeste by og ligger  350 km. unna i luftlinje). Nå bor strengt tatt ikke Johny på Shetland lenger, men at hans musikk bærer sterkt preg av hans barndom på en forblåst øy, det er lett å høre. Johny Lamb var også mye plaget av alvorlig sykdom i sin barndom, og dette har også blandet seg på underlig vis inn i komposisjonene.

Det er noe alvorlig skakt i mange av låtene på den nye skiva The Taxidermist. Som om noe i sangene har gått litt i stykker og resten av melodiene nærmest sørger litt over de tapte toner. Med andre ord er det en viss porsjon disharmoni i Lambs komposisjoner. Musikken ligger klart innenfor folk-tradisjonen, men det er såpass store innslag av eksperimentering her, noe som forstyrrer det som ofte kunne vært en tradisjonstru melodi i harmoni med naturen og miljøet rundt seg. Og bare så det er sagt, i dette tilfelle er eksperimentering helt på sin plass. «Two Birds in the Brine» er vel den sangen som ligger nærmest en rendyrket folk-låt. Men også her ligger det en sekkepipe og truer resten av lydbildet.

Og så var det dette med vakker disharmoni da. Noen ganger så blir det en utrolig dynamikk i låter som nærmest slåss litt mot seg selv . Et band som fikk det til veldig bra, spesielt en stund på 90-tallet var Radiohead, og at Johny Lamb har noen takksigelser i retningen den gjengen, det vedder jeg hele dykkerklokka mi på.

thirty 5

«Before I’m Done» høres ut som Radiohead anno OK Computer-tiden, en deilig melankolsk liitt ustemt gitar spiller opp grunntema, så kommer Lambs neddempede stemme i lag på lag, og låta vokser nesten bokstavelig ut av høyttalerne. Det er igjen dette organiske lydbilde som gir meg en spesiell følelse. Det er litt som denne feberen man fikk i barndommen, den som bikket 40 grader, og senga ble til en ustø liten båt, og jeg var ikke lenger på gutterommet, men ute i stiv kuling, med en eneste tanke i hodet, jeg må ikke falle ut av båten.

Stemmen til Lamb er et lite kapittel for seg selv. Han synger ganske høyt oppe i registret uten at vi snakker om falsett. Litt nasal, veldig forsiktig, nesten litt nølende. Og når han da av og til skrur opp stemmen litt som han gjør i refrenget på utrolig vakre «All Your Sons», da merker jeg at han også er i besittelse av en overaskende autoritet.

Tekstene til Lamb er ofte preget av isolasjon og sorg, men også et pågangsmot og en stahet som gjør dette til noe mer enn nok et album der man sutrer om hvor vondt livet er. «The Expelled» har en sånn kraft ved seg. Det er en låt som på ingen måte har tenkt å legge seg ned og ikke forstyrre. Intensiteten bare øker, og bakteppe av lag på lag med gitarer surrer rundt som rasende veps. Så at Lamb har mye kraft på lager er hevet over enhver tvil.

Jeg vet ikke hvorfor Johny Lamb kaller seg Thirty Pounds of Bone. Men som med musikken hans, tekstene, hele lydbilde, så henger det liksom på grep, uten at jeg har fått noen forklaring eller kan gi noen selv. Og det er noe av det som fascinerer meg mest ved denne plata. Den er skakk, rar og har et svært originalt lydbilde, og er slett ikke helt innenfor musikk som jeg for tiden pleier å falle for. Første gang jeg hørte den, var jeg helt sikker på at dette ikke er plate jeg skal skrive om. Det blir for vanskelig å beskrive denne skiva, tenkte jeg. Noe jeg for øvrig fortsatt til dels tenker. Men så var følelsen av å mestre lytteropplevelsen, og klare å formidle noe videre om dette skakke universet en så spennende tanke at jeg måtte kaste meg ut i det. Og selv om jeg ikke vet så mye om skiva så vet jeg i det minste hvorfor han kaller skiva for noe så spesifikt og merkelig som The Taxidermist (utstopperen). Lamb så en dokumentar om en som jobbet som utstopper, og der snakket fyren masse om at han følte han frøs tiden, når han stoppet ut dyrene. Og akkurat den følelsen hadde også Johny Lamb når han spilte inn i skiva nede i sin egen kjeller i Cornwall. Derav (puh) tittelen.

thirty 7

Det er så mange fine, rare, gode øyeblikk på denne skiva at jeg ikke helt er i stand til å plukke meg ut en spesiell favoritt. Men så midt i en gjennomhøring hører jeg hvilken låt som virkelig definerer hele plata. «The Ribbon» høres ut som en mektig blanding av Mercury Rev og Radiohead fra den tiden de begge laget himmelsk musikk. «The Ribbon» er et sjeldent øyeblikk der alt smelter sammen i en større enhet, og jeg for min del endelig slår fast at hvis det finnes en Gud, ja, så er det her, i musikk som dette at dets kraft manifesterer seg. Så bra er «The Ribbon» og så bra er egentlig hele skiva. Jeg har ikke en gang nevnt «As You Held Me», en annen av de helt store låtene på dette albumet. Jeg gjør det nå. Et usedvanlig rørende stykke musikk.

Johny Lamb er en blek, herjet sjømann som ved første øyekast kan se ut som en pusling, men er mannen du helst vil ha bak roret når det blåser som verst, for Johny, han får oss helskinnet gjennom stormen. Og etterpå, når vi står der, trygt plassert på land, så seiler han ut igjen mens han vinker rolig, og jeg vet at han drar ut for å jakte på flere stormer.

thirty 4

Ja, og om du nå ikke helt forstod at det siste avsnittet var ment som en stor anbefaling av Thirty Pounds of Bone nye plate The Taxidermist, så er det helt i orden. For da vet du det i alle fall nå.

Plata kan bestilles her

Siste artikler

Lest dette?