Coveret på The Lone Bellow nye album var årsaken til at jeg stoppet opp ved denne skiva. En gammel dame sitter og drikker sin morgenkafé alene, bildet er komponert i realistisk dokumentarstil og tittelen understreker hvor bandet vil hen. «Then Came The Morning». Alle som har følt litt på ensomheten og den grå depresjonen vet at det å våkne, bare for å vite at denne dagen må du også igjennom, vet hvilken tung følelse det kan være. Nå er ikke dette en grå, deprimert affære, heldigvis finnes det også mye melankoli og andre følelser i en slik tilstand. Og The Lone Bellow har laget en skive som er langt mer melankolsk og ettertenksom enn depressiv. Uansett, flott cover og bra tittel.
The Lone Bellow er et helt nytt bekjentskap for meg. De debuterte i 2013, så dette er altså deres andre langspiller. Orkestret består av tre medlemmer, to menn og en dame og de har sin base i Brooklyn, New York med oppvekst og bakgrunn i sørstatene. Brian Elmquist har gitt ut et par soloalbum, mens de to andre er forholdsvis ubeskrevne blad. Men det er ikke Elmquist, men Zach Williams som står for det meste av låtene og den klare frontfiguren i denne trioen. De tre møttes for øvrig i et bryllup hos felles kjente, spilte en låt sammen der, og det ble den spede begynnelse. Sånn, da er fakta på bordet. Plata er for øvrig spilt inn i en gammel kirke, noe som i følge Elmquist ga en helt spesiell atmosfære. Jada, slikt er gjort før. Cowboy Junkies, for å nevne bare ett, men pokker så godt eksempel. Men denne kirken er blitt ombygd til et platestudio, så jeg vet ikke helt om det er noen grunn til å sammenligne.
Tittelsporet er også første låt ut, og her var det overraskende mye soul i både produksjon, stemme og melodi. Jeg liker stemningen, men får ikke helt tak i retningen på låta. Siden bandet presenterer seg selv som et band godt forankret i klassisk amerikansk folk og americana, må jeg si at åpningen er en smule overraskende. Kanskje det er derfor jeg ikke helt finner retningen. «Fake Rose» leverer derimot den varen jeg forventet, og selv om jeg føler meg en smule trangsynt og inngrodd (jeg er for øvrig veldig glad i soul) var det lett å finne en retning på denne sangen. Roser i plast, Elvisbilde på kjøleskapet, en ensom dame som slår på TV og venter på bedre dager. En mann er på vei hjem fra jobb, men ingen venter når han kommer hjem. Han åpner kjøleskapet, tar en øl og håper tiden vil gå fort før det hele er over. Oj, oj, oj, dette er trist, men låta er virkelig en inderlig vakker affære. Den ensomme lyden av ingen som banker på. Jeg sitter og lurer på om jeg burde la denne skiva følges opp med en øl eller to.
Jeg har ikke like stor sans for neste låt «Marietta» selv om også den har det vemodet jeg ofte faller for. Det er for lite luft i produksjonen og det hele blir litt i overkant innstendig og masete. The Lone Bellow bruker mye ekko i produksjonen og det gjør at lydbildet føles stort selv om det er enkelt instrumentert. En spøkelsesaktig koring ligger i bakgrunn gjennom store deler av «Take My Love». Igjen tenker jeg at de maser kanskje litt vel mye, men det er også noe fascinerende over hvordan de skrur på alle kraner og tør å la det lyde stort. Mange av tidens skiver er i overkant nedstrippet, så noe merkelig forfriskende er det i all denne lyd på lyd-produksjonen.
Allikevel er det godt når de lander litt med «Call to War». Kanene Pipkin, bandets feminine alibi, har en aldeles nydelig stemme, og det går opp for meg hvem som koret så vakkert på foregående spor. Jeg har alltid tenkt at et band med både mannlige og kvinnelige vokalister ofte har et fortrinn. Variasjonen blir større, og det stemmer helt perfekt her. Borte er ekko og store lydbilder, og Pipkin bærer låta uten vanskeligheter. De gjør mye av det samme i neste låt «Watch over Us», men både fordi disse sangene ligger etter hverandre på albumet, og fordi jeg tenker at Kanene Pipkin bærer slike sanger bedre enn Zach Williams, når ikke denne helt opp.
Men nå er altså som sagt Williams både låtskriver, gitarist og frontmann i bandet, så jeg må nok leve med at Pipkin ikke er så fremtredende. På «Diners» kliner da også Zach Williams med skivas beste låt. En vakker roadmovie-tekst om en dame som bare glipper ut av favnen hans hver gang han er rimelig sikker han har klart å få henne til å bli. Leten etter henne på alle Diners ved forblåste highways er sørgmodig vakkert. Og han blir hjemsøkt av alle disse triste sangene som spiller på de slitne jukeboxene, etter som reisen blir lengre og lengre. Her viser Williams at han virkelig har noen tekster å levere.
Så, helt ut av det blå, kliner The Lone Bellow til med en slags gospel godt i spedd rock’n’roll i «Heaven Don’t Call Me Home». Det brenner under føttene, vi er i sørstatene og djevelen og Gud utkjemper et slag om sjeler. Overraskende, men slett ikke upassende. Som i åpningen viser de at de behersker flere musikkstiler. Og neste spor «If you don’t love me» flørter de med blues. «When your howling at the moon» synger Williams med overbevisning, og jeg er rett og slett forbløffet over hvor godt de behersker de forskjellige musikalske utrykkene. Det er troverdig og tøft.
Folk-orkestre The Lone Bellow står frem i «Telluride». Det høres nesten ut som en gammel vuggevise, der du sakte blir vugget i søvn. Reven sover også nå med halen under hode, tenker jeg, og blir litt søvning. Og den søvninge følelsen beholdes i «To the Woods», jeg liker bedre og bedre Williams stemme som kommer helt til sin rett i disse korte nedtona visene. Denne klokker inn på 1:59 og er over før reven sovnet.
Og så, tunge trommer, fuzzgitarer og stomping. Jeg våkner til live, og kjenner behov for å synge med. Dette er sakte T.Rex, slett ikke langt fra glamrock av alle ting. Men OK, jeg overdriver kanskje litt, det er det der med ørene som hører og assosiasjoner. Men «Cold as it is» er en fengende gladlåt, det kan jeg slå fast. Finalenummeret «I Let You Go» er kassegitar og harmonier. Jeg tenker at de snakker til meg som lytter «I let you go og and hope you come back to me». Så begynner frelsesarmes lille orkester å spille opp, jeg feller nesten en liten tåre og tenker at, joda, The Lone Bellow, jeg kommer tilbake, for dette bandet liker jeg virkelig.
Det har vært en musikalsk rundtur, forvirrende, høyt oppe, langt nede, men aldri kjedelig. Og at plata blir bedre og bedre ettersom uka går, se det er alltid et godt tegn. Snart skal jeg høre på plata en gang til, og jeg kjenner jeg gleder meg litt.
Her får du kjøpt den nye skiva og finne masse info om The Lone Bellow
[youtube]https://www.youtube.com/watch?v=rq4maPzyeCM[/youtube]
[youtube]https://www.youtube.com/watch?v=1CKS7qWayDk[/youtube]