2014 nærmer seg slutten, og tradisjonen tro har redaksjonsmedlemmene alvorsstemt levert inn sine topp10-lister til Redaktør Eiesland, som med sitt skjema har funnet ut hvilke plater Dust of Daylight stiller sin samlede pondus bak som “Årets aller beste album”.
Årets største overraskelse er vel det totale fraværet av norske album på årets topp10-lister. Det har vært et temmelig magert år for norske americanafans, men til gjengjeld har landet som tross alt ga navn til sjangeren levert så det holder. På årets liste finner vi både gamle kjente, og nye bekjentskaper. Og vinneren er vel ingen overraskelse for de som har fulgt Dust of Daylight gjennom 2014.
Vi vil med denne listen kollektivt takke for følget i år, og etter en liten pust i bakken mot slutten av desember så er vi tilbake med nye anmeldelser, konserter og krumspring. Men før vi tar juleferie så skal hvert enkelt redaksjonsmedlem presentere sine topplister (og disse vil nok inneholde mer enn 15 plater). Så heng med oss ut året, så skal vi geleide dere gjennom bunken av utgitte plater, slik at familie og venner som sitter og venter på det beste fra americana og tilstøtende sjangere får de rette platene til jul.
ÅRETS 15 BESTE ALBUM FRA DUST OF DAYLIGHT:
15: Barzin – To Live Alone In That Long Summer.
Pål var over seg av begeistring for Barzins sommerlige eventyr. Han sier:
“Albumet er litt som en film. Hver låt er utdrag fra samme historien. Og historien? Den handler om en ung mann som vandrer hvileløst rundt i en navnløs by en het sommer som aldri vil slutte”
14: Willie Watson – Folk Singer vol.1.
Jan Kristoffer var meget fornøyd med måten Willie Watson har valgt å presentere sitt nyte prosjekt etter bruddet med Old Crow Medicine Show:
“Folk Singer vol. 1 fremstår heller aldri som et «museumsprosjekt» – et forsøk på å holde en tradisjon i live. Disse sangene lever i beste velgående, både i og utenfor Watson sitt plateprosjekt. Men Watson er en mester på fortolkning, og han gjøre sangene til sine, alle og enhver. Jeg gleder meg allerede til Folk Singer vol. 2!”
13: Ex Hex – Rips.
Som en fusjon mellom B52’s og The Pretenders, så fanget Ex Hex Roalds oppmerksomhet i år. Vokalist/gitarist Mary Timony spilte i legendariske Wild Flag, og med Ex Hex har hun et verktøy til å endelig få spredd sine låter og fengende riff til et pogende publikum.
Ikke anmeldt på Dust of Daylight.
12: Doug Paisley – Strong Feelings.
Jan har lenge hatt sterke følelser for Doug Paisley, og årets utgivelse gjorde ingenting for å begrense disse. Snarere tvert imot:
“Strong Feelings er en fortsettelse av den renessansen Paisley har gitt 70-tallets amerikanske folkrock på sine to forrige album, samtidig er han i konstant bevegelse og tråkker opp sine egne stier. Resultatet er et album som kompromissløst dæljer løs på følelser og sinnsstemning på en måte som bare folkrock og country kan.”
11: Susan Cattaneo – Haunted Heart.
Pål ropte tidlig høyt om Susan Cattaneos fortreffelighet:
“Det er så forbasket behagelig å høre på denne plata. Og der ligger også faren. En så imøtekommende skive kan fort bli kjedelig. Men det blir den altså heldigvis ikke. Cattaneo er en glimrende forteller, og som professor i musikk har hun et godt øre til det som både fenger og engasjerer.”
10: Elliott Brood – Work and Love.
Vi lover å komme tilbake til Elliot Broods vidunderlige Work and Love, som i år fanget Roalds oppmerksomhet til fulle. Og med rette. Glitrende låtskriverkunst og solid håndverk preger en plate som virkelig fortjener oppmerksomhet.
Ikke anmeldt på Dust of Daylight.
9: Hurray For The Riff Raff – Small Town Heroes.
HFTRR har begeistret såvel David Letterman som en samlet redaksjon hos Dust of Daylight i år, Terje sier:
“Av og til er det noe med musikk som treffer en stakkar midt i hjerterota. For meg er New Orleans-bandet Hurray for the Riff Raff et godt eksempel. Å sette på en Hurray for the Riff Raff plate er som å sette seg inn i en tidsmaskin med destinasjon langt tilbake i tid”
8: Drive-By Truckers – English Oceans.
The Mighty Truckers are back! Endelig låter de slik vi husker fra storhetstiden med Jason Isbell. Jan dro til London for å se dem live, Rune satt misunnelig hjemme og anmeldte plata:
“Drive-By Truckers er verdens beste band. Ferdig!”
7: J Mascis – Tied To A Star.
Dinosaur Jr.s frontfigur J Mascis er ute med soloplate, og ved siden av å ha produsert et av årets absolutt beste cover, så har den havnet høyt på både Jan Kristoffer og Knut Andrès lister.
Rolling Stone sier: “While the music may be growing more mature, Mascis is forever the vulnerable, heart-shredded, yearning boy, singing about his feelings in the same beat-down, reedy falsetto he’s used over two-plus decades as Dinosaur Jr.’s leader”
Ikke anmeldt på Dust of Daylight.
6: Lee Fields & The Expressions – Emma Jean.
Stjernebookingen fra årets Bergenfest leverer et av årets aller beste album. Terje sier:
“Få sjangere treffer meg mer midt i hjertet enn soul. Emma Jean er en småfunky og velspilt variant av sorten. Mannen som nå befinner seg midt i 60åra leverte et regelrett mesterverk. Årets fineste i min bok.”
Ikke anmeldt på Dust of Daylight.
5: David Mayfield – Strangers.
Rune falt i staver over Mayfields vidunderlige album som bygger et eksepsjonelt lydbilde rundt et samlivsbrudd som gjør Mayfield sint på seg selv…
“Hvordan følger man opp et av tidenes beste album? Vel… i David Mayfields tilfelle så var det ganske enkelt. Han lagde like godt et enda bedre album.”
4: Jeff Tweedy – Sukierae.
Jeff Tweedys soloalbum falt i smak hos brødrene Dale i år. Sammen med sønnen Spencer Tweedy har han laget et album som har fått blandede kritikker. De fleste positive.
Rolling Stone sier:
“Pop Tweedy is one of the most emotionally fluent American songwriters around. Over two discs of psychedelic ballads, he wrestles with a flood of complicated feelings.”
Ikke anmeldt på Dust of Daylight.
3: Sturgill Simpson – Metamodern Sounds In Country Music.
Sturgill er årets godgutt for alle som elsker genuin country. Han er på mange måter årets Jason Isbell, og har møtt en suksess som ikke bare er etterlengtet for alle som har gått lei av den polerte popen Nashville produserer, men den er i tillegg akk så fortjent. Jan sier.
” Det blir ikke gitt ut mange countryplater i løpet av ett år som bærer med seg arven etter legendene og som samtidig er med på å blåse nytt liv i den rotekte delen av sjangeren. Metamodern Sounds In Country Music gjør det. “
2: Reigning Sound – Shattered.
Reigning Sound falt i smak hos flere i redaksjonen, etter at Johnny gledesstrålende kunne dele oppdagelsen av Shattered med oss tidligere i sommer:
“Men helhetsinntrykket er definitivt at dette er det klokkeklareste soulalbumet Reigning Sound har på samvittigheten så langt. De tandre, triste og sjelfulle låtene dominerer albumet, og selv om jeg i bunn og grunn er en simpel punkrocker, så blir ikke savnet etter flere rocka låter påtrengende. “
1: Otis Gibbs – Souvenirs Of A Misspent Youth.
Det sa seg vel egentlig selv. Platen de fleste i redaksjonen hadde høyt på listen kommer fra hedersmannen Otis Gibbs. Ikke bare har han passert 100 utgivelser av sin utmerkede Podcast “Thanks for giving a damn”, men han har også laget sitt beste album til dags dato. Knut Andrè sier blant annet følgende om Otis tilnærmet perfekte plate:
“Dette er ektefølt musikk levert av en mann med et stort hjerte og mye empati – som faktisk klarer å overgå seg selv med hver eneste utgivelse. «Souvenirs Of A Misspent Youth» er kort og godt et must for alle som setter pris på gode historier fra den gale siden av jernbanespora.”
