Dette er ikke et helt nytt album. Plata kom i september i fjor, men først i januar fikk jeg den i rotasjon på spillelista, og jeg må si, heldigvis. Hennes debut fra 2008 «Crooked Path» var strålende, kanskje årets debut i mine ører. Hennes forrige album «Alone in this Together» traff meg ikke like godt, og er nok en av grunnene til at jeg ikke kastet meg over dette albumet med en gang. Det skulle jeg nok gjort. Star Anna (som bærer av alle ting fødenavnet Star Anna Constantia Krogstie Bamford) leverer et gnistrende album. Hun har skrudd opp gløden, har skiftet ut sitt gamle backingband The Laughing Dogs, og fått seg et nytt knalltøft Rock’n’Roll ensemble.
Coveret på albumet gir klare antydninger om at Star Anna har kastet hanskene. Hun stirrer både utfordrende og litt småirritert inn i kamera, med en sigg i munnviken, og ser ikke ut som en du starter en krangel med. Og når tittelen på skiva er «Go to Hell» er det lett å forstå at dette blir en annen musikalsk reise enn den litt tilbakelente «Alone in this together» fra 2011.
Og det er trykk fra starten av. Noen lette anslag på gitaren og så griper Star Anna kontrollen, og slipper den aldri igjen. Er det noe Star Anna har mer av enn de fleste så er det særpreg og styrke i stemmen. Hvis hun i det hele tatt minner om noen, så må det være en ung Lucinda Williams. Åpningssporet er en litt swampy bluesrocker, der Star Anna vrir stemmen, vrir sjelen, og backingbandet følger opp med et stødig kor i refrenget. «For Anyone» setter standard, Star Anna snerrer og glefser, og selv om musikken ikke akkurat er nyskapende, er den så intens og gjennomtrengende at man rett og slett må forholde seg til den.
Tittelsporet er en rolig låt, men intensiteten er på ingen måte borte. Star Anna beveger seg litt over i Nick Cave-land, det er mørkt og fuktig, og når Star Anna trykker til er det ikke til å unngå å få assosiasjoner til Janis Joplin, men heldigvis blir Star Anna aldri hysterisk slik Joplin hadde tendenser til. Dette er kontrollert galskap. «Electric Lights» er albumets radiohit, lett i øra, med et luftig litt vemodig refreng som nynnes uten tekst. Og det fungerer. Star Anna goes pop et lite øyeblikk. Så er vi tilbake i følelsen fra de to første sporene. «Let me be» er den Star Anna jeg faller mest for. Litt livstrøtt, litt fandenivoldsk, med en knalltøff sologitarist som riffer og raffer mellom versene. «Mean Kind of Love» oppsummerer på mange måter Star Annas tilnærming til romantikk. Her er det ikke mange ømme kjærtegn og kvelder med stearinlys og rødvin. Hun farger den blå himmelen svart, husker ikke navnet på kjæresten, og er som hun sier «Too busy going nowhere fast»
Så blir Star Anna lett nostalgisk. «Younger Then» har nok mer kvaliteter i tekst enn i melodi. Musikalsk er dette skivas pausespor, men denne dama kan ikke bare synge, hun er også en dyktig tekstforfatter. Star Anna ser seg tilbake, lengter tilbake til barndommen, tilbake til tryggheten når moren breier pleddet over henne ved leggetid. «I wish I could go back to my old Neigbourhood. You too were younger then. I would cover you, sometimes I still do». Star Anna gjør en vakker hyllest til sin mor.
Elvis Presley hviler tungt over «The Power of my Love». Og nærværet av stemmen til Star Anna blir enda mer fortettet når hun har mikrofonen helt inn til munnen og alt annet forsvinner i bakgrunnen. Hun trykker på, og viser hele stemme og følelsesregistret i denne knalltøffe versjonen av en av kongens høydepunkter fra slutten av 60-tallet. Nakent, ærlig og forbannet tøft. Etter en slik kraftanstrengelse må det roes ned, og i «Everything You know» er det natta. Det regner tett utenfor, og med en mørk bratsj i orkestret, understrekes det i hele produksjonen, at dette er Star Anna helt der nede i kjelleren. «Everything You Know gonna die», synger hun. Mot slutten løfter låta seg i en tung gitarsolo. Heftige saker. Så er det Waits-time. Star Anna gjør en frisk versjon av Tom Waits glimrende «Come on up to the House» fra Mule Variations. Litt gospelaktig, litt skakk, og låta kler henne utmerket.
Jeg har nevnt at dette er et Rock’n’Roll album, og selv om det på ingen måte er full pøs, i alle fall i fart, på dette albumet, er det i siste runde ikke spart på noe. Bandet blir et helstøpt rockeband, de beveger seg nesten litt mot punk, og sparker fra som faens oldemor i «Smoke Signals», albumets rakker av en låt.
Star Anna har levert sitt fjerde album, og hun leverer, ja. Hun legger ingenting i mellom, og det er et tvers gjennom ærlig og helstøpt album fra en artist som ikke liker jåleri. Star Anna er akkurat så tøff som hun fremstiller seg på coveret. Og hun er ikke redd for å vise følelser. Hun har en unik stemme, som ville tatt de fleste melodier langt, og når det musikalske stort sett sitter, så blir dette en knakende god skive. Jeg hørte den dessverre sent, men heldigvis godt. Neste gang skal vi være tidsmessing helt på plass, Star Anna, det skulle bare mangle.
[soundcloud url=”https://api.soundcloud.com/tracks/107818340″ params=”color=ff5500&auto_play=false&hide_related=false&show_artwork=true” width=”100%” height=”166″ iframe=”true” /]
[youtube]http://www.youtube.com/watch?v=zpRcLH-5Gvg[/youtube]