Da jeg startet min årlige julekalender på min Facebook-side, fikk jeg en tilbakemelding fra en FB-venn som skulle vise seg å være fryktelig interessant. I luke #1 lå en fin poplåt av Jenny Lewis («Just One Of the Guys», forøvrig en fin-fin låt fra ei bra skive), og en av kommentarene var altså fra den legendariske Skiensrockeren Kim Wild. Han ba meg sjekke ut dette albumet, fordi han var sikker på at jeg ville finne noe bra på den. Siden jeg allerede hadde snappet opp en smakebit fra skiva i en eller annen blogg eller avis, og svarte at dette var et album jeg ville lytte til etterhvert, så sendte samme Mr. Wild en lenke til nrk.urørt, der tre av sporene lå. I all beskjedenhet kunne han dessuten fortelle at han selv har skrevet to av låtene.
Kim var og er vokalist i Neperud, så jeg ante jo hvor i terrenget musikken ville ligge (trodde jeg), og når han i tillegg kunne fortelle at både han og Carsten Holt, som er mannen bak Cèsh, er blodfan av Elvis Costello, Gene Clark, Velvet Underground, David Bowie og Hank Williams, så skjønte jeg at dette bare måtte bli fine saker. De tre sporene, «Out of Tune», «MWK» og tittelsporet «Break Down Free», var dessuten så varierte og spreke at jeg i løpet av noen kjappe minutter bestemte meg for at dette var noe som burde omtales her på Dust of Daylight. Vi liker norsk musikk, og vi elsker steintøff, norsk musikk. For å avslutte Kim sitt bidrag og engasjement i skiva så nevner jeg at to av disse sporene er skrevet av ham, tittelsporet og «Out of Tune».
Carsten Holt. Hva vet jeg om mannen? Svært lite, viser det seg. Han var (er) bassist i nevnte Neperud, og vi er begge medlemmer i en lite musikkgruppe på Facebook som heter «Den aller, aller nyeste platepraten» (25 medlemmer). I tillegg at han i dag bor i Porsgrunn, og at han opprinnelig er fra Skien. Dessuten har vi tre felles venner på Facebook; nevnte Kim, Stein Torleif Bjella og «vår egen» Roald Hansen. Muligens tilsier det at Roald burde ha skrevet denne omtalen, men med tanke på at dette definitivt treffer innertier på yttersia Senja, så kjører jeg på. Jeg liker å skrive om skiver som gir den berømte euforifeelingen, og det gjør så definitivt «Break Down Free».
Jeg har skjønt at Holt dro over til Kalifornien i april i år, og spilte inn skiva med dyktige studiomusikere. Jeg har lest at det stilige coveret er tegnet av Tor Erling Naas, alias Tor Ærlig, som er en viktig del av kulturhuset Oransj i Brevik. Jeg har oppfattet at Finn Bjelke var fra seg av begeistring da han hørte «Dream Love» og snurret den på radioen. Og jeg innser at Carsten Holt er en like legendarisk Grenlandsmusiker som Kim Wild, har spilt med en rekke artister og band fra området, og solodebuterer med dette albumet. At han solgte platesamlingen sin for å finansiere utgivelsen sier meg at vi snakker om en kar som har trua på det han holder på med, og at dette er et arbeid han virkelig vil ha ut til folket.
Holt har kjent produsenten og musikeren Kid Andersen i mange år, og dro over til San Jose for å gjøre jobben der. Kid spiller bass på samtlige spor, i tillegg til tangenter, lap steel, dobro og alskens gitarer. Hans kone, Lisa Leuschner Andersen korer, noe en Donnie Ray Woodruff òg gjør. Trommingen tar Jason Hansen seg av. Og Carsten selv synger som en helt, spiller gitar, noe bass, mandolin og munnspill. En litt kul fotnote er at han stilte i studio med musikanter som aldri hadde hørt låtene, og at vi vel snakker om et aldri så lite ad hoc-opplegg her. At han har sluppet 500 vinyleksemplarer av skiva er òg kjekt, ikke minst når 100 av disse er oransje.
Nå vet jeg litt mer om Carsten Holt. Han er like gammel som undertegnede, noe som vi si at han er 68-modell, han bor på Sandøya, har samboer og har et par barn, er utdannet urmaker, og driver i disse dager og utdanner seg til sykepleier. Ikke en typisk bakgrunn for en rocker, og her er det vel dessuten bare å håpe at han ikke trenger å tre inn i sykepleiernes rekker, men får et lang og heftig rock’n’roll-liv å styre med. Fingrene krysses.
OK, hva er så det musikalske innholdet i dette fonogrammet? Det begynner med noen svært så synthetiske lyder, lyder som tvert får meg til å tenke på fantastisk undervurderte Matthew Sweet sitt mesterverk fra 1993, «Altered Beast». Det er aldri dumt. Det er derimot såpass smart at det setter meg i den rette stemningen før jeg i det hele tatt har hørt et riff, en bassgang, trommerier eller noe som minner om en låt. Når så «Out Of Tune» sparker det hele i gang, så er mystisk nok Matthew Sweet en referanse som er helt på sin plass. Dette er en slags powerpoplåt, om enn noe mer skakk enn det Matthew liker popen sin. I tillegg synger Holt selvsagt mer «out of tune» enn det sølvstrupen Sweet normalt gjør. Men, nok om ei favorittskive fra studietiden, og mer om Cèsh.
She’s the kind of girl who knows the problems ‘round the world,
but she doesn’t know the presidents name
…
She’s got all the right solutions, any contribution
is watching Dr. Phil everyday
I had it with you!
Det åpner altså med en låt om ei dame, og dette er helt klart ei dame som skaper mer trøbbel enn glede. De vanskelige damene har ansporet mang en singer/songwriter, en hel bøling av rockere, soulsanger og bluesmusikere opp gjennom årene, og det er ikke overraskende at et kvinnfolk av denne sorten har gjort Kim Wild såpass pissed at han måtte få henne fjernet fra hjertet og ut av hodet. Carsten Holt synger låten så frenetisk og intenst at jeg tvert tror ham når han utbasunerer at han er ferdig med henne. Faen, dette kommer til å bli en fin reise i selskap med ti Cèsh-låter. Det må det bare bli. Melodien er av det lystige slaget, den er funky og en sløy rocker, det er puttet inn gitarsnadder av ypperste merke her og der, Flash Gordon driver å fyrer fra hofta når låten nærmer seg slutten, sammen med en mer og mer ilter Carsten Holt som vræler «I had it with you!», og når herligheten brått slutter så er jeg passe sliten. På en skikkelig god måte.
«MWK» starter melodiøst og lystig, og jeg er straks i UK på tidlig 80-tall. Jeg nevnte Elvis Costello, og her kan jeg slenge på Clash på sitt lykkeligste, The Specials, og egentlig mange av punkens avleggere. Dette er popmusikk med riff, og dette er en låt som kretser rundt et av musikkens herlige «paradokser». Låter som gjør deg lett og fin i kroppen, får foten til å røre seg mer heftig enn normalt, samtidig som tema ikke innbyr til det.
I’ve been lost in sorrow
like there’s no tomorrow
and it’s plain to see
you made a wreck of me
Så, begynner dette å bli et gjennomgående tema? Vanskelige damer? Nå har jeg omtalt årets feteste album tidligere i år, Reigning Sound sitt psykt stilige «Shattered», der vanskelige damer gikk som en rød tråd gjennom hele skiva, og det skulle ikke forundre meg at Cèsh driver på med det samme. Noe soulpreg er det òg over låten, som en krysning av funky punk og garasjeaktig soul. Innihelvetes dyktige er disse musikerne òg. Kompkompisene jobber som helter, gitarene er strøkne, vokalen annerledes enn på åpningssporet, Holt er nå backet opp av nydelig koring, og i det hele tatt så aner jeg at jeg to låter inn i skiva har oppdaget noe av det kjekkeste som er utgitt av norsk musikk i 2014. Er det rart man blir lettere euforisk? Og, kan albumet opprettholde dette skyhøye nivået?
Den tredje låten er «Dream Love», låten som fikk Finn Bjelke til å ta helt av. Vi som kjenner til Bjelke sin utsøkte musikksmak vet at han liker musikken sin poppa, vi vet dessuten at den gode melodi er noe han verdsetter, og vi vet til og med at han har en forkjærlighet for 60-tallet. Eller, jeg aner ihvertfall det, etter å ha hørt på Herreavdelingen og Popquiz en liten million ganger. Når Bjelke så får alt dette vi vet, eller som jeg tror, han liker i denne låten, så er det ikke det spor mystisk at han tvert mer enn antydet at dette albumet er et av årets fineste. Det er rett og slett logisk, og nok et bevis på mannens fine hørselsløker.
Once you took my heart
and nailed it with your love
I do believe it’s gone too far
Sådan begynner denne «beretningen», og igjen, vi skal rett inn et vanskelig forhold, mer om hvor vanskelig det er med disse hersens følelsene. Når dette blir fortalt på bowiesk vis, med elegansen til The Kinks, stilige B3-koselyder, og med en melodi som ville toppet lister om den var kommet ut på 60-tallet, ja, da blir jeg bare kokfornøyd her jeg sitter. Jeg koser meg som om Liverpool har banket gørra av Man Utd, og har det direkte fint med Cèsh sitt debutalbum. Jeg kan allerede nå konstatere at dette er et album enhver som setter pris på glimrende pop og rock bør ha i samlinga si. Det begynner å stinke av et stort, gapende hull i enhver norsk platesamling som mangler «Break Down Free». Carsten Holt skulle allerede nå ha bestilt pressing av 100.000 oransje vinylutgaver av skiva, og de burde bli revet bort fra hyllene før helga.
Så er det klart for en av låtene jeg allerede før plateslippet hadde hørt et titalls ganger. Tittelsporet «Break Down Free» byr på helt andre saker enn de foregående låtene. Nå er det bluesen og rocken som står i sentrum. Her hører jeg mye Captain Beefheart, og når jeg legger godviljen til, noe jeg kjenner at jeg vil hele veien, så aner jeg et snev av Tom Waits, f.eks. fra «Heartattack and Vine»-perioden. Det røsker godt fra det zeppelinske gitarriffet som vel stammer fra urtiden. Holt synger så rått at det kan skremme vannet av noen og enhver. Gitarist Kid Andersen beviser hvorfor Grammy-komiteen driver og nominerer ham til stadighet. Det er så fett og heftig at jeg må tilbake til salige John Campbells skiver fra tidlig 90-tall for å finne noe i sjangeren som har truffet meg like klokkerent.
Okei, her har vi vært innom powerpop, funky pønk, utsøkt 60s pop og skitten blues. Da virker det som det naturligste i verden at «A Great Location» er en americanasak som humper trivelig og behagelig i vei. Med fin-fin koring, litt twang i gitaren, cowboystemmen til Holt, interessante taktskifter og temposkifter, mer B3, steelgitar, og et lett og ledig komp, så bør dette være en låt som alle lesere av Dust of Daylight trykker til sitt bryst.
There’s a place I go
where every losers have control
You can find it in the darkness of your soulAnd everyone I know
Will be there when time gets around
You can find it in the darkness of your soul
Her spiller gutta country som om de aldri har gjort noe annet, og det med pondus av en annen verden. Når jeg får assosiasjoner til Tex Perkins og et countryfisert Beasts of Bourbon da har noen truffet blink. Hammondorgelet er som sagt med her òg, og det er klasse over det som gjøres med tangentene. Det er med på å skape det heftige lydbildet som skiller klinten fra hveten, som gjør dette til mer enn nok en norsk countrylåt. Det samme er gitarsoloen som Holt selv spiller. Mannen kan traktere en seksstrenger, det er sikkert som snus. Dette er de viktige detaljene som gjør at jeg får lyst å spille låten om igjen straks den er ferdig. Som gjør at jeg hører at Gene Clark er på repertoaret til Carsten Holt. Dette albumet begynner virkelig å bli en instant classic her på Senja. Når hovedpersonen dessuten velger å ikke klippe vekk et saftig nys når låten fader ut, så blir det stjerne i margen.
Så får trommisen ei kubjelle eller to å kakke på, og det serveres en heftig hyllest til Hank Williams og hans legendariske og steintøffe «Hey Good Looking». Jeg er overbevist om at Hank ligger i grava og digger det han hører. Tungt. For igjen, det Kid Andersen gjør med seks strenger er av ypperste merke, bassist og trommis er så tight at det er vilt. Det kores tungt, det remjes «Hey Good Looking, what you got cooking?» heftig og begeistret, og denne hymnen til countrylegenden er selvsagt albumets heftigste rocker. Cèsh avslører her at han ikke er fremmed for 70-tallets rockeband type Aerosmith, Blue Öyster Cult og Cheap Trick, og synger som en jævla helt. Det er tøft, det. Og det er en låt om damer. Og en god, gammeldags fettoter.
«Down Again» er det endelige beviset på at Carsten Holt har hatt en visjon, bevisst eller ubevisst, om å presentere et knippe knallstilige låter i ymse sjangre. Liksom for å si at fet musikk er fet musikk, uansett om det plasseres i country-, rock’n’roll-, blues- eller popbås. Her er det boogie og rockabilly som gjelder, og det spilles selvsagt som om de aldri har gjort annet. Det lures et Jerry Lee Lewis-piano inn i herligheten, bassisten spiller over hele halsen, og Kid Andersen beviser at han mer enn behersker å spille med fettsleik.
Sittin’ here all alone again
I worry ‘bout the shape I’m in
I’m fallin’, fallin’ down againI gotta give you one more chance
We gotta clear up this romance
I’m fallin’, fallin’ down again
Mer kjærleik av det vanskelige slaget, og det kler denne låten særdeles godt. At Holt nevner San Jose er stilig og et nick i retning millionbyen skiva ble gjort, og stilig er også gitarsoloen han spiller. Det er ikke bare Kid som kan soloer på denne skiva.
Nå mangler bare en ballade, tenker du, sånn for å gjøre det hele komplett. Og med «Nobody Denies» er det nettopp det vi får, en ballade som kunne vært komponert og skrevet av Keith og Mick på slutten av 60-tallet eller begynnelsen av 70-tallet. Det pøses på med steelgitar, mandolin og dobro, Hammond B3-en er med på ferden, og det samme er den utsøkte koringen til Lisa Leuschner Andersen og Donnie Ray Woodruff. Hva gjør så Holt på vokalfronten? Jo, han tar fram Gram Parsons-stemmen sin, og gjør dette til en perle av en låt. Den soloen som serveres her tyder på at vi snakker om en mann som elsker å spille «countrygitar», en mann som legger hele sjela si i de klagende tonene, og en mann som fort kan ende opp med en Grammy for beste bluesgitarist i 2014. Jeg sitter passe sjokkskada her når to låter gjenstår, for variasjonen på skiva er helt vill, og når Césh mer enn lykkes med alt han foretar seg, lander trygt på med begge beina på rett side hele veien, ja, da er det bare å rydde plass på lista over Årets Album 2014.
«Houseparty» klasker til med et enkelt og presist riff, og her er det endelige beviset på at mannen er en ihuga Costello-fan. Låten kunne lett ha vært et spor på «My Aim Is True», spesielt om Elvis hadde lagt til en liten dose garasjerock. Og det er lett å høre et solid snev av Little Richard i ’64-utgave. Dette rocker så det holder, med vrengte gitarer, feedback og annet snaisent. Her er det ei dame som gjør fyren litt hissig, ei dame som er vanskelig. Og selvsagt vil han ha dama med på fest. Selvsagt vil han det. Gitarsoloen spilles av Carsten selv, og det gjør han med bravur. Skal du på fest og sliter med å finne godfølelsen så er ei mer enn grei løsning å jekke en øl og sette på denne rakkeren. Sitter du fortsatt og smådepper, så kan du trygt holde ræva di hjemme. Da er du sjuk.
Så er det klart for The Grand Finale. Og den er stor. «Buried In the Haze» er en sånn låt som du ønsker skal avslutte ei skive.
So come one baby let’s pretend I am your man
The birds are humming for our love
and the sky is blue up above
This love will last forever
Det er håp i hengende snøre, det er kompisene til vår mann som sitter buret inne, han selv har flyttet på bygda. Det er nesten så jeg kjenner meg igjen, sånn bortsett fra at jeg har noen kompiser som ikke sitter i fengsel. Låten er en B3-fest, Holt selv blåser i munnspillet til den store gullmedaljen og synger med så mye innlevelse og jeg er sikker på at selv Lou Reed ville endt opp med goosebumps, det er rolig og det er coutryfunk, Fru Andersen synger som en souldiva, vi er i kjelleren i Villa Nellcôte, og alt er nær perfekt. Samtidig er dette låten jeg finner noe å sette fingeren på; den er altfor kort. 4:20 holder ikke. Og det kommer fra en kar som liker låtene når de er mellom to og tre minutter. Men denne deilige låten kunne lett vart et par minutter lenger. Jeg hadde tålt det. Jeg hadde hatt godt av det.
Det er ikke altfor ofte at album treffer meg så til de grader som Cèsh har gjort med «Break Down Free». Det er heldigvis ganske sjelden. Men når det først skjer så er det ubegripelig artig at det er en norsk artist som gjør det. Det er direkte herlig at det er en ukjent norsk musiker som gjør det, og i tillegg en kar jeg kun har sett kommentere musikk på Facebook. At han serverer en solodebut som dette gir meg klokketro på framtiden til norsk rock. Nå er det bare å håpe på at han vil ende opp med å livnære seg på musikken sin i framtiden, og at sykepleien får vente. Og jeg håper alle våre kjekke lesere gjør sitt for å spre det glade budskap: Carsten Holt har levert et album alle som er glad i pop, rock, country og blues bør eie.
