Old Testament er uttværet, utmattet og ikke akkurat et muntert band. Navnet kler dem med andre ord svært godt. De blander en god dose psychedelia og tunge gitarriff inn i grunnmuren som består av en god dose country, blues og folk. De kommer merkelig nok, mørke og mugne som de er, fra solfylte California, og er så langt jeg kan forstå fem stygge fyrer med langt fett hår, skjegg og høy hipsterfaktor. Plata kommer innpakket i et sepiafarget cover med et tegnet tredje øye som stirrer på oss fra himmelen. Kom igjen, tenker jeg, årets jævligste skive?
Men så treffer nåla rillene og første tone fra «Skin And Bones» runger i høyttalerne. Gutta høres ut som Tom Petty og Hjerteknuserne på ti valium. Og det fungerer. Fungerer overraskende bra. Og slik fortsetter det gjennom hele første siden av plata. Det er noe stritt og stødig i deres monotone versjon av Petty og The Heartbreakers. De høres også ut som Doors, Velvet og masse andre band. Men ikke helt, og det er det som som tilslutt viser seg å være trumfkortet. Egentlig er de farlig nære å rævpule en hel generasjons rockehelter. Det er hemningsløse tyverier her, men heldigvis, bandet har satt ned tempoet, gitt faen i farge, klint drøyt mye søle inn i produksjonen. Det er som å få servert en særdeles lite innbydende tallerken brun lapskaus. Jeg liker egentlig ikke konsistensen, men elsker av en eller annen grunn ettersmaken.
Old Testament er steike meg et svært så underlig band. Jeg har kjørt skiva gjennom syv-åtte gjennomhøringer før jeg torde å skrive noe om dem. Vanligvis kan jeg si noe om musikken etter et par-tre gjennomhøringer, men med Old T.? Nope. Det er en deilig depressiv schwung i musikken deres, og samtidig en herlig arrogant «vi driter i om du hører på oss eller ikke»-holdning som gjør at jeg må la ørene bli klødd.
Det skal sies at jeg forstod mer av greia rundt det musikalske uttrykket når jeg oppdaget at Old Testament er et såkalt sideprosjekt for Jason Simon, vokalist og frontfigur i Dead Meadow. Av en en eller annen grunn hadde den informasjonen gått meg hus forbi. Dead Meadow som i forfjor ga ut den episke langspilleren «Warble Womb», et av 2013’s store psychedelia-øyeblikker. Tungt, drygt og hypnotisk. Og Old Testament har elementer, som seg hør og bør, fra moderskipet, men har lagt vekk psychedelia/drone-rocken (nesten) til fordel for folk og americana. Noen vil kanskje kalle dette også for seig rock, andre gotisk, men jeg mener bestemt at de hører hjemme bak tumbleweeds og cowboyhatter. De kunne fint ha laget soundtracket til serien «Deadwood» som på mange måter er den filmatiske fetteren til bandet.
Når Old Testament starter opp side to med «Dallas» kommer de helt frem i sola som reinspikka country & western-orkester, og tankene går til Green On Red og Long Ryders. Fint som fy. Og de fortsetter med vakre «Let Me In» som har blitt den låta jeg gleder meg mest til å høre igjen. Et gammelt farfisa drar inn luft, andrestemmen, nesten som Stipe/Mills i refrenget, og det hele vugger i «full sjømann på land»-takt. Skakt og inntagende. Så drar de til sumpene i Louisiana, det er fuktig og svett og det lukter moonshine. «Josephine» er knalltøff uten å tøffe seg.
Nest sist på side 2, låt nummer ni, der har de valgt å legge hovedverket fra albumet. Litt snålt plassert, skulle gjerne sett denne som en avslutning (grunnen forklares snart). «Now As In Ancient Times» varer i nesten 10 minutter og åpner som den skulle ha vært en potensiell kandidat til en låt fra Pink Floyd anno 1968, og fortsetter for så vidt sånn også. Nå blir Old Testament og Dead Meadow nesten samme band en god stund, og jeg må si jeg er litt usikker på hvorfor Simon velger denne låta til sitt sideprosjekt. Det er slett ingen dårlig Meadow-låt, men bryter med resten av skivas grunnstamme. Synd at man ikke har klart å se at dette passer dårlig inn med resten av plata. Spesielt når dette er en ti minutter lang låt som opptar mye av side 2 på LP’en. Litt edruelighet hadde vært på sin plass her!
Det er ganske irriterende at «Now as in…» ikke avslutter skiva, som sagt. Hadde den gjort det hadde ikke det musikalske bruddet vært så plagsomt. De avslutter nemlig med en låt som igjen passer godt inn, og får en litt ublid skjebne ved å ligge etter en ti minutter rocketrip. «Time To Rest» er soundtracket til dagen etter festen de hadde i «Josephine» og er en sjarmerende liten sak som hadde passet perfekt etter nettopp «Josephine».
Det holder altså i ni av ti låter på denne første ordentlige langspilleren fra Old Testament. Den dårlige nyheten er at den definitivt lengste låta på ingen måte passer inn. Jeg klarer ikke helt å tilgi Jason Simon for feilskjæret med å blande inn hovedbandet Dead Meadow i «Now As In Ancient Times», men liker resten av skiva så godt at jeg alltid sitter igjen med en sitring etter å snu plata for en ny runde.
Så får vi se hvor mye Jason Simon legger i dette prosjektet når Dead Meadow helt sikkert rører på seg i 2015 igjen. Old Testament kan nemlig bli et knallband på egne premisser.