John Statz er en artist fra Wisconsin, nå bosatt i Denver, Colorado, som til tross for sin unge alder nå gir ut sitt femte album. Hans forrige album, Old Fashioned, var et av mine favorittalbum fra 2012 og det gledet meg stort da jeg oppdaget Kickstarter-kampanjen for Tulsa, Statz nye album, her for noen måneder siden. Gleden viste seg å være velbegrunnet og ble i realiteten bare større da det viste seg at Statz har engasjert sin gode venn Jeffrey Foucault til å produsere og spille gitar på albumet.
I tillegg har nevnte Foucault satt sammen bandet som spiller på denne albumet, og det er litt av en gjeng han har samlet. Mark Spencer fra The Blood Oranges spiller gitarer og pedal steel. Foruten karrieren med The Blood Oranges har Spencer jobbet på veldig mange av Jay Farrar sine prosjekter, blant annet på American Central Dust, Terroir Blues og New Multitudes, han har også jobbet mye med artister som Kelly Willis og Laura Cantrell tidligere og i fjor var han en viktig brikke på Kris Delmhorst, kona til Foucault, sitt Anders Parker produserte album, Blood Test. Caitlin Canty er med på vokal, hun har gitt ut sitt eget Foucault-produserte album i år, Reckless Skyline, som også kan anbefales på det absolutt varmeste. Billy Conway (Morphine) trakterer trommene, Jeremy Moses Curtis (Booker T.) kan høres på bassen og Matt Lorenz spiller fele. Denne gjengen er på mange måter Jeffrey Foucault sin egen lille klan og spiller både i studio og på veien, med noen små variasjoner, både for seg selv, John Statz, Hayward Williams, Caitlin Canty, Kris Delmhorst og mange flere. Dette hele er nærmest blitt et stort kollektiv med en gjeng av dyktige musikerne som har jobbet sammen i en eller annen sammenheng opp igjennom historien de siste årene.
Når det pulserende og levende tittelsporet får lov til å åpne den tre kvarter lange seansen som Tulsa er, så skjønner man fort at dette er solide saker. Statz spilte noen bruddstykker av låten for Foucault en gang for 2-3 år siden og så startet snøballen å rulle. Nye låter kom til og havnet på blokka mens Statz spilte jevnt og trutt i og rundt USA i kjølvannet av Old Fashioned. For litt over et år siden fant Statz og de andre musikerne veien til Verdant Studios, et sted langt inne i de mørke og dype skogene i sørlige Vermont. Ute raste en rekordkald vinterstorm og bandet hadde til tider nok med å holde varmen ved hjelp av en gammel vedovn og en stabel med knusktørr eikeved. Men nå er albumet her, et blendende mesterverk av låtskriving og musikkproduksjon.
Foucault har drevet fram det beste i Statz låtskrivertalent til dette albumet. Statz selv har følt seg presset til å levere, forpliktet til å løfte alt opp et nivå siden hans forbilde og mentor gjennom mange år skulle sitte i produsentstolen. Statz har klart oppgaven med glans og levert sine beste låter noensinne til sitt nye album. Platas åpning fremkaller en umiddelbar følelse av ensomhet og langstrakte og vide landskap. Melodilinjene, pedal steelen og den litt trøblete fortellingen i “Old Pro” er til og med nesten sippemateriale, mens tittelsporet og åpningslåten er en eneste lang pulserende livsrytme som biter seg fast i hjernebarken.
Det er ikke utenkelig at de mange kjøreturene mellom Madison og Denver har vært med på å prege spesielt låtene i starten av albumet i betydelig grad. Men på fjerdelåten, “Exposure”, skjer det noe litt uventet. Jeffrey og John og resten av bandet får det til å svinge hardt og brutalt med støyende gitarer i nesten tre minutter før de kopler grepet på lytteren fullstendig med Statz og bandet sin aldeles nydelige versjon av Foucault sin egen “Any Town Will Do”.
Når man først er solgt så er det bare å klamre seg fast for å ta del i resten av albumet. Som modne bringebær på et strå følger de som kanskje er blitt mine favorittlåter på albumet. Den gnistrende “Amsterdam In Autumn”, den intense Radiohead coveren “Motion Picture Soundtrack”, tilbake til pulseringen og den gode nedpå-følelsen og den blendende produksjonen til Jeffrey i “Tannenberg”, før vi nok en gang får erke-amerikansk rock n’roll i “Queen Of The Plains”.
“Tennessee” er historiefortelling på sitt aller beste, fortalt til en vakker melodi. Statz er en kløpper til å legge inn de naturlige tenkepausene i låtene sine, der du må fylle ut det lille hullet i historien og når du da i tillegg har en produsent som vet hvor han skal sette inn de små hookene som fanger deg musikalsk, da er i hvert fall jeg solgt. Skal man utsette noe som helst på Tulsa så må det være småpirk som at “Roadkill Zone” ikke holder like overbevisende standard som resten av låtene og at John ikke har verdens største “range” i vokalen sin, bortsett fra det har jeg ingenting å utsette. Tulsa er et album som spenner over veldig mange forskjellige retninger innen amerikansk tradisjonsmusikk og overbeviser stort hele veien igjennom. Helt klart blant mine favorittplater så langt i 2015.
Kjøp albumet her johnstatz.bandcamp.com
[bandcamp album=1979586762 bgcol=FFFFFF linkcol=4285BB size=venti]