Da er det atter tid for en personlig årsbesteliste fra min hånd. Det er en ganske nord-amerikansk liste, med veldig mye country og med noen få eksostiske innslag. Dette er selvfølgelig fordi musikksjangeren som jeg liker å fordype meg i er nettopp americana og roots/folk/country relaterte album. Det er dette som er min hovedinteresse innen musikk og det er i hovedsak disse artistene som vi vier tid og spalteplass til her på Dust of Daylight.
Sett med americana/låtskriver-øyne har 2013 vært et meget bra musikkår. Jeg har storkost meg på vei til jobb, hjem fra jobb, foran pc’en, på turer, i bilen, i sofaen, på badet og ellers rundt forbi der musikklytting er mulig. Dessverre lar ikke selve arbeidstiden min seg kombinere med musikklytting, noe som bekymrer meg litt med tanke på all musikken jeg gjerne skulle ha hørt og som dermed ikke får den oppmerksomheten den burde. Savner du noen “store” americana-utgivelser på listen min, så er det nok fordi musikk er en hobby og ikke en fulltidsjobb, dermed slipper en del “feite fisker” unna.
Det er en del utgivelser som ikke passer inn i min liste over anbefalte, nye album. De som absolutt må nevnes som pliktkjøp fra året som er gått er Townes van Zandt – Sunshine Boy: The Unheard Sessions, High Cotton: A Tribute to Alabama og Drive- By Truckers sin sagnomsuste live-plate, Alabama Ass Whuppin, som ble gitt ut i remastret utgave i alle formater.
Med de små anbefalingene unnagjort, går vi videre til det denne posten egentlig handler om. Mine 50 favorittalbum fra 2013, uansett kjønn, hudfarge, nasjonalitet eller andre idiotiske forutsetninger. Dette er de 50 albumene fra 2013 som jeg har spilt aller mest de siste tolv månedene og som jeg anbefaler på det varmeste å sjekke ut.
50. Okkervil River – The Silver Gymnasium
The Silver Gymnasium kom inn i siste liten for min del og overbeviste stort. Jeg ble dratt med tredve år tilbake i tid og det føles faktisk ganske forfriskende å være ni år igjen når Will Sheff presenterer 80-tallet på den måten han gjør. Det får meg til å tenke på hvor store avstand det var mellom ytterpunktene på denne tiden. Fra de mest forhatte P4-slagere til noe av den mest intelligente countryen, rocken og popen som er skapt. Den sistnevnte siden av 80-tallet er det mange musikkelskere som fortsatt ikke forstår.
Mine favorittlåter: On A Balcony, Down Down The Deep River, Pink-Slips
49. Holly Williams – The Highway
Dette var en av de første platene vi omtalte på Dust of Daylight etter sammenslåingen mellom No Deal Music og Musikkbloggen Hør Nå, Hør Nå… og jeg husker vi begge to, Rune og meg, var veldig spente på hva Holly hadde i ermet denne gangen. Stemmen var der fortsatt, slektskapet til sin berømte bestefar finnes der og jaggu var det ikke en haug av meget bra låter på albumet. Selv om denne ble litt glemt utover sommeren, fant jeg mange kvaliteter når jeg startet på årsgjennomgangen min.
Mine favorittlåter: Railroads, Gone Away From Me, Without You
48. Slaid Cleaves – Still Fighting The War
Vi hadde besøk av Rod Picott i Bergen i høst. Fra scenen fortalt Picott om sin gode venn Slaid Cleaves, at han var en fantastisk låtskriver og at ikke vi kjenner han over her. Det Picott ikke visste er at vi faktisk er en del som har latt oss imponere av platene til Cleaves i flere år og årets bidrag er intet unntak. Still Fighting The War er et album jeg falt umiddelbart for og selv om vi har hørt et par av låtene tidligere på Picotts Welding Burns, så var det på tide at Cleaves også fikk ut disse perlene. Han er tross alt signert som medskribent.
Mine favorittlåter: Still Fighting The War, Texas Love Song, Rust Belt Fields
47. Mason Jennings – Always Been
Mason Jennings har laget et album som tok han en vinter å skrive. På en hytte med et sparsomt utvalg av instrumenter og med en 90 minutters kassett for opptak endte han altså opp med det som skulle bli Always Been. Defintivt det albumet jeg har likt best så langt fra Jennings karriere. Samarbeidspartnerne under innspillingen av plata fant Jennings i kretsene rundt kjente artister som Greg Brown og Iris DeMent. Sistnevnte bidrar sågar med stemmen sin på albumet.
Mine favorittlåter: Wilderness, Patti and Robert, Instrument
46. Neko Case – The Worse Things Get, The Harder I Fight, The Harder I Fight, The More I Love You
Verdens beste Neko Case var tilbake i år med et nytt studioalbum. Tøffere artist enn Neko finner man vel egentlig ikke? Og enkelte av låtene hennes er selvfølgelig noe helt utenom det vanlige, akkurat som den fortryllende stemmen hennes. “City Swans” er en slik låt og definitivt en av årets beste. The Worse Things Get, The Harder I Fight, The Harder I Fight, The More I Love You holder allikevel ikke helt den standarden over hele fjøla som hennes største album har gjort og som behøves for å klatre lengre opp min albumliste i år.
Mine favorittlåter: City Swans, Man, Wild Creatures
Vinyl – Spotify
45. The Handsome Family – Wilderness
Brett og Rennie Sparks har laget musikk i sammen i over 20 år og årets bidrag, Wilderness, er en samling av låter om alle de forskjellige dyrene som finnes i villmarken. Rennie fletter på mesterlig vis disse dyrene og insektene inn i historiske hendelser og sammen med komposisjonene til Brett blir resultatet noe av det mest særegne sjangeren har å by på. Gitarlyden på “Frogs” er et av høydepunktene, men pedal steelen på “Owls” ligger ikke langt bak.
Mine favorittlåter: Frogs, Owls, Wildebeest
44. Helldorado – Bones In The Closet
Siden Madrugada og Midnight Choir ikke leverer varene lengre, bærer Helldorado et tungt ansvar på sine skuldre for å gi oss musikkopplevelser i den samme klassen. Bandet er tross alt det eneste som kan måle seg med to nevnte gigantene i norsk musikk. Det Helldorado leverer på Bones In The Closet står imidlertid ikke tilbake for noe som helst. En suveren norsk rock noir plate med trompetlyd og tekster som får blodet til å stivne i årene dine.
Mine favorittlåter: Johnny’s Song, John McMiller, Times Of Trial
43. Todd May – Rickenbacker Girls
Todd May er nok mest kjent som gitarist i backingbandet til stjerneskuddet Lydia Loveless. Han solodebuterer i år med Rickenbacker Girls, bare navnet på albumet burde selge en haug av plater. May er en erfaren artist og det er et ambisiøst kvalitetsprosjekt han har gitt ut på plate. Hele albumet har en varm sound av americana og soul og flere av låtene ligger nært opp til noe som kunne vært laget i Muscle Shoals, AL for fire tiår siden. May spenner imidlertid over mer typisk countryrock og heartland-stil i tillegg til de soulpregede låtene.
Mine favorittlåter: St. Albans Girl. Why Don’t You Come Around Lately, Mercy
42. Phosphorescent – Muchacho
Basert på det Matthew Houck har gjort tidligere, så var mine forventninger til denne platen helt enorme. Jeg har gledet meg og ventet i spenning i over to år på et nytt album fra Houck. Da Muchacho kom ble jeg nok fryktelig skuffet over retningen musikken hadde tatt sånn i utgangspunktet. Imidlertid lar jeg det passere ganske så fort og så konstaterer jeg at de tre låtene som virkelig er bra, “Terror In The Canyons”, “Down To Go” og “Song for Zula”, er så utenomjordisk nydelige at albumet havner på listen min allikevel.
Mine favorittlåter: Song for Zula, Terror In The Canyons, Down To Go
41. Jimmer – The Would-Be Plans
Jeg husker godt at The Rave-Up’s sine utgivelser på 80-tallet stod lengst fremme i vinylbunken ved siden av stereoanlegget i mitt barndomshjem. Jeg er nå eldre enn min far var den gangen han spilte Jimmer Podrasky og de nevnte Rave-Up’s platene. Hvem skulle trodd at det kunne gå slik? Et tvers igjennom strålende americana-album fra en artist som man må kunne si var americana allerede på 80-tallet uten at noen egentlig visste hva de skulle kalle musikken.
Mine favorittlåter: Satellite, Empty, Just What You Don’t
40. Richard Buckner – Surrounded
Buckners album fra det herrens år 2013 omringer deg med den spesielle sounden av Richard Buckner og noen låter som virkelig graver seg dypt inn hjerteroten. Buckner er en fyr jeg egentlig ikke får helt taket på som person, men som låtskriver treffer han en nerve hos meg. Han skaper en helt egen atmosfære med musikken og sounden sin og selv om det til tider handler om mørke og ubehagelige ting i tekstene hans, er lyden ofte mediterende og mentalt justerende.
Mine favorittlåter: Mood, When You Tell Me How It Is, Cut
39. Drew Kennedy – Wide Listener
Drew Kennedy er blant de store bloggfavorittene her på Dust of Daylight. På Wide Listener minner han meg musikalsk om en blanding av Darden Smith og Steve Earle. Låtene er så gjennomført velskrevne og historiene så komplette at det er en fryd for en teksthjerne. Wide Listener er Kennedys sjette album og han lever selvfølgelig av musikken sin, noe han har gjort i snart ti år. Fortsetter han å gi ut plater som dette, blir det fort mange år til i bransjen.
Mine favorittlåter: Age and Color, Rose of Jericho, Jesus Can See You
38. Tim Easton – Not Cool
Tim Easton sitt siste album, Not Cool, er faktisk det stikk motsatte av hva tittelen kan antyder. Easton sender betydningen av kul tilbake i tid og har laget et album som balanserer hårfint på kanten av det å være et tilbakeblikk på historien og et autentisk vindu mot Sun Studio og Memphis fra de glade 50-åra. «Kind of a Rock’n Roll thing». sier Easton selv om albumet. Jeg kunne ikke vært mer enig. Easton har gått i en annen retning enn tidligere, men han treffer sentralnerven i musikkhistorien med produksjonen og låtene på Not Cool.
Mine favorittlåter: They Will Bury You, Knock Out Roses (For Levon), Don’t Lie
37. The Avett Brothers – Magpie And The Dandelion
Jeg tror faktisk at brødrene og Rick Rubin har funnet en løsning som redder Another Is Waiting fra å gå i samme fella som forrige album. Det var et enormt forventningspress på oppfølgeren til I And Love And You og albumet Carpenter sviktet der selv om det ikke var et fryktelig dårlig album. Dette føles mye mer spontant og naturlig som oppfølger til den nevnte megasuksessen. Låten til Magpie And The Dandelion ble spilt inn i løpet av studioarbeidet til Carpenter, men dette er allikevel et helt annet album på alle måter.
Mine favorittlåter: Another Is Waiting, Morning Song, Skin and Bones
36. Willie Sugarcapps – Willie Sugarcapps
Med storheter som låtskrivergeniet Grayson Capps og gitarvirtuos Will Kimbrough i bandet, har Willie Sugarcapps blitt et samarbeid som feirer selve samarbeidet blant musikere. Det høres ut som en stor og vilt vakker låvefest et sted i nærheten av sørstatenes sumper og villmark og bandet ble da også til på en slik event, The Frog Pond i Alabama. Sammen med duoen Sugarcane Jane og gitarist Corky Hughes har de laget et album som har festet røttene sine i tradisjonell countryrock og storslått southern ramblin jam sessions.
Mine favorittlåter: Oh, Colorado, Trouble, Mr. Lee
35. Deadstring Brothers – Cannery Row
Frontmann Kurt Marschke har tatt et steg videre i karrieren sin, han har flyttet til Nashville og latt historiske steder og musikksjangre og miljøer påvirke låtene på denne platen. Det lukter sterk, hjemmelaget fruktvin og søt rulletobakk lang vei av disse låtene. Dette er 70-tallet om igjen. Dette er nachspielet til hippiegenerasjonen. Her skinner countryrocken, både fra sørlig breddegrader, fra østkysten og fra vestkysten, så tydelig igjennom at man nesten tror man har funnet opp en tidsmaskin.
Mine favorittlåter: Oh Me Oh My, Cannery Row, Lucille’s Honky Tonk
34. Olav Larsen & The Alabama Rodeo Stars – Memory Lane
Memory Lane er det desidert beste albumet som er kommet fra dette Olav Larsen & The Alabama Rodeo Stars. Hver gang jeg har latt meg imponere av meloditeften til Larsen i en låt, så dukker den neste opp og er egentlig enda bedre. Så starter jeg plata på nytt igjen og historien gjentar seg. Det er rett og slett veldig godt å ha Olav Larsen & The Alabama Rodeo Stars tilbake i den lille eksklusive norske americana-familien. Dette bandet er blant det ypperste Norge har å by på når det kommer til tradisjonell americana og rootsmusikk.
Mine favorittlåter: Speak From The Heart, Singing My Songs, Memory Lane
33. Steve Earle & The Dukes (and Duchesses) – The Low Highway
Steve Earle er en av hovedgrunnene til at jeg i det hele tatt bryr meg om musikk i dag, bare så det er på det rene. The Low Highway treffer ikke helt der hvor hjertet trenger det mest, men det er umiskjennelig Earle og hans måte å tilnærme seg det amerikanske samfunnet og folkelivet på. Det som er greia med alle de senere platene til Earle, er at de blir faktisk bedre med tiden hele tiden. De utvikles som årgangsvin, de tørker ikke inn som druer ellers gjør. The Low Highway har sine definitive høydepunkter i New Orleans segmentet på plata.
Mine favorittlåter: 21th Century Blues, Love’s Gonna Blow My Way, Invisible
32. Left Arm Tan – Alticana
I følge gitarist Daniel Hines har bandet lagt mer tid og følelser i dette albumet enn noen andre prosjekter han har deltatt på. Noe som definitivt kan høres sammenlignet med tidligere utgivelser. Albumet er produsert av Salim Nourallah, som også har produsert Old 97′s og Whiskey Folk Ramblers, og jeg strekker meg så langt som å kalle kombinasjonen av Left Arm Tan sine låter og produksjonen en aldri så liten suksessformel. Left Arm Tan tør å være rett på sak og gjøre ting på sin egen måte. Alticana er texansk countryrock av ypperste merke.
Mine favorittlåter: Fading Away, Black Dress, Long Yellow Stripe
31. Kelly Willis & Bruce Robison – Cheaters Game
Dette er ikke en duettplate av typisk countrykarakter, selv om det har sine Twitty/Lynn øyeblikk, så er det blitt et album der ekteparet sammen har funnet sin sound som et band. Avslutningssporet, den Everly Bros. aktige «Dreamin’» sier det meste om hvor bra de låter sammen når alt stemmer. Låten er en nydelig ballade der man svever over saloongulvet mens fela og pedal steelen gjør sitt beste for å lulle deg inn i drømmeland sammen med Willis vakre stemme.
Mine favorittlåter: Lifeline, Cheaters Game, Dreamin’
30. Mount Moriah – Miracle Temple
Mount Moriah gav ut Miracle Temple i starten av året og ble litt glemt hos meg. Stemmen til Heather McEntire gjør at dette bandet aldri blir uinteressant, at noen av låtene låter helt utmerket skjemmer heller ikke på cv’en. Låtene handler om livet i sørstatene og hvordan landsdelen er i endring, The New South beveger seg bort fra det konservative og nye tradisjoner tar plass. Alt dette til en stemning og en lyd som faktisk til tider kan minne om tidligere nevnte Richard Buckner.
Mine favorittlåter: Swannanoa, Younger Days, Eureka Springs
29. Andrew Duhon – The Moorings
Hvert år dukker det opp artister og kanskje spesielt singer/songwriters som man ikke får taket på helt, men som vokser seg større for hver gang man hører en låt av de. I år har dette for meg vært Andrew Duhon og hans album The Moorings. Duhon var en av de som bodde i utkanten av The French Quarter når Katrina ødela byen. Hendelsen har naturligvis preget låtskrivingen til Duhon, i tillegg til at han er skolert med bakgrunn i poeter som Whitman, Frost og Emerson. Et strålende singer/songwriter album.
Mine favorittlåter: Gonna Take A Little Rain, The Moorings, Rest On Your Shoulder
28. Futurebirds – Baba Yaga
Det låter en del annerledes enn de fleste andre band, det låter karakteristisk av Futurebirds. De har det lille ekstra som gjør de litt mer interessante. De lager gode melodier, har noen svimlende flotte arrangementer og kombinerer hipster/indie/gubbe/americana segmentene innen musikkbransjen kanskje best av alle. Låtene på dette albumet er et steg i en enda mer eksperimentell retning, samtidig som de er veldig typisk for bandet, stilen kjenner man tydelig igjen fra debutalbumet Hamptons Lullaby.
Mine favorittlåter: Tan Lines, St. Summercamp, Keith and Donna
27. Seven Doors Hotel – The Arcade
Alexander Lindbäck har alltid laget fenomenale melodier, men denne gangen er de blitt usedvanlig bra. Melodiene, sammen med produksjonen, arrangementene, eksperimenteringen og den kantede vokalen, holder denne plata interessant og spennende hele veien fra start til slutt. Liker du som meg, rock, americana og country, helst godt blandet, så finner du garantert mye musikkglede i The Arcade. Avslutningen på The Arcade er blant det beste som er kommet ut på et norsk album i 2013.
Mine favorittlåter: 225 Parsons Street, Yesterday’s Rain, Gone Again
26. Ruth Moody – These Wilder Things
Dette har jo på mange måter vært damenes år innen americana og country og da sjekker jo man gjerne ut alt som dukker opp. Ruth Moody er canadisk og til vanlig en del av The Wailin’ Jennys. Hennes andre soloalbum, These Wilder Things, er blitt et av årets aller fineste folkalbum. Moody har en stemme som er så klokkeren og sjelmessig dyptgående at det skal godt gjøres å ikke la seg fange i hennes univers. Mark Knopler bidrar forøvrig på albumet, sjekk ut “Pockets”, en av årets aller fineste låter.
Mine favorittlåter: Pockets, One and Only, One Light Shining
25. Austin Lucas – Stay Reckless
Du skriver sånn cirka elleve sanger om ditt eget samlivsbrudd og livet borte fra hjemme, får med deg et av verdens beste band, henter en kjent produsent og skriver kontrakt med et av verdens mest suksessrike uavhengige plateselskap. Overgangene i livet til Austin Lucas har vært merkbare, fra barndom og bluegrass i Indiana, til protestferd verden rundt med forskjellige punk- og hardcoreband og nå altså, med sitt femte soloalbum, på en stor label.
Mine favorittlåter: Gift and A Gamble, Splinters, Save It For Yourself
24. Valerie June – Pushing Against A Stone
Valerie June altså, en kommende dronning innen alternativ folksoul med røtter i den tradisjonelle musikken fra fjellene i Tennessee. Det blir en slags internasjonal miks av slikt, en miks som alle kan spise, men ikke tro at dette er noe utvannede greier. Pushin’ Against A Stone er så originalt og ekte som man kan få det nå til dags. Det er miksen av den sørlige kulturen og de forskjellige sjangrene, samt stemmen hennes som gjør albumet til noe helt annerledes enn det meste annet.
Mine favorittlåter: The Hour, Tennessee Time, Twined and Twisted
23. Nato Coles & The Blue Diamonds – Promises To Deliver
Glem Gaslight Anthem, glem Bruce Springsteen, glem alle andre reinspikka amerikanske rock’n roll band, hør på Nato Coles & The Blue Diamond Band i stedet. De spiller nemlig rock’n roll slik vi elsker rock’n rollen vår. Trommene ruller konstant over hele fjøla og det å spille luftgitar med Coles og gutta på anlegget er bare en fryd. At melodiene er så melodiøse er heller ingen minus, det er lett å bli revet med og stemningen er satt fra start til slutt. Her lukter det fest.
Mine favorittlåter: Julie (Hang Out A Little Longer), You Can Count On Me Tonight, Hard To Hear The Truth
22. T. Hardy Morris – Audition Tapes
T. Hardy Morris fra Athens, Georgia, er ute med sitt første soloalbum, Audition Tapes. Et vindskeivt og deilig stemningsfullt indieamericana-album med masse pedal steel. Et album fylt med låter som er skrevet det siste året av en låtskriver som har funnet fram til sin egen stil og som er mer produktiv enn noen gang. Audition Tapes er for meg et av årets aller fineste alternative musikalske funn. Skjørt og stemningsfullt, varmt og intimt. Som regel dukker det bare opp en håndfull av disse hvert år.
Mine favorittlåter: Hardstuff, OK Corral, Lucky
21. Have Gun Will Travel – Fiction, Fact or Folktale?
Floridas beste band er tilbake med oppfølgeren til Mergers and Acquisitions. De følger opp på en mesterlig måte og de utvikler seg stadig vekk som band. Det oser av spilleglede og kjærlighet til musikk og kultur i låtene deres. Låtskrivingen holder minst like høy standard som på tidligere album og Matt Burke synger som han alltid har gjort. Nasalt, ærlig og med hjertet på rett sted. Have Gun Will Travel har laget et americana/country album som jeg ikke klarer å legge vekk.
Mine favorittlåter: The Show Must Go On, Silver and The Age Of Opulence, Fairweather
20. Will Hoge – Never Give In
Hoge er en hardtarbeidende musiker og artist som har holdt på med å gi ut musikk siden midten av 90-tallet. Never Give In er hans åttende studioalbum og hans første etter at han brøt med Rykodisc. Dette albumet ser ut til å bli hans definitive gjennombruddsalbum. Hoge skriver countryrocklåter med skikkelig trøkk og sting i. En form for låtskriving og plater Nashville ikke har vært bortskjemt med for mye av de siste årene, men som absolutt har livets rett og som gjør Nashville til en rikere musikkby.
Mine favorittlåter: Never Give In, A Different Man, Strong
19. Amos Lee Mountains Of Sorrow, Rivers of Song
Ingen synger som Amos Lee. Det er kanskje derfor han alltid blir lagt merke til, men med Mountains of Sorrow, Rivers of Song beviser han også at han kan skape lyd som svært få andre. Opplevelsene, historiene og stemningene som følger låtene er av en slik karakter at man må bare la seg rive med. Det finnes paralleller til så ufattelig mye amerikansk kultur- og musikkhistorie i disse låtene. Amos eksperimenterer både med soul, blues, folk og country på albumet og resultatet vil sette spor etter seg.
Mine favorittlåter: Dresser Drawer, Johnson Blvd, Mountains Of Sorrow
18. Kacey Musgraves – Same Trailer Different Park
Kacey Musgraves er en av de mange damene som har blitt lagt merke til i år, Grammy nominert og CMA Award for Best New Artist Of The Year. Same Trailer Different Park bør være godt kjent for de fleste som følger med på nyheter om country og americana, i all den grad den har vært omtalt av de fleste store musikksteder. Musgraves, som er fra Texas og bare 24 år gammel har rukket å bli en låtskriver som legges merke til. Låtene hennes er catchy, mens tekstene hennes er bitende refsende mot konservativ og gammeldags tankegang. Nevnte jeg at hun synger bra også?
Mine favorittlåter: Silver Lining, Mery Go ‘Round, Follow Your Arrow
17. Overmountain Men – The Next Best Thing
Dette bandet har laget et album jeg gjerne skulle ha skrevet noen ord om i løpet av året som er gått, men det rakk jeg rett og slett ikke. Imidlertid har jeg spilt og spilt denne plata om og om igjen siden jeg oppdaget den tidligere i år. Overmountain Men består i all hovedsak av North-Carolina låtskriver, gitarist og vokalist David Childers og bassist Bob Crawford fra Avett Brothers. The Next Best Thing er et album med klassisk country/folk låter med gnistrende historiefortelling, det var uunngåelig å ikke falle for dette.
Mine favorittlåter: Smoke and Mirrors, Death Is So Romantic, All Out Of Diamonds
16. Brandy Clark – 12 Stories
Ingen låtskrivere i verden i dag kan skrive om kvinner for kvinner på den måten som Brandy Clark gjør. Hun skriver om all elendigheten likegyldige mannfolk påfører forholdene og ekteskapene deres. Hun skriver om å ta hevn, om å ruse seg og hun skriver med rene ord hvordan kvinner tenker og bare det bør være en god grunn for alle mannfolk der ute og gå ut å kjøpe dette albumet, her er det noe å lære for oss alle. At tekstene og historiene til Clark er en fryd er en ting, men at det i tillegg er det et meget solid countryalbum er heller ikke en dum bonus.
Mine favorittlåter: Stripes, Hungover, Take A Little Pill
15. Ashley Monroe – Like A Rose
Det er heldigvis blitt slik at kvinnene har kommet mer og mer på banen hva angår nye kvalitetutgivelser innen americana og country. Spesielt i den klassiske countrystilen er kvinnene nærmest blitt redningen. Mannfolkene med cowboyhatt løper stort sett rundt i Music City og leker popstjerner og rappere. Stemmen til Ashley Monroe tilhører den øverste liga av countrystemmer i dagens Nashville. Kombinasjonen av Monroe’s låtskriving, arrangementene, historien og stemmen hennes plasserer Like A Rose på femtende plass over årets beste plater.
Mine favorittlåter: Like A Rose, You Got Me, The Morning After
14. Lindi Ortega – Tin Star
Det første av tre Dave Cobb produserte album på resten av listen min, altså blant de fjorten beste platene fra 2013. Lindi Ortega har helt klart laget sitt beste album og stjerneskuddet fra Toronto, Canada har tatt undergrunnscountryscenen og countrymusikkpressen med storm de siste to årene. Nå er det på tide at Ortega får den oppmerksomheten hun fortjener fra folket der ute og jeg tror hun har laget et meget bra grunnlag for det med Tin Star, albumet har i hvert fall nok av låter med kvalitet og tyngde til å lykkes.
Mine favorittlåter: Something For You, Voodoo Mama, Gypsy Child
13. Hiss Golden Messenger – Haw
Duoen Hiss Golden Messenger har laget sitt absolutte gjennombruddsalbum med Haw. Jeg har fulgt bandet løst gjennom et par år nå og har fått med de store øyeblikkene fra de andre platene deres, men ingen av de tidligere utgivelsene kan måle seg med denne. Haw er en helstøpt plate der duoen tør å eksperimentere litt mer enn tidligere og maler et større landskap på sitt musikalske lerret. Hiss Golden Messenger låner litt fra alle mulige sjangre i låtene sine og resultatet av det gir et av årets mest stemningsfulle alternative countryfolk album.
Mine favorittlåter: Busted Note, Red Rose Nantahala, Sweet As John Hurt
12. Daniel Romano – Cry All Over You
Det er snart to år siden jeg oppdaget kanadiske Daniel Romano og hans klassiske countrystil. Der nye americana-artister og band har fulgt i fotsporene til Townes van Zandt og Uncle Tupelo har Romano snudd seg mot legender som George Jones og Gram Parsons og hentet inspirasjon derifra. Du har en solid porsjon selvtillit når du velger å gå denne veien i 2013 og i tillegg fronter albumet ditt med et klassisk country-artist-i-Nudie-suit portrettfoto. Romano gjør akkurat det med sitt ferskeste album, Come Cry With Me.
Mine favorittlåter: Just Between Me And You, He Let’s Her Memory Go (Wild), A New Love (Can Be Found)
11. Caitlin Rose – The Stand In
Jeg har vært fan av alt Caitlin Rose har gjort siden jeg første gang hørte “Shanghai Cigarettes” for noen år siden. Årets album, The Stand In, leverer så det suser, men samtidig så krever det litt av sin lytter. Her har Rose nemlig tatt alt et steg videre fra den melodiøse og nesten akustiske siden av henne som vi hørte på forrige album, My Own Side. Denne gangen er det blitt så mye mer, lyden av albumet er komplekst og refererer til både pop, rock og country i alle retninger og tidsepoker. Rose har lykkes med å lage et album som har en utilnærmelig slitestyrke.
Mine favorittlåter: Only A Clown, When I’m Gone, Waitin’
10. Doc Feldman & The LD50 – Sundowning At The Station
Fra Lexington, Kentucky kommer Doc Feldman & The LD50. Feldman sin solodebut kom ut på This Is American Music midt i fellesferien og jeg fanget den heldigvis fort opp. For et album, for en stemning og for et produkt Sundowning At The Station er. Det er seigt, mørkt og sparsommelig arrangert på mange måter, men på andre siden er det et album som er oppbyggende for sjel og hode. Jeg tar meg selv i å bli i godt humør av dette albumet, mulig det er meg det er noe galt med, men jeg anbefaler at du sjekker det ut selv. Reinspikka americananytelse fra start til slutt.
Mine favorittlåter: Battle Hymn, Ready, Bless This Mess
Cd/Digital – Spotify
9. Robbie Fulks – Gone Away Backward
Robbie Fulks er seriøs denne gangen. Han er opptatt av hvordan folk har det i det landet han bor i og som han elsker. Fulks har nok laget sitt aller beste album i karrieren med Gone Away Backwards og folk hører heldigvis på han og historiene hans. Fulks har fortsatt den aller beste stemmen i countryverden og da han besøkte oss i Bergen i høst beviste han også at han spiller gitar som en mester. Låtene på årets album er klassisk country og hadde det vært et snev av rettferdighet i verden så er det Fulks som skulle stått på de største scenene i Nashville om dagen.
Mine favorittlåter: When You Get To The Bottom, Sometimes The Grass Is Really Greener, That’s Where I’m From
8. Sturgill Simpson – High Top Mountain
I det herrens året 2013 er Sturgill Simpson countryens absolutte redningsmann. Snakk om å gå seg opp en sti ved siden av de aller største heltene innen sjangeren. Jeg kan ikke komme på en eneste annen countryartist som gjør tradisjonell country bedre enn dette her. Uansett hva slags retning man drar i. Waylon, Hank Jr. eller Garth eller hva som helst, så treffer Sturgill Simpson hode på spikern hver gang uten å være noe slags form for kopi. Sturgill Simpson er laget av nøyaktig det samme materiale som så mange andre countrystjerner opp gjennom historien. Måtte han bare lykkes i fortsettelsen!
Mine favorittlåter: Railroad Of Sin, The Storm, Life Ain’t Fair And The World Is Mean
7. Patrick Sweany – Close To The Floor
Patrick Sweany spiller skitten blues-rock, countrybetinget til tider, swamp- og deltainspirert andre ganger og av og til tar han fram den mest klynkende soulsjela du noensinne har hørt. Av og til hører man Lightning Hopkins og av og til hører man bare Sweanys egen blues. Andre ganger begge deler, slik som i låten «Deep Water». Doug Sahm og John Fogerty (han minner om han i stemmen ved flere anledninger) har nok vært inspiratorer på rockesiden, bio’en på nettsiden til Sweany nevner Joe Tex og Bobby «Blue» Bland, som hans store påvirkninger fra 50/60-talls R&B-artister.
Mine favorittlåter: It’s Spiritual, Terrible Years, Deep Water
6. Guy Clark – My Favorite Picture of You
Det er selvfølgelig ikke en selvfølge at en artist skal overgå seg selv hver gang han gir ut et nytt album. De aller fleste når en peak et sted i karrieren, en topp som de alltid blir målt mot og sammenlignet med uansett hva de gjør. Bare noen ytterst få artister slipper unna denne formen for forhåndsdømming, Guy Clark er en av de få. En levende legende som fortsatt leverer på et nivå de fleste på hans alder bare kan glemme og jeg er sikker på jeg har mine ord i behold også neste gang Guy Clark gir ut plate. Så lenge han lever vil han være «The best living songsmith on the planet.»
Mine favorittlåter: Heroes, The High Price Of Inspiration, The Death Of Sis Draper
5. Israel Nash Gripka – Rain Plains
Selv om årets største skuffelse for min egen del kom fra Israel Nash Gripka, hadde det ingenting å gjøre med det fantastiske albumet Rain Plains. Skuffelsen bestod i at mannen avlyste konserten med fullt band på Garage i Bergen nå i høst. Det var faktisk en større nedtur enn Neil Young avlysningen tidligere i sommer. Heldigvis har vi platene til de begge, men i 2013 er det altså Gripka som lager musikken som Neil gjorde for tre-fire tiår siden. Hallelujah for en deilig seig og støyende gitarrockeplate Israel Nash Gripka har gitt ut.
Mine favorittlåter: Mansions, Myer Canyon, Rain Plains
4. John Moreland – In The Troes
Det John Moreland har gjort dette året er å vise fram en form for briljering med ord og tekster som svært få har gjort opp i gjennom musikkhistorien. Hans bånn ærlige tilnærming til historiefortelling og hans måte å uttrykke seg på ble virkelig lagt merke til i den uavhengige musikkpressen og bloggverdenen. Han er nok den artisten som har imponert meg mest på tekstsiden ved siden av Isbell og Joe Pug de senere år og selv om det mangler litt på jevnheten på albumet In The Throes til å nå helt opp, er noen av årets aller største låter signert John Moreland.
Mine favorittlåter: Break My Heart Sweetly, Nobody Gives A Damn About Songs Anymore, God’s Medicine
3. Son Volt – Honky Tonk
Son Volt og Jay Farrar ruller videre, denne gangen mot Bakersfield og musikalsk så lener Farrar seg tungt mot den delen av den tradisjonelle musikkhistorien. Honky Tonk er fullt av kremlåter fra Farrars hånd, ikke siden de første utgivelsene på 90-tallet har Son Volt levert et så komplett og jevnt produkt. Sjefredaktør Rune sa det ganske forståelig i sin omtale av albumet fra februar: “Jay Farrar har på mange måter gått full sirkel med denne platen hvor han hyller røttene sine og blottlegger hele grunnlaget som han og kollega Tweedy bygget Alt. Country og No Depression-kulturen på i legendariske Uncle Tupelo.”
Mine favorittlåter: Down The Highway, Seawall, Angel Of The Blues
2. The David Mayfield Parade – Good Man Down
Et veldig emosjonelt album er Good Man Down og den røde tråden og historien som går igjen gjennom hele albumet har gitt meg mang en gjenkjennende tanke. Tittelen på førstesporet sier det meste. Størst av alt er kjærligheten og derfor er den ofte det sterkeste våpenet man vil måtte ha behov for å forsvare seg mot i et menneskes livsløp. David Mayfield har nærmest laget en perfekt plate om hvor mye forelskelsens kraft påvirker et menneske i de forskjellige stadier av livet. Et album der americana, folk og indie krysser sine stier og skaper noe helt utenom det vanlige.
Mine favorittlåter: Love Will Only Break Your Heart, Human Canonball, The Willow And The Babe
1. Jason Isbell – Southeastern
Jason Isbell har virkelig blitt en av de store dette året. Alle vi som har elsket denne artisten i over 10 år nå, helt fra starten i Drive-By Truckers til årets album, Southeastern, er ikke i tvil. Nå har vi han ikke for oss selv lengre. Rettferdigheten har skjedd, Jason Isbell er per definisjon en av verdens mest anerkjente låtskrivere og artister i dag. Uansett når eller hvor jeg setter på dette albumet, så fortsetter det bare å åpne opp en ny dør inn til nye detaljer og nye historier bak alt det andre. For meg har det aldri vært noen tvil, Jason Isbell har laget årets beste album.
Mine favorittlåter: Traveling Alone, Flying Over Water, Yvette
Hvor har det blitt av Greg Trooper?
Hans Incident On Willow Street burde vært et sted på listen din.
Hei Frode. Du sier noe! Jeg vet at Greg Trooper har gitt ut et nytt album i år og jeg likte veldig godt forrige plata hans, men jeg har bare hørt et par låter på streaming av denne siste og det er altfor lite til å kunne vurdere det i en årsbesteliste. Jeg rekker dessverre ikke å høre meg igjennom alt i løpet av et år. Skal gi plata en sjanse ved første anledning.