Butch Walker er vel nå nesten som en veteran å regne. Og han er ute med sitt syvende album som soloartist denne måneden. Jeg har alltid tenkt på Butch Walker som en klassisk Singer/Songwriter, men ser at mange liker å plassere han i Americana/Alt Country- sjangeren. Og joda, noe av det han gjør passer vel inn i det musikalske landskapet. Allikevel synes jeg nok at han ofte beveger seg over flere stilarter, og at Singer/Songwriter-tag’en kanskje er mest representativ for musikken hans. Og på hans nye skive «Afraid of Ghosts» synes jeg han passer bedre der enn noen sinne.
Som sagt, Walker er ingen fersking. Allerede i 1988 skrev han og bandet SouthGang, som først het Byte The Bullet, kontrakt med Virgin. Det ble med to studioalbum og selv om de bygde opp en liten fanskare forsvant de fort ut i den store glemmeboka. På midten av 90-tallet gikk tre av medlemmene sammen og dannet Marvellous 3, og Butch var den naturlige frontmannen. De ga ut tre album, og hadde en mindre hit i 1998 med «Freak of the Week». Han har skrevet sanger for artister som Bowling for Soup og verdensstjernen Taylor Swift. På sitt nye album har han fått med seg Ryan Adams og Bob Mould på et par av låtene. Butch Walker er et kjent navn i musikerkretser og han har tydeligvis bygd seg opp litt av en vennekrets.
Jeg oppdaget han når han ga ut «Letters» i 2004, og har fulgt med litt til og fra i forhold til de neste utgivelsene. Hans forrige album «The Spade» må jeg innrømme gikk meg hus forbi. Og jeg kjenner at jeg angrer litt på det, for når jeg hører på Butch Walkers nye plate forstår jeg at dette er en artist jeg må passe litt bedre på.
Butch Walker er fabelaktig historieforteller og når man er så god med ord som denne mannen er, så glemmer jeg av og til nesten hvor god låtsnekker han også er. På «Afraid of Ghosts» starter han ofte opp forsiktig, men det er allikevel et rikt lydbilde han byr på. Plata er elegant produsert, av nevnte Ryan Adams for øvrig, og den har blitt en fryd for øret. Og Butch Walker klarer det kunststykke å holde på meg som lytter gjennom hele albumet.
Han åpner med tittelsporet. Butch synger om tro og tvil, om alle de gamle spøkelsene vi drar med oss gjennom livet. Det er vemodig og vakkert. Butch Walker er snart en middelaldrende mann. Foreldrene er blitt gamle og Butch filosoferer over hvilke retninger livet noen ganger kan ta. En forsiktig melodilinje understreker sårbarheten i teksten, og jeg tenker at Butch Walker leverer noe av det fineste jeg har hørt han har gjort. For en åpning!
At han tør å lage en låt som heter «I Love You», bare det sier litt om at mannen ikke bryr seg om hvordan han blir oppfattet. Walker tror på sitt materialet, og selv om jeg allikevel skulle ønske meg at låta het noe annet (jeg er nok full av fordommer), leverer han en tvers igjennom ærlig og fintfølende låt om kjærligheten i all sin ynde. Han minner meg litt om en annen personlig favoritt, Josh Rouse. Dette er luftig og ganske pop’ete, og refrenget sitter godt i øra.
Neste låt er den sangen jeg kjenner best, siden den allerede ble sluppet i slutten av oktober i fjor. «Chrissie Hynde» heter låta, og jeg antok først at den handlet om den legendariske rockedama som slo gjennom med The Pretenders mens jeg fortsatt gikk i knebukser. Men etter hvert som lyrikken sklir inn forstår jeg at dette ikke handler så mye om Chrissie Hynde, men om en gammel flamme Butch Walker ikke klarer å glemme og som alltid dukker opp når han hører på Chrissie Hynde. Igjen klarer han å gi meg den gode gåsehuden man får når tekst og melodi smelter sammen i en vakker enhet. Pokker for en bra låt.
I «Still Drunk» holder Walker fast i gamle minner om damer som han en gang elsket. «But it’s only a memory» synger han sørgmodig. Det er tre år siden sist gang Walker ga ut en skive, et album jeg som sagt dessverre ikke har hørt, men uansett har han virkelig brukt de tre årene bra, for det er noen formidable låter han varter opp med på det nye albumet.
Det er mye, og da mener jeg mye kjærlighet på denne skiva. Og sånt kan fort bli både pinlig og klissete. Butch Walker beveger seg elegant mellom fellene, og klarer å levere virkelig troverdige historier. Noe av grunnen til at dette fungerer så bra er stemmen hans, som jeg tenker aldri har vært bedre. Selv om de fleste sangene er svært så rolig har han en pondus i stemmen, og en frasering som går rett inn i hjerterota. Og at Ryan Adams sitter bak spaker og er med i koringen gjør også noe med stemningen.
«Bed of Fire» er en av de mer mektige låtene på albumet. Her legges strykere inn lydbildet, det er med ett ganske mye som skjer, og låta bygger seg opp mot et knallrefreng. Og så kliner Johnny Depp til med en helt knall gitarsolo. Jepp, du leste riktig. Hollywoods store sønn og storsjarmøren Depp er virkelig på høgget. Jeg visste jo at fyren kunne spille, men ante ikke at han hadde en sånn feeling. Når jeg hørte at Depp var med, tenkte jeg at han sikkert er med for at albumet skal selge litt ekstra, og det kan jo også sikkert hende, men han har noe på skiva å gjøre, for mannen kan virkelig spille.
Butch Walker ser seg ofte tilbake på dette albumet. I «21 pluss» er han tilbake i tyveåra, med alle de tankene han gjorde seg da. «Daddy, what will I be if I ever grow old» spør han i sangen. Nå er fortsatt Butch Walker i 40-åra, så gammel er han ikke. Men ting lover bra for videre vei mot alderdom, Butch.
Han velger å gå helt tilbake til barndommen i «Father’s Day». Lukten av farens etterbarberingsvann fyller rommet. Han er tilbake på gutterommet, ser ut av vinduet at faren haster av gårde på vei til jobben, og Butch ser på jentene på andre siden av gata som røyker sigaretter og er langt utenfor hans liga. Så er han i nåtid, og det er den første farsdagen uten hans egen far. Han ser inn på gutterommet og ser sin egen sønn ved vinduet. Melodien bygger seg opp i takt med den følelsesterke teksten og igjen tenker jeg at han beveger seg på grensen til det sentimentale, men jaggu svinger han nok en gang elegant unna. En knallsterk låt. (Sjekk ut video som ligger under anmeldelsen. Der gjør Walker en akustisk versjon av denne sangen og har en lang intro hvor han snakker om sin far. Verdt å få med seg.)
Jeg har hatt litt av en ekspedisjon med den nye skiva til Butch Walker. Vi er jo omtrent på samme alder, så det kan være derfor han treffer meg så sterkt med sine livsbetraktninger. Men jeg er rimelig sikker på at også folk i andre aldersgrupper vil bli truffet av nerven på dette albumet. Siste låt ut er «The Dark», og jeg tenker at det nesten er bra han avslutter nå. Jeg sitter igjen med så mange tanker og føleser, og Butch Walker har levert noe som er langt forbi en liten musikalsk rundtur.
Dette er en av de vakreste skivene jeg har hørt på lenge, og det som imponerer mest er hvordan han klarer å gi hver låt en egenart selv om de ved første gjennomhøring slett ikke høres så ulike ut. Dette her var utrolig fint, Butch. Og til dere som trenger en venn å lene seg mot i disse mørke vinterdager. Plata er kommet, det er bare å bestille.
[youtube]https://www.youtube.com/watch?v=AAB6OnS3i88[/youtube]
