Første gang jeg hørte John Gorka gled musikken bare forbi. Gorka er ikke en mann som banker hardt på døra når han kommer på besøk. Det var først en kald, mørk høstkveld at en låt fra 2003-albumet «Old Futures Gone» hadde sneket seg inn på playlisten min. «Always» het låt, og var låta som fikk meg til å stoppe opp og bli bevist på musikken til John. En fin melodi, men det var først og fremst teksten som fikk meg til å høre etter. John Gorka kan nemlig skrive, virkelig skrive. Siden den gang, i over ti år nå, har jeg og John vært venner.
Det er noe tillitvekkende og sympatisk over Gorka. Og når han da også er en pokker til låtskriver, er en mester i å få tekst og melodi til å bli en enhet, så er det lett å bli glad i musikken hans. Noen vil innvende at dette ikke er utfordrende og spennende nok, men jeg vil sparke den ballen tilbake og påstå at da har man ikke hørt og lest mellom linjene.
Spenningen i Gorkas musikk ligger som sagt ofte i tekstene. Han er en klassisk historieforteller, som kan levere hele noveller i løpet av en tre minutter sang. Sånn sett er han i samme klasse som Guy Clark, John Prine og Kris Kristofferson. Og strengt tatt har han en bedre stemme enn noen av de nevnte, om ikke så særpreget. Men gi John Gorka litt tid, så kommer hans eget særpreg også klarere til syne.
Hans nye album, det første på fem år, er en plate som får meg til å føle at jeg er kommet hjem. Kommet frem til det huset jeg vet jeg er velkommen. Til de folka som alltid tar meg i mot med åpne armer. Sånn er mitt forhold til Gorkas album, og jeg er ikke et øyeblikk bekymret for at det skal være annerledes denne gangen heller. Jeg setter på plata, strekker meg godt i go’stolen, og merker med en gang at nå er jeg der igjen, i Gorkas musikalske univers.
«Holed Up Mason City» er en flott åpning og klassisk on-the-road låt. John sitter værfast i Mason City i Iowa og prøver å få tiden til å gå. Stikker innom Big Bopper’s Diner og ser spøkelse til Buddy Holly som sitter og skriver et brev til den jenta han elsker høyest. De musikalske referansene treffer innertier, Gorka er i gang, og jeg vet at dette fort kan bli en høytidsstund.
Tittelsporet har en vemodig stemning. John Gorka trekker på årene, og reflekterer over tiden. Vakkert, sørgmodig og ganske stille formidler han følelsen av og ikke strekke helt til. Og så kommer grøssningene. De gode. John Gorka har i mange år vært en nær venn av smått legendariske Bill Morrissey. Når han døde i 2011 mistet John en nær venn, og sin hyllest gjør han her i Morrisseys «She’s that Kind of Mystery». OK, så kommer det en liten tåre, jeg skammer meg ikke, konstaterer heller at denne mannen beveger meg igjen. Skal du høre bare en vakker sang i år, så er den altså kommet. Gorka slipper ikke Bill Morrissey helt, han har også gjort en låt til sin venn. «Don’t Judge a Life» er akkurat så mild som Gorka kan være, men skarp som en nyslipt kniv tekstmessig, og er en verdig hilsen til en stor mann som døde så alt for tidlig. Amilia K. Spicer gjør for øvrig gjestevokal på begge nevnte låter her og senker ikke akkurat kvaliteten.
«Honeybee» er Gorkas lovord til sin datter. En enkel, yndig kjærlighetserklæring. Den klokker inn på under to minutter og gir meg et lite behagelig pusterom. Så kommer «Procrastination Blues». Livet kan til tider fortone seg vondt og vanskelig, det er mye man må ta tak i om man skal komme videre, men det er så mye lettere og bare følge strømmen og la ting bare skure og gå. Gorka er igjen i det filosofiske hjørnet. Jeg spisser ørene og blir utfordret av Gorkas tanker. Sånt liker jeg. «Mind to Think» er så nære John Prine, både musikalsk og tekstlig at jeg skulle ønske jeg kunne få hørt den i Prines drakt. Men Gorkas drakt duger den også, absolutt.
Etter drøye 30 minutter er jeg kommet til avslutningen, og oppdager til min store glede at han har gjort et samarbeid med en av mine favoritter, Antje Duvekot, på siste låta. John synger på inntagende vis at nå kommer våren snart, noe som stemmer svært så godt med utsikten fra mitt kontor. Antje synger akkurat så yndig som bare hun kan. «Really Spring» er en stille lovprisning til årstidene, noe Gorka har sunget en del om, både på denne skiva og tidligere utgivelser.
At han omgir seg med en bunte glimrende musikere bærer også «Brighter Side of Down» preg av. Rob Genadek skrur det hele sammen på mesterlig vis. Lucy Kaplansky and Eliza Gilkyson, som også er i samme stall som Gorka, Red House Records, gjør en knalljobb som korister. Dirk Freymuth trakterer gitaren slik bare han kan, og bassisten Gordy Johnson sørger for et støtt komp. Tom Pirozzoli setter prikken over i’en med et innbydende maleri som har blitt til et smakfullt cover.
Tida går, Gorka lager skiver som før, kanskje til og med enda litt bedre enn sist, og jeg konstaterer etter å ha hørt siste tone fade ut, at dette er en skive jeg skal høre på gjennom denne våren. Og dette er et album som ikke er i stand til å sette meg i noe som helst annet enn godt humør. Man kan stole på John Gorka!
[soundcloud url=”https://api.soundcloud.com/tracks/129491875″ params=”color=ff5500&auto_play=false&hide_related=false&show_artwork=true” width=”100%” height=”166″ iframe=”true” /]
[youtube]http://www.youtube.com/watch?v=Z4kiF8jahfI&list=UUPZxY7VO9vJSY-w01rx6czA[/youtube]
[youtube]http://www.youtube.com/watch?v=GpqSv5enfW8[/youtube]