Rodney Crowell er tilbake med sitt femtende studioalbum, Tarpaper Sky. En noe mer komfortabel og avslappet Crowell enn tidligere hilser verden velkommen inn i hans nye musikalske liv med åpningssporet “The Long Journey Home”, et spor som forteller hvordan livet har vært fra da man forsøkte å klatre til toppen og fram til man sitter trygt og tilbakelent i hjemlige omgivelser.
Som Steve Earle, John Hiatt og mange flere fra den generasjonen som har underholdt oss i snart 40 år med sin singer-songwriter kunst, har Crowell sin karriere vært full av oppturer og nedturer. Med albumet Diamonds & Dirt i 1988 lå egentlig hele Nashville og verden åpen for Crowell. Fem listetopper fikk man ut av albumet og hadde det ikke vært for at en ung herre ved navn Garth Brooks dukket opp akkurat på denne tiden, ja så hadde det vært Rodney Crowell som hadde spilt på de store stadionene i roots-æraen i 90-åra.
I 2010 ringte Crowell opp gjengen fra innspillingene til Diamonds & Dirt og fikk de fleste med seg på det prosjektet som nå er blitt Tarpaper Sky. Selv om det er blitt utsatt på grun av de andre prosjektene med Mary Karr og Emmylou Harris så visste Crowell at han hadde noe solid han måtte få ut i det materialet som de hadde spilt inn.
Det er vanskelig å sette album fra en så lang karriere opp mot hverandre, noen artister, som for eksempel Guy Clark, blir bare bedre og bedre med årene. Andre beveger seg i den rollercoaster-løypa som Crowell har gjort. Ekteskapet med Rosanne Cash var en produktiv tid musikalsk, mens vennskapet med Guy Clark og Emmylou Harris har gitt Crowell større kunnskap om det han driver med enn de fleste andre. Aller best synes jeg han var da han skulle fortelle sin historie om oppvekst og ungdom på The Houston Kid i 2001 og de påfølgende Fate’s Right Hand og The Outsider. Selvbiografiske album med sterke personlige tekster om en oppvekst og barndom som ikke var så veldig enkel.
På Tarpaper Sky går Crowell som sagt i gang med å ta i mot sitt publikum på sin egen hjemmebane i førstelåten. “The Long Journey Home” er et av platens aller fineste øyeblikk og den gjør meg både trist og glad på samme tid. Det er noe ambivalent med å reise tilbake til røttene dine etter å ha søkt i forskjellige retninger over så mange år. “Fever On The Bayou” fortsetter egentlig bare å fortelle om hvor fantastisk fint det er der nede i sørllige strøk. Bayou’en ligger som kjent i Louisiana og Crowell sin “feber” der nede kommer nok ikke fra varmen i sør, men av en Louisiana-kvinne som han er ganske så fortapt i. Alle de tradisjonelle zydeco-lydene er stort sett på plass, allikevel er det solid og stødig country, riktignok med noen linjer på cajun helt mot slutten.
“Frankie Please” er en låt som viser verden hvordan det skal rockes på godt gammeldags vis. Telecaster à la Marty Stuart/Kenny Vaughan og noen boogielinjer som selv Jerry Lee kunne gått god for. Ikke ofte jeg tar meg selv i å trampe takten til en låt, men denne ryker det skikkelig av. Crowell roer det så litt ned med “God I’m Missing You”. en låt som Lucinda Williams sang på KIN: Songs by Mary Karr & Rodney Crowell fra 2012. En fin versjon dette også, men Lucinda er det alltid noe ekstraordinært ved og anbefales på det sterkeste om du ikke har hørt den.
Så følger den delen av et album som jeg synes ofte bør være høydepunktet på et hvert album, men som ikke treffer helt på denne, nemlig midten. Selv om Nashville’s aller fineste strengefolk som Fats Kaplin, Jerry Douglas og Will Kimbrough deltar på albumet, så redder de dessverre ikke helt inn denne delen av albumet. Etter fire litt anonyme låter får man nesten litt lyst til å skru av. Det er bare at akkurat da kommer “I Wouldn’t Be Me Without You”, en aldeles utsøkt start på slutten av albumet. Her viser Crowell hva han er lagd av og hva han er i stand til å gjøre. En mann, en stemme og en gitar i ett og halvt minutt før resten av bandet kommer inn. Selve låten er et godt stykke håndarbeid, men det er vokalen til Crowell som imponerer mest, den er blitt markant bedre med årene. Egentlig skulle jeg ønske at han gjorde hele låten helt alene, bare han og stemmen og gitaren. Det er det den er laget for.
Etter den lille tomme pausen som oppstår etter at forrige høydepunkt er slutt får vi “The Flyboy & The Kid”, albumets aller beste låt. Skrevet med en helt klar hentydning til hans forhold til Guy Clark og min absolutte favorittmelodi fra Tarpaper Sky. Avslutningslåten “Oh What A Beautiful World” bekrefter egentlig bare at Crowell er på hjemmebane nå og klar for det livet måtte ha og by på i tidene som kommer.
Totalt sett er Tarpaper Sky et bra album fra Crowells hånd. Det når ikke opp til den nevnte trioen fra starten av forrige tiår, men om du bare er en smule interessert i singer/songwriters så vet jeg at du ikke vil gå glipp av et nytt album fra Rodney Crowell. Starten og avslutningen på albumet er bunnsolide saker og vi kommer garantert til å høre mer fra Rodney Crowell i årene som kommer.
Albumet kan du høre på de kjente streamingtjenestene eller du kan rett og slett velge å bestille deg en vinyl.
[youtube]http://youtu.be/9hKXRkGs01g[/youtube]
[youtube]http://youtu.be/bW7ndDAcUKs[/youtube]
[youtube]http://youtu.be/fgQNnK38Qok[/youtube]
[youtube]http://youtu.be/9Gu-aRaXeJg[/youtube]
