Jeg skulle egentlig ikke skrive noe om denne skiva. Det var en annen i redaksjonen som hadde veldig lyst, og jeg var strengt tatt lettet over å slippe. Å skrive noe vettug om Cash, som det er skrevet så mye om, det er ikke lett. Men så ble det sykdom og mannefall, og jeg ble allikevel den som skulle mene noe om Johnnys nye plate. Pokker også, tenkte jeg, satt meg ned med de 12 låtene, og var smertelig klar over at dette kunne bli vanskelig, også med tanke på at «Out Among The Stars» er Cash fra 80-tallet.
Og det ble det. For jeg er i utgangspunktet ikke særlig glad i Cash på 80-tallet. Det betyr slett ikke at jeg ikke liker en del ting. Det er bare det at Johnny Cash, i mine ører, ble litt vel polert utover på sent 70-tall og inn i 80-åra. Hvem ble ikke det, egentlig? Men så kom jeg på «Johnny 99», albumet fra 1983. Det er jo strengt tatt et av mine favorittalbum med mannen, i alle fall i perioder. Et album der han gjør versjoner av flere Springsteen-låter blant annet. Men det er som alt annet fra denne tida, ujevnt. Jeg grøsser bare ved tanken på «God Bless Robert E. Lee», en tvers gjennom patriotisk søtsuppe av en sang.
Når jeg så leste for noen måneder siden at det kommende albumet, et såkalt «lost» album var spilt inn i 1984 (og ved et par tilfeller i 1981), og at det her ikke dreide seg om løse demoer men ferdigstilte låter, ble jeg altså både bekymret og spent. Det var tross alt i denne perioden han også ga ut det verste albumet jeg har hørt med Cash, «Rainbow» fra 1985. Ok, det var først året etter disse innspillingene, men nært nok. Men også den plata har jo tross alt et par gode låter. Så hvordan høres egentlig «Out Among The Stars»ut? Og trenger vi egentlig enda et album fra Johnny Cash fra 80-tallet?
Albumet åpner lovende. Tittelsporet er klassisk Cash. At den minner sterkt om «Trailersjåfør» med Country Snakes (husker ikke hvem som hadde den amerikanske originalen her) får jeg leve med. Det er tross alt Johnny Cash som synger. En grei, om litt ompapa åpning. Men så begynner det å ligne noe. June og Johnny gjør en gnistrende versjon av Richard Dobsons «Baby Ride Easy», som ble gjort kjent med Dave Edmunds og Junes datter Carlene Carter på slutten av 70-tallet. Det er alltid noe spesielt med duetter mellom Johnny og June, og denne føyer seg pent inn i rekken av gode låter med ekteparet.
Åpningen på «She Used To Love Me A Lot» er nedstemt, og stemmen til Cash runger i høyttalerne. Skulle ønske at refrenget ikke var så pop’ete, og at instrumenteringen var litt mer dempet utover i låta, men dette er allikevel meget bra. Fin stemning og en fengende låt. Kanskje albumets høydepunkt. «After All» er et typisk eksempel på den glatte J.C. fra 80-tallet. Jeg kan ikke utstå slike låter. En søtladen ballade uten nerve, med en slapp vokal fra Cash. En nedtur etter en fin åpning av albumet, og definitivt den dårligste låta på plata.
Når jeg hørte at et av sporene på dette tapte albumet inneholdt en duett med Waylon Jennings, begynte jeg å glede meg til utgivelse. At det gikk rykter om at de hadde spilt inn en versjon av Hank Snows «I’m Movin’ On» gjorde meg ikke mindre spent. Låta er spilt inn i studio med et lite publikum, og Johnny åpner med å fortelle at når han spurte Hank Snow om han hadde skrevet «I’m Movin’ On» alene, så svarte Hank lakonisk: «Yes, I road it all». Se, det er country-humor, det. Dette er forøvrig ikke første gang Cash gjør denne låta, men så vidt jeg vet, første gang sammen med Waylon Jennings. Og gutta legger ned all sin energi i studio. Det svinger som bare det.
«If I Told You Who It Was» er en talking blues, der Cash forteller om livet i Nashvilles jungel av Country-stjerner, der han til slutt havner på et hotell-rom med en av de store kvinnelige stjernene. «But if I told you who it was…» synger han med glimt i øyet. Dette er Johnny Cash i fin form, med humor som våpen. Og det fungerer som bare det. Det gjør alltid det.«Call Your Mother» er en av to sanger Cash selv har skrevet, og handler om familie og respekt, slikt som Cash ofte snakket og sang om. Sangen er kanskje litt vel tradisjonell, men som sagt, det er pokker meg Cash som synger, og da fungerer det.
«I Drove Her Out of My Mind» er Cash der ute i outlaw-land. I teksten bruker han sitt eget navn, og lar det således ikke herske tvil om at dette er selvopplevde saker. Rett og slett albumets tøffeste øyeblikk. I «Tennessee» hyller Johnny staten han bodde i fra 1967 til han døde i 2003. Typisk Cash på sitt mest patriotiske, men også sitt mest følelsesmessige. Alt i alt en fin sang.
I «Rock’n Roll Shoes» faller han litt tilbake til det sidrumpa, og ompapa-takten gjennomsyrer litt vel mye her. Dette er ikke et av albumets høydepunkt. «Don’t You Think It’s Come Our Time» er albumets andre duett mellom June og Johnny. Der den første var en spretten låt, er dette en litt mollstemt og vakker sang om tiden som går. Igjen er det godt å høre dem sammen. «I Came To Believe» er albumets siste sang, og den andre av to Cash-komposisjoner. Og det er vel egentlig en passende avslutning. Litt vel svulstig produsert kanskje, men det er jo tross alt 80-tallet vi snakker om her.
Hadde «Out Among The Stars» blitt gitt ut som planlagt på 80-tallet, ville det vært et av de bedre albumene fra det ti-året med Johnny Cash. Et album som ikke snubler så ofte som de fleste andre utgivelser fra samme tid. Egentlig er det bare en, kanskje to låter som går inn i kalkun-kategorien. Og fire-fem av låtene holder høy standard. Du kan, med andre ord, trygt kjøpe den nye skiva til Johnny Cash. Bare ikke forvent deg å høre ham slik han fremstår på midten av 90-tallet og utover. Det er for øvrig slik at det er sønnen John Carter Cash som har spadd i arkivet, og hvis du vil kan du også få en versjon av albumet der sønnen ganske kort sier noe om hver låt. Ikke veldig interessant, men greit nok. Og du kan godt grave videre, John. Jeg for min del tåler mer vintage-Cash, selv fra de fryktede 80-åra.
Det er jo litt eksklusivt med nye låter fra Johnny Cash, nå 11 år etter hans bortgang, og det veier tungt. Vi i Dust Of Daylight-redaksjonen føler også for å følge opp dette med litt eksklusiv Cash, og legger herved ut et tidligere ikke-publisert bildet av The Man in Black fra 1958, tatt av moren til en god venn av meg, når hun så ham live det året. Sånn, da er vi med i den eksklusive klubben.
[youtube]https://www.youtube.com/watch?v=rwRScXqKoXY[/youtube]
[youtube]https://www.youtube.com/watch?v=E8Rqe63ZZuo[/youtube]
