fbpx
Forsiden Alle poster Folk egil olsen – ooo what happened

egil olsen – ooo what happened

Ørstas beskjeggede sønn, multigeniet Egil Olsen, er her. Og med seg har han en helt ny plate! Han vil gjerne meddele ooo what happened, og etter første gjennomlytting tenker vi det samme. Hva skjedde med Egil Olsen??? For han må jo ha det tungt og vondt akkurat nå.

Heldigvis hørte jeg et intervju på Nitimen, der han fikk gitt beskjed til verden at bekymringene er unødige. Alt er fint. Nytt hus på landet, hund, kone og baby har gitt Olsen stabiliteten han trenger.

Men vi lurer likevel på hva som skjedde. Kort fortalt: Egil Olsen bygget et studio i en gammel låve (en prosess anbefalt av profesjonelle musikere som feks Neil Young), stengte ute lys og lyd i to år, og startet på en kraftig selvransakelse som avstedkom i langspilleren ooo what happened.

Egil Olsen har alltid vært utleverende i sine tekster, kanskje også selvutleverende, uten at jeg kjenner privatlivet hans godt nok til å påstå det.
Men det har alltid ligger humor og en ironisk snert i tekstene, så vi har aldri visst helt hvor vi har hatt ham.

Ut fra mørket i låven kommer han så ut, med rak rygg og et selvsikkert blikk. For låtskriveren Egil Olsen har blitt voksen.

Tekstene hans på ooo what happened er selvransakende, selvutleverende og fordømt gode. Her legges det ingenting i mellom, og Olsen gir oss full tilgang. Dette er Egil Olsen som kommer ut av skapet som en seriøs og kraftfull tekstforfatter.

Åpningslåten, instrumentalen “Intro” minner meg om en krysning mellom musikken til Commodore 64-spillene Sanxion og Ghosts & Goblins.
Nå som Olsen selv har blitt dataspill-figur, som singer/songwriter i spillet Drømmefall, så er det kanskje bare på sin plass.

Lydbildet på ooo what happened har også et snev av moderne toner. Olsen selv har produsert, mikset og spiller de aller fleste instrumentene, med litt hjelp av Stig Ulv på dobro og pedal steel, Audun Ellingsen på kontrabass og Jesse Heckman på klarinett.

Tittelåten “what happened” trekker de digitale elementene fra intro med seg videre i lydbildet, og for oss som vokste opp med Commodore 64, så er dette bokstavelig talt musikk for ørene. Låten bygger seg opp fra et stille, rolig spørsmål – til et crescendo av lyd hvor vi virkelig får følelsen av hva Olsen har gjennomgått der inne i den mørke låven – dypt nede i selvransakelse.

was it the day i only did it for money
was it the day i said yes but meant no
was it the day i only did it for you

…spør Olsen, før han svarer seg selv;

i used to have balls
i used to be havin the time of my life
what happened

Platens beste spor kommer rett etterpå, og forklarer litt av bakgrunnen for spørsmålet Olsen stiller seg i “what happened”. Her kanaliserer han sin indre Jean Michel Jarre på aldeles overjordisk vis, og deler oppgittheten over egen evne til å bryte ut av fastlåste mønstre;

feels like i been goin nowhere
for the last two or three years
i wish i would at least be scared or somethin
but nobody’s here

i’m on autopilot
empty look on my face
i’m on autopilot these day

Frykten for å stagnere, og kanskje havarere et forhold og ekteskap er intens og ektefølt i “don’t just say you love me, show me”. Oppbyggingen av låten er inspirerende i all sin enkelhet, og strengeinstrumentene flyter i hverandre på utsøkt vis. Og Olsen viser hvorfor han er verdens beste på stemningsfull “ooo”-ing. Dette er vakkert.

i’m afraid you’ve outgrown me
i’m at the end of my rope
i just want you to hold me
don’t just say you love me show me

Hvis noen var bekymret for hvor parantesene hadde blitt av, så møter vi igjen typisk Egil Olsen i “nothin’ (i don’t cry anymore)”. Lydbildet og den litt såre vokalen vi kjenner så godt komplementerer parantesene og teksten på perfekt vis. Forvirringen på innsiden er tydelig, og følges opp i “oh lord (i don’t really believe in you)” – hvor det høres ut som om han har laget musikk til 70-talls barne-tv, og tonesatt den gamle Flode-boken min. Nydelig, fortapt og samtidig oppløftende på underlig vis. Denne kunne fint vært en godnatt-sang med sine drømmende toner og undrende tekst.

Låten er en perfekt inngang til det som må mange måter føles som del 2 av platen. Selvransakelsen begynner å få et resultat. Olsen har oppdaget noe inne i seg selv, og ser fremover.

“find a way” er platens mest fengende spor. Det er en erkjennelse av at livet ikke er helt på riktig spor, men at lyset i tunnelen er der, bare man gidder å lete.

when there’s no more love left inside
when all your cards have been declined
when all your dreams are out of sight
and everything’s just not all right

find a way go through the woods again turn out the night

The healing has begun, som Van Morrison sa en gang. Olsen utforsker veien videre, og ser at det gjelder å prøve å holde grepet på verden, livet og bytte ut det som ikke fungerer.

i don’t even know where to start i’m just a guy with guitar
tryin to make sense of it all everything just seems so banal
….
i’m tryin to hold on
i’m tryin not to let go

Så kommer selvsagt sangen vi har ventet på, der Olsen røper sin hovedmetode for selvheling. “write a song about it”. Så enkelt, men likevel så vanskelig – det vet alle som har forsøkt.

when your heart is out of order
when your mind is full of noise
and when you can’t take it anymore
but then you really don’t have a choice
write a song about it

Alle som har vært i samme situasjon, følt seg fastlåst i gamle mønstre – stuck i en råtten jobb, et usunt forhold eller rett og slett vært lei av alt kjenner seg veldig godt igjen i to av de beste linjene på platen;

and when you ought to go forward
but all you want is to go back in time

Det løsner nå. “good talk” er en svingende countrylåt, der Stig Ulv lirker inn en dobro som er helt essensiell for låten – og som legger stemningen i et perfekt 70s singer/songwriter landskap som fyker rett i hjertet. Dette er som alle låtene jeg hørte på radio i oppveksten, og vi hører at Olsen smiler igjen.

Låten er en samtale med hundene Hellboy og Fender, om forholdet og om det vil vare. Hundene er heldigvis fornuftige og gir gode råd;

and the oldest of the two hellboy a bit quiet at first
he has seen me at my best he has seen me at my worst
egil don’t be dumb you’ve hit home run can’t you see she’s the one

Oppsummeringen kommer i siste låt. Det er en ganske utrolig reise vi har fått være med på. Egil Olsens mest utleverende plate, der han blotter alt og gir oss innsikt i en turbulent periode der alt var usikkert. Vi har vel alle vært der. Sittet med følelsen av “er dette alt? er dette det rette for meg? er hun den rette for meg? Hva om jeg rett og slett stikker?”. Olsen setter ord på det, og musikk til ordene. Følelsen av å finne fotfeste igjen, etter å ha vært følelsesmessig i grøfta er temmelig overstrømmende.

Og som vi jo vet, Olsen fant veien ut igjen fra låven. Kjærlighetslivet, ekteskapet og forholdet er bedre enn noen gang, hundene koser seg, livet utenfor Oslo sentrum er inspirerende – og det å få en baby i hus har komplettert tingene han søkte etter.

Takk for turen gjennom hodet ditt, Egil Olsen. Det var på merkelig vis en fornøyelse å få ta del i en så personlig reise, selv om jeg var bekymret et øyeblikk.

Kjøpes hos Big Dipper. Stikk innom egilolsen.com eller stalk Egil på Facebook.

 

autopilot:

find a way:

tryin’:

 

good talk:

Forrige artikkelAmy Speace – That Kind of Girl
Neste artikkelJohn Statz – Tulsa
Rune Letrud
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

2 COMMENTS

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here