Selv om The Bottle Rockets er en selvskreven del av historien om alt.country, kan man vel ikke si at har slått igjennom helt på ordentlig. Fra å være i skyggen av Uncle Tupelo, til å skulle bli en slags unaturlig arvtager, og til de kommersielle nedturene med platesalg og selskap som gikk inn i historien. Allikevel har Brian Henneman og gjengen fra Missouri holdt sammen i tykt og tynt i over 20 år. I dag har bandet en ubestridt kultstatus blant alle musikkmiljøer i midtvesten og sørstatene i USA.
Nå i mars 2015 er det litt over femten år siden deres kanskje mest oversette album kom ut. Brand New Year er oversett i den forstand at de tre første albumene til The Bottle Rockets inneholdt på mange måter absolutt alt et band trengte å levere i en karriere, så hele Brand New Year føltes den gang overflødig og en litt for stor bit å gape over for fansen. Ved nøyere gjennomgang av katalogen noen år senere oppdaget jeg virkelig Brand New Year for fullt. For et overskuddsalbum dette er, og om du ikke fikk tatt del i energien til denne plata på slutten av 90-tallet, så er det absolutt ikke for sent å starte nå. Jeg kan love dere alle en eneste lang opptur av rock’n roll og mange underfundigheter, selvironi og en stor dose oppløftende musikk. Brand New Year er et album som vil gi deg tidenes opptur når du sitter der alene og livet ditt egentlig ikke fungerer i det hele tatt.
Kanskje var det den umiskjennelige sounden av ZZ Top som skremte mange bort allerede på åpningssporet på dette albumet? Henneman er ikke redd for å prøve å kopiere lyden til skjeggebandet og på åpningssporet «Nancy Sinatra» får vi dosen vår i bøtter og spann. Henneman skriver gnistrende og småfrekke linjer om et av forrige generasjons store kulturikoner:
She’s the queen
Of my scream
Struts so tight
My mind goes right
To, pure obscene
«Alone In Bad Company» inneholder mye av den gitarlyden Henneman elsker selv, lyden av en Rickenbacker 360. Det bør ikke være en overraskelse for noen at Henneman er stor fan av både Tom Petty og Roger McGuinn. Gjennom hele låten hører man hvordan Rick’en utfyller de andre gitarene, men allikevel skiller den seg ut på en måte som bare disse gitarene kan gjøre, hør bare på avslutningen. Jeg elsker det siste minuttet av denne låten. Når Henneman i tillegg forteller en av sine klassiske historier om et samlivsbrudd der helten vår står på gaten og pines, samtidig som denne har det helt jævlig med å være rundt seg selv, da er standarden virkelig satt. Låten fader så vidt ut før alt helvete er løs i «I’ve Been Dying». Kort og presist formulerer Henneman sin desperasjon og på toppen av alt serverer han oss en type outlaw-rock som ikke akkurat gjør meg mindre sint.
Everything hurts everything aches everything’s bad
Everything sucks everything’s wrong
Everything’s dull everything’s gray everything’s sad
Everything drags on so long
I’ve been trying to change all the wrong that I do
I’ve been dying to say that I’m lonely for you
Everything’s broke everything’s bruised everything’s cold
Everything’s not like it should be
Everything’s sick everything’s tired everything’s old
Everything’s just misery
Hvis noen kan fortelle meg hva «Sometimes Found» handler om så vil jeg gjerne vite det? Eller kanskje ikke? Det er uansett umulig å ikke elske den skrullingen av en tekst som Henneman gir oss. Et deilig, fablende hvileskjær før en lang seksjon av rock’n roll starter. «Headed For The Ditch» er første låt ut og råtassriffene er tilbake og det handler mest mulig om ordrett å unngå å havne i grøfta. Teksten har alltid vært til gjenstand for stor undring hos meg. Jeg klarer ikke å sette meg inn i den verden som Henneman lever i her, jeg prøver og jeg prøver, men det er ingen fornuft i kaoset som råder.
Nyere teknologi får gjennomgå i låten «Helpless». Selv om den er fra 1999, så føles den faktisk ganske så tidsriktig. Vi lider nok alle litt i kommunikasjonskaoset som råder i vår tidsalder og det er fortsatt på sin plass å påpeke at man kan klare seg uten selv de smarteste dingser.
I «Let Me Know» handler det fortsatt om tvil og bekreftelse. Til lyden av tunge rock’n roll gitarer ber han ydmykt om å få slippe å gå og gnage på det spørsmålet alle ungdommer og forelskede lurer på. Selvfølgelig spør han med en særdeles pessimistisk tone, «Let me know, so I can go…»
Tittelsporet, «Brand New Year» er deilig seigt, tungt og pessimistisk, akkurat slik vi har lært å elske The Bottle Rockets.
Brand new year, same ol’ trouble
Stroke of midnight won’t change a thing
Vi får litt lettbent boogierock i «Dead Dog Memories» før det braker løs i honky-tonk rockeren «The Bar Is On Fire». Aller best på dette albumet er nok historien om advokaten som har lært seg å spille gitar som Stevie Ray. «White Boy Blues» gjør enkelt og greit narr av folk som ikke har sjel. Hvis ikke du forstår hva jeg eller Henneman mener med dette, så er du nok bare av den typen som liker aller best å sitte på en eller annen pub og sippe til en frozen strawberry daquiri, mens trubaduren i hjørnet spiller «Fly On The Wings Of Love» for ørtende gang.
The boys from the office are really impressed
When he straps that Strat across his chest
Stevie Ray videos, part one and two
He studied ’em both, he knows what to doHave you heard the news, he got the white boy blues
Got himself a guitar that paid its dues
Jam a little when he gets off work tonight
Singin’ hey, hey, the blues is alright
Singin’ hey, hey, the blues is alright
«Gotta Get Up» handler om den evige karusellen av kjedsomhet som en vanlig uke byr på. Ensformig, repetitivt og frustrerende, men det ligger nok også en dypere mening bak teksten et sted. Spørsmålet er vel om den gjentagende prosessen en arbeidsuke er, virkelig er selve meningen med livet?
Da er vi kommet fram til et av høydepunktene i The Bottle Rockets sin karriere. «Love Like A Truck» er en hyllest til den store kjærligheten, mye vakrere beskrevet enn det de fleste hadde klarte med både hjerte- og smerterim i teksten sin. Hør hvor ubetinget enkel kjærligheten kan være;
I got love like a truck, a big ol’ truck
Long and strong and shinin’
I got love like a truck, a big ol’ truck
You got my gears a-whinin’I got love like a truck
Love like a truck
You got the keys to ten tons of steel
I got love like a truck when you’re at the wheel
The Bottle Rockets avrundet forrige århundre og albumet med en alternativ akustisk versjon av tittelsporet. Kanskje bare vel så bra som den elektriske? I det minste vel så pessimistisk og om mulig enda mer håpløs.
Kanskje får vi i løpet dette året se et nytt album som rocker like hardt som Brand New Year? Bandet har lagt bak seg tre runder i studio i løpet av vinteren og filene er på vei inn i den berømte “mix-master”-prosessen. Produsent Eric Ambel har allerede uttalt at bandet har levert deres beste låtmateriale noensinne! Det er så sterke ord fra Ambel at øynene mine blir blanke og store og jeg gleder meg helt enormt til albumet en gang blir klart. Det skal nok bli behørig omtalt her på Dust of Daylight. Mens du venter anbefaler jeg en ekstra runde med Brand New Year.
[youtube]http://youtu.be/5kMpk6bIZXU[/youtube]
