Jeg har hørt litt på Susan Cattaneo siden debut’en «Brave and Wild» fra 2009. Og det er nettopp slik det har blitt med mitt forhold til denne artisten. Jeg har hørt litt, og aldri blitt fanget helt av hennes musikalske univers. Noen låter har hatt gode tilløp, men helheten på albumene har uteblitt. Hun har rett og slett beveget seg for mye i det glatte moderne countrylandskapet, som for meg lyder mer som stueren pop enn ekte country. Med denne bakgrunnen var jeg ikke spesielt entusiastisk når jeg satt i gang hennes nye utgivelse «Haunted Heart». Men, og det er et forbannet stort men, DET er jeg nå.
For Susan har endelig forlatt det trygge og kjedelige poplandskapet. Hun har skrevet låter som helt tydelig ligger nærmere henne, og hun synger dem med stor overbevisning. Cattaneo har bakgrunn som låtskriver-professor på Berklee College of Music (ja, det er faktisk en tittel!). Hun underviser altså unge håpefulle i komposisjonens kunst. Så dama er virkelig det man kan kalle en profesjonell låtskriver. Og det forklarer vel egentlig litt av hennes materialet på de tre første albumene. Hun har prøvd å skrive mot et spesielt publikum. Nå har hun hatt bare moderat suksess, så det kan være en av årsakene til at hun nå har tatt en ny retning med musikken. En annen forklaring gjør hun selv rede for i et inetrvju med No Depression. For to år siden falt ei eldre fruentimmer ned trappa rett utenfor Cattaneos leilighet. Vår helt klarte å holde liv i henne med hjertekompresjoner til ambulansen kom. Og den gamle overlevde. Men Susan satt igjen med en opplevelse hun ikke klarte å riste av seg. Mye av materialet hun skrev i etterkant av denne opplevelsen har blitt til årets album «Haunted Heart», som tematisk har mange eksitensielle problemstillinger.
Mest av alt minner hun meg om Gretchen Peters, det er noe i stemningen på plata som får meg til å tenke på 2011-utgivelsen «Hello Cruel World» med Mrs. Peters. Det var et av det årets beste plater, så det er i aller høyeste grad ment som ett kompliment. Gretchen Peters og Susan Cattaneo har to vidt forskjellige stemmer, men produksjonen og låtoppbyggningen har mange fellestrekk. Og produksjonen er rett og slett en innertier. Det er luftig og klart. Hvert instrument kommer tydelig frem, og det er i det hele tatt en fryd for øret. Backingbandet til Cattaneo er ikke hvilket som helst folk. La meg nevne Kevin Barry (Ray LaMontagne), Lyle Brewer (Ryan Montbleau), Stu Kimball (Bob Dylan), Duke Levine (J. Geils Band), Kenny White (Peter Wolf, Shawn Colvin) and Marco Giovino (Buddy Miller, Robert Plant). Tonnevis av erfaring er samlet sammen og det bærer albumet sterkt preg av. Det er utrolig flott gjennomført og løfter Susans låter opp til nye høyder.
Ballet åpner med et liten preludium, som seg hør og bør en profesjonell låtskriver. En liten teaser på 45 sekunder til tittellåta som kommer et godt stykke ut i plata. Og jeg gleder meg allerede. Vakkert, nært og sårt synger hun om hjemsøkte hjerter. Så er det klart for første ordentlig låt. «Abide» er en låt som setter standard. Og her må jeg også si noe om tekstforfatteren Cattaneo. På denne plata er temaene mange. Selvfølgelig er det historier om kjærlighet, brustne hjerter og melankoli og sorg over tapte forhold. Men Susan Cattaneo skriver om så mye mer. Det er en tyngde i tekstene hennes og i «Abide» viser hun virkelig muskler. Her er det bøndene i midt-vesten som spiller hovedrollene. Regnet kommer aldri, og jorda er blitt tørr. Ingen penger i banken, stor gjeld på gården, og utkastelse truer. Det er hardt liv, og Cattaneo beskriver det hele med stor respekt og med hjerte på plass. En knallåpning, og allerede her forstår jeg at dette er noe helt annet enn hva denne dama har kommet opp med før.
Forsmaken på albumet, «Lorelei» som kom som radiosingel rett før jul er neste ut. En sang som musikalsk er lett og luftig i stilen. Klassisk countrypop som passer utmerket på radio. Men melodien lurer meg, for tekstmessig handler dette om en kvinne som tar livet av seg ved å hoppe i den mørke elva, og som bare har et ønske i det hun dør. Hun vil komme tilbake og ta han som var utro med seg inn i døden. Nesten som snytt ut av «Murder ballads» med Nick Cave, dette. Men altså ikke musikalsk. Det at låta er så lett og lys i stilen mot et såpass mørkt tema, gjør meg bare mer fascinert.
Susan kan også rocke. I «Worth the Whiskey» er hun på bar, og gjør en klassisk country-rocker med klare bluesreferanser. Og en slik låt fungerer helt fint. Men jeg er glad at hun ikke lar denne type låter farge albumet. Det er, selv om det fungerer bra, albumets kjedelige øyeblikk.
I «Revival» tar hun et oppgjør med vekkelsespredikanter som taler bibelord med dollartegn i øya, alt kledd i en vakker, tilbakelent melodi. Og slidegitaren her er som honning. «Lies between Lovers» og «Memory of the light» er leirbål-materialet. Sent på kvelden-musikk, men som også passer perfekt på øra gjennom et par øretelefoner mens jeg kjører tog til jobben en tidlig morgen.
Det er så forbasket behagelig å høre på denne plata. Og der ligger også faren. En så imøtekommende skive kan fort bli kjedelig. Men det blir den altså heldigvis ikke. Cattaneo er en glimrende forteller, og som professor i musikk har hun et godt øre til det som både fenger og engasjerer. I «Queen of the Dancehall» gjør hun en hyllest til Willie Nelsons «Red Headed Stranger» med en slags tekstmessig og musikalsk omskriving. Vi får historien fra en kvinnes perspektiv. Modig og vellykket har det blitt.
Tittelsporet har vi allerede fått en liten forsmak på. Og selve låta er like flott som preludiumet lovet. En liten vuggevise, der den myke, hjertevarmende stemmen til Susan vugger selv den mest hjemsøkte inn i en fredfull søvn, vel og merke så lenge man ikke hører på teksten. Det er albumets varemerke, dette nære og varme i musikken akkompagnert av en mørk tekst.
Et av albumets virkelig store øyeblikk kommer i «Done Better», en pianoballade, der Cattaneo synger om en mann som lovet gull og grønne skoger, trygghet og kjærlighet, men som ikke klarte å leve opp til de store forventningene. Og Susan synger at han burde gjort det bedre, han hadde alle forutsetninger til å lykkes. Det er både trist og majestetisk vakkert.
«John Brown» er albumets mørkeste øyeblikk. Fuzzgitaren og lyden av lenker understreker det truende. Det er desember, snøen faller, en mann føres ut på et torg, mot en galge, og hans siste minutter beskrives med nerve og intensitet. I siste låt leker Susan seg med en tidsmaskin. Hun skrur tiden tilbake til tidlig på 50-tallet, til Patsy Cline og Patti Page, til slidegitarer, låter i valsetakt, til countrymusikkens tidlige gullalder. «How a Cowboy says Goodbye» er en perfekt avslutning på et svært uventet album fra en artist jeg egentlig ikke forventet noe særlig fra.
At Susan Cattaneo endelig har valgt å stole på egen smak og kastet vekk planene om å bli countrystjerne i Nashville, gjør henne som artist uendelig godt. For meg er dette årets beste plate så langt. En plate som har alt. Stemmen, uttrykket, fengende låter, sterke tekster, en stjerneproduksjon, og jaggu er også platecoveret elegant! Susan Cattaneo, jeg er herved en stor fan!
Besøk Susan Cattaneos Hjemmeside her
[soundcloud url=”https://api.soundcloud.com/tracks/105888342″ params=”color=ff5500&auto_play=false&hide_related=false&show_artwork=true” width=”100%” height=”166″ iframe=”true” /]
[youtube]http://www.youtube.com/watch?v=Fzc7QaybkTg[/youtube]
[youtube]http://www.youtube.com/watch?v=AJis00xfuAg[/youtube]
[youtube]http://www.youtube.com/watch?v=bv144Oc5AS4[/youtube]