Av og til dukker de bare opp, låtskrivere og artister som stikker seg ut i mengden. Hvert eneste år kommer slike artister inn i livet mitt på en eller annen måte. Denne gangen var det et innlegg i nettmagasinet Turnstyled Junkpiled som fanget min oppmerksomhet og blant smakebitene i posten der var en låt fra en canadier ved navn Grady Kelneck.
Albumet Take My Hand er Kelneck sitt debutalbum og selv om det er rykende ferskt, releaseshowet i Canada har ennå ikke gått av stabelen, finner du det allerede for salg som cd eller digital nedlasting på CdBaby og du finner det som streaming på Spotify.
Grady Kelneck er fra Toronto i Canada og har i praksis vokst opp på en scene. Han spilte i band sammen med resten av familien helt fra han var liten guttunge og bestefaren hans, Henry Kelneck, er visstnok en musikalsk legende i Ontario-traktene. Etter som årene har gått og Grady har fått prøvd seg i mange forskjellige bandkonstellasjoner og fått spilt et stort antall forskjellige instrumenter, så har han også havnet i den store og skumle singer/songwriter-sekken. Heldigvis har han funnet de rette inspirasjonskildene for sin låtskriving, uten at han direkte velger å kopiere de. Nylig avdøde Jesse Winchester er blant annet en av Gradys store forbilder.
Grady synger med stor innlevelse og med en stemme som kan minne om andre landsmenn av Kelneck som for eksempel en ung Neil Young eller Justin Rutledge for de som kjenner til han. Kelneck serverer oss små melodier som vokser seg sakte, men sikkert, mye større, først og fremst ved hjelp av en veldig fin produksjon og noen delikate harmoniske melodier, men også fordi det er en pedalsteel inni bildet her og den dynker flere av låtene med store mengder vellydende og bølgende toner.
Plata åpner nettopp slik, med gråtende toner av pedal steel drar tittelsporet avgårde og jeg var vel mer eller mindre solgt allerede etter fem sekunder. “I’ll Shoot You Down” og “There’s No Time For Crying” fortsetter å glede meg og jeg blir bare mer og mer glad i åpningstrekløveret på dette albumet. “Colorado” og “Hey Lee” er også to små høydepunkt på albumet med sine betraktninger om The Centennial State og historien om Lee som fikk alle til å være lykkelige. Utover disse åpenbare favorittlåtene må det sies at hele albumet har en ordentlig god gammeldags følelse av troverdighet og ærlighet, slik man ofte ikke hører lengre. Det blir aldri kjedelig, til det er det for fint, men kanskje passer all denne melankolien aller best på en regntung formiddag? De har vi heldigvis veldig mange av i Bergen.
[soundcloud url=”https://api.soundcloud.com/tracks/134137872″ params=”color=ff5500&auto_play=false&hide_related=false&show_artwork=true” width=”100%” height=”166″ iframe=”true” /]
[youtube]http://youtu.be/dunhJ1J2ROU[/youtube]