Fredag kveld. Tacofredag. Norske talenter på TV2. Gullrekka på NRK. Og for en liten gruppe kvalitetsbevisste musikkvenner; Seven Doors Hotel på Madam Felle.
Det var mitt første livemøte med Alexander Lindbäck og hans muntre kumpaner i Seven Doors Hotel. Bloggekollega Terje har skrytt av dette bandet i årevis, og platene deres har blitt bare bedre og bedre gjennom de 10 årene bandet har eksistert. Jan så dem live i 2008, og har aldri sluttet å snakke om dem.
Jeg hadde med andre ord en smule forventninger foran gårsdagens konsert, som ble åpnet av et akustisk sett fra Einar Kaupang fra det eminente Dig Deeper. Kaupang var en smule nervøs før han gikk på scenen, uvant som han hevdet å være med å spille solo. Det tok ham ikke mange akkordene å føyse nervøsiteten til side, og presentere låter som han påstod var ferskere enn fisken på Fisktorget. Som en i publikum responderte “DET er ikke så vanskelig…”. For der fisken på Torget gjerne kan være både dager og uker gammel, så fortalte Kaupang før konserten at flere av tekstene var ferdigskrevet dagen før… Det var med andre ord eksklusive verdenspremierer vi fikk nyte godt av.
Kaupang levérte et intenst sett, som skapt for et singer/songwriter-sultent publikum, som virket å sette pris på både vokalist, låter og tekster. Og når vi etterhvert når april, så kan han treffes på Garage, der Dig Deeper skal spille en dobbelkonsert sammen med Israel Nash Gripka!
Seven Doors Hotel entret scenen, og jeg var ikke forberedt på det monumentale trøkket som traff meg midt i mellomgulvet med et sugende trøkk vi sjelden hører maken til. Som min kumpan Jan Eiesland sa etter første låt “Noe så sjeldent som et band som har øvd!”.
Og det kan jeg jaggu skrive under på. Kleivane og Borgi i rytmeseksjonen var like tight som Fantomets trikot etter at Guran ved en feiltagelse vasket den på 90 grader og etterpå tromlet den litt vel lenge på høyeste varme. Gitarist Daniel Gullien solérte som en konge, og keyboardist Kenneth Bjørdal var intet mindre enn enorm. Like viktig for lydbildet som Jens Back var i Lars Winnerbäcks band Hovet. Og Alexander Lindbäck var den perfekte frontmann. Mellom låtene småsnakket med publikum, og klarte gang på gang å trekke frem latteren fra et typisk tilbakeholdent Bergenspublikum. Greit nok, en bunke “Men about town”, med typisk mer penger enn vett satt i et hjørne og holdt et særdeles høylydt hoff – men slike er det visst alltid på konserter i disse dager – og heldigvis overdøvet Seven Doors Hotel dem stort sett hele tiden.
Jeg kjenner ikke backkatalogen til SDH godt nok, så jeg måtte ha hjelp fra kollega Eiesland til å sette titler til låtene. For det var nok av høydepunkter å trekke frem.
Fra The Arcade fikk vi låter som “Go With You”, “Sliding Bar” og “Borderline”. En enorm versjon av singelen “Gone Again” var selvsagt. Fra The Overlook fikk vi en “Living Like a Monkey” som ble satt godt pris på i publikum, og en aldeles utmerket versjon av “Record Store” – som Lindbäck mente kunne forklare platesjappenes fremvekst siden låten ble laget. Før han modererte seg til at platesjappenes tilbakekomst nok var kommet til tross for at Seven Doors Hotel hadde laget den låten. Og fire plater.
Vi fikk blant annet “Lydia Vance” og “Rotten Boards” fra The Great Northern, og Lindbäck fikk på et par punkter nevnt at han i et års tid bodde i Bergen. På Asylplassen, uten at det frembrakte det sedvanlige selvgode seiersbrølet fra Bergenspublikummet. Mulig Fredagstacoen lå litt tungt i magen, slik at de ikke helt fikk det med seg.
Det ble også plass til “Old Hotel” fra Seven Doors Hotel. Men kveldens høydepunkt var den majestetiske, i all sin enkelhet, “225 Parsons Street” fra The Arcade. Maken til maktdemonstrasjon, og den hevet seg til og med flere hakk over plateversjonen.
Seven Doors Hotel har av mange (meg selv inkludert) blitt kategorisert som et Country-rock band. Men det er vel neppe en god nok beskrivelse. For det var til tider et uendelig rått rockeband som stod på scenen og blåste håret på publikum i alle retninger, før de seg Americanaen i vold på roligere låter. En generell oppsummering må være at Seven Doors Hotel rett og sett er et forbasket godt band, og uten tvil ett av de aller aller beste band vi har her i landet. Både når man dømmer etter låtene og liveopptreden. For har man satt pris på Seven Doors Hotel på plate, så vil en konsert med denne gjengen rett og slett blåse deg ut av skoene. Og det kan altså ikke anbefales nok!
