Man setter frem en stor bolle, så heller man i en liten dose Eagles, litt Poco, en stor mengde Dire Straits, krydrer det godt med J.J. Cale og litt Ry Cooder, rører rundt og lar det stå i 30 år. Hva kommer ut av bollen? Los Colognes, mine damer og herrer. Intet mer, intet mindre.
Dette bandet har definitivt ikke funnet opp nye sjangere, retrofolk som de er, men derimot falt de nok i gryta til Mark Knopfler når de var småtasser. Her har vi et godt bevis på hvordan det gikk med folk som ble flaska opp på nevnte artister. Så hva syntes jeg egentlig om det? Først var jeg ganske skeptisk. Tenkte at jeg heller foretrekker de originale fremfor en kopi. Men denne skiva har nesten hjemsøkt meg. Working Together kom ut i fjor sommer, og jeg hadde først ingen planer om å skrive om den. Men den ble fort en del av soundtracket til min sommer 2013, i perioder det viktigste, og jeg ble flere ganger klar over at det var en kvalitet her, som gjorde at jeg vendte tilbake til albumet igjen og igjen. Høsten gikk uten at jeg rakk å skrive så mye om musikk, og nå som tida strekker bedre til, fant jeg en post-it lapp til meg selv der det stod at jeg måtte skrive noen ord om Los Colognes.
Så nå er tiden kommet for å sette skiva under lupa, og prøve meg på en forklaring på hvorfor jeg ikke klarer å legge plata fra meg. Først må jeg si at jeg er en stor beundrer av Dire Straits. På mange måter opplever jeg at det bandet er et av de mest undervurderte orkestre der ute fra 70 og 80-tallet. Jada, de solgte millioner av plater og folk flest elsket dem. Men bandets ettermæle fra de som skriver om musikk har ofte vært at de var et kjedelig og alt for kommers band. At de solgte seg for penga. Og jeg har alltid ment det var tull. Det har aldri gitt noe kred å like Dire Straits, og derfor liker jeg dem egentlig enda bedre, Og skivene står seg i aller høyeste grad bra mot tidens tann. Perioden fra starten i 1978 frem til 1982 er deres store periode i min bok. Sånn, da var det sagt, og så skal jeg forlate Dire Straits og vende tilbake til Los Colognes, og det musikalske hoppet er som sagt ikke stort. Nashville-gjengen kaller musikken sin selv for Desert Country Blues, og er selverklærte 70-talls entusiaster både når det gjelder musikk og produksjon. Og dette er utrolig fint. Bandet har fått til et helt nydelig lydbilde, og har lagt mye jobb i å finne 70-talls feelingen som deres store helter hadde på de gamle vinylskivene. Jeg sa at de krydrer med J.J. Cale, men når jeg nå sitter å høre på skiva igjen, syntes jeg J.J. Cale er mer enn bare krydderet. Og J.J. Cale var jo også Knopflers store idol, så det henger på greip.
Albumet åpner med «Kingsized bed», der det nesten høres ut som de har stjålet åpningen til Dire Straits «Brothers in Arms», for så og strekke seg ut til en sløy reggae med slidegitaren som bakteppe. Det er sommer, sene netter på verandaen med vin, tropenatt-tempratur, og låta fader ut i en gitarsolo som gir meg frysninger.
«99 Ways» er nok en smekker sommerlåt, og jeg begynner å lure på om jeg blir litt påvirket av mine egne assosiasjoner, siden denne skiva var en av mine sommerskiver i fjor, men nei, dette er virkelig sommermusikk. Tittelsporet «Working Together» er bandets radiosingel, en meget fengende liten popsak. «My Dorrway’s Always Open» tar oss inn i blueslandskapet, men holder seg i det samme slentrende sporet. «Buyin’ Time» er en av mine personlige favoritter fra skiva. Her minner de meg ikke så rent lite om Wilco den gangen Wilco var et ordentlig band. Jay Rutherford, som på mange måter er bandets naturlige midtpunkt, både sologitarist, vokalist og låtskriver, har en perfekt stemme til stemningen i musikken. Han synger veldig avslappet, nesten litt lat, og understreker stressless-følelse jeg får når jeg hører på Los Colognes. «Hi-Road» er som snytt ut av en av platene til J.J. Cale fra midten av 70-tallet.
Først på «Long Time Comin’» øker de tempo litt og går mer over i country-rock avdelingen. «I Don’t Believe» er tilbake i det deilige sløye musikkbilde som passer perfekt til sommer og sol. «Get Down» er platas lille rakker, en sprettball av en låt som hopper rundt, munter og glad. Og så kommer avslutningslåta som er nesten like grandios som åpningen. «Bird of Paradise» har en drømmeaktig stemning, bølgene skylder inn på stranda, sola har gått ned, men det er fortsatt varmt og svalt.
Første gang jeg hørte på denne plata var jeg overbevist om at jeg ville fort gå lei. Jeg hørte raskt at dette var behagelig musikk, men jeg var nesten helt sikker på at det manglet substans og originalitet. Og originalt er det slett ikke, men jeg er mer glad i Working Together nå etter åtte måneder. Og nå er det jo snart vår, så kommer sommeren, og jeg vet at de fleste ikke har hørt denne skiva her i Norge, selv om den kom i fjor sommer. Så, derfor, her er årets store sommerplate, mine venner. Kjøp Los Colognes, dra på ferie, la skiva bli sommerens melodi. For dette er perfekt sommermusikk, som også holder seg bra gjennom en hel mørk høst og en trøstesløs vinter. For meg har Los Colognes kommet for å bli.
[soundcloud url=”https://api.soundcloud.com/tracks/95895190″ params=”color=ff5500&auto_play=false&hide_related=false&show_artwork=true” width=”100%” height=”166″ iframe=”true” /]
[soundcloud url=”https://api.soundcloud.com/tracks/95895195″ params=”color=ff5500&auto_play=false&hide_related=false&show_artwork=true” width=”100%” height=”166″ iframe=”true” /]
[youtube]https://www.youtube.com/watch?v=isin5GZ37aw[/youtube]