I en musikkblogg-redaksjon foregår det tydeligvis litt av hvert oppe i hodene på folket. Sjefredaktøren trodde lenge på den glupe ideen at alle skal få lage årsbeste-liste, og ikke nok med det, lag den hvor stor du vil. “Jada, topp 100 er fint det Johnny! Kjør på!” Det måtte en sindig sørlending til, en med sans for strukturerte skjemaer og solid kjennskap til Grand Prix-skalaen, for å overbevise om at vi må få dette inn i ryddige former.
Så da har Dust of Daylight redaksjonen endt opp med en særdeles demokratisk liste over de tolv beste albumene fra året som har vært, og som nærmest, som vanlig, har blåst, snødd og regnet bort de siste dagene. Hver av skribentene har presentert sin egen toppliste internt og vi har enkelt og greit gitt poeng basert på rekkefølgen og deretter summert sammen og funnet vinnerne.
Litt om musikkåret 2013. Noen vil si at det har vært et bra år, andre vil gjerne si at det er som vanlig. Dette kommer nok helt an på hvilken retning man foretrekker, men for de av oss som er glad i låtskriving har det vært et bemerkelsesverdig år. Enkelte av albumene som vi “særinger” normalt hadde hatt i fred og ro for oss selv inntil bare for noen år siden, er nærmest blitt allemannseie i år. Det er på tide og fullt fortjent at oppmerksomheten og medias søkelys rettes mot disse trofaste, de som har gjort denne jobben med å gi oss guddommelige tekst- og musikkopplevelser år etter år.
Redaksjonen i Dust of Daylight er et åttehodet troll og selvfølgelig var det ingen som hadde det samme albumet øverst på listen som årets album. Så enkelt skal det vel ikke være? Så da er det ingen vei utenom, vi lar demokratiet og stemmeavgivningen avgjøre hvilket album som er årets beste. En av oss har i hvert fall rett uansett.
I løpet av desember kommer det sololister fra alle skribentene, så enten du digger Knut, Roald, Terje, Johnny, Jan K., Pål, Rune eller undertegnede sin musikksmak. så skal du få grave deg ned i litt flere og mer dyptgående lister etterhvert. Følg med på Dust of Daylight hver dag i desember, både for nye lister og for vår strålende adventskalender som våre artistvenner bidrar med.
Listen inneholder som sagt våre tolv samlede favoritter fra hele året. Det er disse tolv albumene vi anbefaler at du har fått med deg fra 2013 når vi nå snart skal snu kalenderen. Det er disse tolv platene vi forventer at du skal huske musikkåret 2013 for. Det er disse tolv platene du skal plage familien med hele julen. Sjekk ut hvor du kan kjøpe/lytte/lese mer om hvert album under hver av de tilhørende tekstene.
11. Jimmer – The Would-Be Plans
Vi starter med Jimmer Podrasky. Roots-rocker fra 80-tallet og frontmann i The Rave-Ups, bandet som var americana før noen omtrent hadde funnet opp americanabegrepet. Jimmer har rett og slett gjort et fantastisk comeback og Roald som anmeldte dette albumet i både Firdaposten og her, var nærmest fra seg av ekstase over The Would-Be Plans.
«Molotov Moon». Ei halvballade med orgel og pedal-steel i nydeleg samspel. Og eg sit her og har problem med å fatte kor bra dette er. «Just What You Don’t» roar det endå litt ned. Og legg endå ein dimensjon til plata som minner meg om Dylan. Men eg fattar no kor bra dette er, eg er ikkje dum heller. Eller? Han aukar ikkje tempoet noko særleg på «With This Ring». Men legg til meksikansklydande akustisk gitar og trekkspel. Og gir med det plata nok ein dimensjon. ”Fall” avsluttar plata og sluttar sirkelen. Her er vi i lyden attende til «Town and Country» frå 1985. Hardare. Meir rock. Mindre nyanser. Eg blir påminna kor mykje eg elska og framleis elskar dette bandet.
Les hele omtalen – Kjøp vinyl – Bandcamp – “Big Ball O’ String” (video)
11. Oblivians – Desperation
Oblivians nye album, Desperation, deler plassen på listen med allerede omtalte Jimmer. Albumet er et solid comeback for Oblivians i år. I all hovedsak kjenner vi bandet fra undergrunnscenen innen amerikansk garasjepunk fra de glade 90-åra. Johnny har gitt plata den sedvanlige runden i Torsken-kverna og ut kom det gloser og setninger som dette:
“Mama Guitar byr på nok en slags hyllest til heltene i The Cramps. Det er skramlete, det er rølpete, det er monotont, og det er akkurat så kaotisk som en avslutningslåt med Oblivians bør være. Det høres ut som første øving på låten, noe det fort kan være, og det høres ut som om de har vært og ryddet i garasjen min og står der og rocker just nuh. Samtidig er det så fett at ingen andre hadde fått det til å låte så genuint og stilig som dette, og jeg tror jeg lar det bli med akkurat det. Steike!
Her snakker vi om en klokkeklar sekser på terningen, 10 av 10 mulige poeng, og øverst på alle skalaer. Oblivians har klart det The Stooges ikke maktet, har lyktes der så mange har feilet, nemlig med å lage ei comebackskive som ikke står tilbake for noe de har gjort tidligere. Jeg tror rett og slett at jeg klinker til med å si at dette er det beste Greg, Jack og Eric har gjort noensinne. Faen!”
Les hele omtalen – Kjøp vinyl – Spotify – Live @ KEXP (video)
10. Amos Lee – Mountains of Sorrow, Rivers of Song
Amos Lee dukket opp i høst med sitt nye album, Mountains of Sorrrow, Rivers of Song. Omtrent samtidig dukket det opp en melding på desken om at “Pål Hilmar skriver om denne”. Etter å ha fordypet seg i annet viktig arbeid i lang tid og nærmest vært helt fraværende internt hos Dust of Daylight, dukket det endelig opp noe som fikk fart på blekket til vår venn Pål. Etter et par dager lå følgende omtale i kladdeboken:
“Amos Lee skal få lov til å leke seg litt, og kanskje disse tre låtene gjør albumet godt? De fungerer i alle fall som et pusterom, der jeg kan trekke inn litt luft, og ta meg litt inn. For når han setter I gang tittelsporet er han tilbake igjen fra lekerommet. Dette er en av disse låtene som fyller meg med bittersøt vemod og den melankolien bare noen få er I stand til å skape uten å bli søtladen og sentimental. Pokker, Amos, igjen blir jeg rørt.
Så skal han avslutte, og bruker samme mal som åpningen. Han oppsummerer. «I never meant to be a Burden. Please forgive me if I wait on you». Arrangementet er holdt under stramme tøyler, intet jåleri, og derfor fungerer denne litt klisjeaktige teksten så bra. Det er en enkel mann med levd liv som forklarer sine intensjoner. Og det er vakkert som i fredfullt. Amos forlater oss som en hel mann.”
Les hele omtalen – Kjøp vinyl – Spotify – Mountains of Sorrow, Rivers of Song (video)
9. Robbie Fulks – Gone Away Backward
Det var en stjernebooking for lille Dust of Daylight Live og en stor drøm som gikk i oppfyllelse for mange når Robbie Fulks entret norske scener igjen for første gang på sju år, og ikke minst for aller første gang i Oslo. Han hadde attpåtil hodet fullt av de nye låtene fra Gone Away Backward. Sjefredaktør Rune hadde nok et par av sine aller beste dager denne høsten i selskap med Robbie Fulks i Fyllingsdalen. Her er et utdrag fra Rune sin omtale av albumet:
“Jeg skal ikke begi meg ut på å plassere dette i «korrekt» bås, dette låter så overleget bra at jeg ærlig talt driter i om det er bluegrass, country, old-time, appalachian folk eller hva det nå kan være. Dette er ganske enkelt bra musikk.
Når «Where I Fell» rolig sniker igang platen, så aner vi raskt hvor det bærer. Dette er Robbie som går tilbake til røttene. Som skriver om et USA i forfall. Som forteller små historier om mennesker som hadde en fremtid som plutselig har forsvunnet på grunn av feilslått pengebruk og samfunnspolitikk.
Robbie Fulks har utgitt sin beste plate. Dette er udiskutabelt karrierehøydepunkt for en sanger og låtskriver som bare har blitt bedre med årene, og som med dette må få sin rettmessige plass i alle countryelskeres bevissthet.”
Les hele omtalen – Kjøp vinyl – Spotify – Sometimes The Grass is Really Greener (video)
8. Okkervil River – The Silver Gymnasium
Okkervil River sitt nye album har fått stor oppmerksomhet i musikkpressen verden over. Meningene har vært litt delt, men vi synes bandet har gitt ut et av sine aller beste album. Deres syvende studioalbum, The Silver Gymnasium, ser ut til å nå et langt større publikum enn tidligere utgivelser og slik var nok også planen da de hentet inn den meget anerkjente produsenten John Agnello og byttet plateselskap til ATO Records.
Pål Hilmar: På sitt syvende studioalbum tar Okkervil River og frontfigur Will Sheff oss tilbake til 80-tallet, og hans barndom i en liten by i New Hampshire. Det er sårt, det er storslått og det er Okkervil River der de slapp i 2003 og albumet “Down The River of Golden Dreams”.
Pokker så godt å ha dem på plass igjen.
Ikke omtalt på Dust of Daylight – Kjøp vinyl – Spotify – On A Balcony (video)
7. David Francey – So Say We All
Den skotskfødte David Francey har på fjorten år gått fra å være en 45 år gammel industriarbeider til å bli en av Canadas mest prisbelønte singer/songwriters. På hans tiende album, So Say We All, har Francey klart å fange både de mørke sidene og glimt fra lykkelige stunder på ett og samme album, litt slik vi husker Townes van Zandt gjorde sine beste album. Resultatet er et av årets aller skarpeste folk-album.
Ikke omtalt på Dust of Daylight – Kjøp CD/Digital – Spotify – Rain (video)
6. Luke Winslow-King – The Coming Tide
Luke Winslow-King var et nytt bekjentskap for de aller fleste av oss i 2013. En tredveåring fra Michigan, nå bosatt i New Orleans, med et solid grep om tradisjonell blues, delta-folk, trad-jazz, slide-gitar og rock n’roll, imponerer stort med albumet The Coming Tide. Vår mann, Knut Andre, hadde følgende å si om albumet tidligere i år.
Dette er ektefølt og levende musikk levert med store doser spilleglede. Med seg på plata har King bassist Cassidy Holden, Ben Polcer på tompet og Esther Rose, som både bidrar med flott vokal og vaskebrett! Ja, de leker ikke butikk, disse folka! Det er ur-Amerikansk musikk det er snakk om her. Trompeter, pensel trommer, kontrabass, slide-gitar og ja, vaskebrett!
Det må jo nevnes at jeg har fått noen klare favorittlåter på plata de siste ukene. Slik vil det jo altid være, og jeg vil trekke fram «Moving On (Towards Better Days)», »Let Em’ Talk», «The Coming Tide» og «You and Me», som er en flott liten rag-time sak, som høres ut som om den kunne vært løftet rett fra en Mance Lipscomb eller Mississippi John Hurt samling.
Les hele omtalen – Kjøp Vinyl – Spotify – You Don’t Know Better Than Me (video)
5. John Moreland – In the Throes
John Moreland må vel kunne sies å ha fått sitt endelige gjennombrudd i 2013. Hans bånn ærlige tilnærming til historiefortelling og hans måte å briljere med ord på ble virkelig lagt merke til i musikkpressen. Rune var nærmest i ekstase over In The Throes og omtalte albumet på følgende måte:
Dette er en plate om Amerika i 2013 slik Moreland ser det, gjennom små noveller hvor han presenterer oss for opplevelser og følelser. Ekte som oppdiktet, det er uansett ikke det viktige. Det er reisen som er det viktige her.
Han skriver så det gnistrer om tap, kjærlighet, savn og den totale mangel på håp og utsikt til fremtid. Det er sårt, det er vanskelig og det er intenst. Og det er bare så fantastisk vidunderlig godt skrevet. Og så synger han bedre enn på noen av sine tidlige plater. Av platens 10 spor, så vil jeg spesielt trekke fram spor 1 til 10 som platens beste.
Les hele omtalen – Kjøp Vinyl – Spotify – Nobody Gives A Damn About Songs Anymore (video)
4. The David Mayfield Parade – Good Man Down
Det var en god del forventninger til David Mayfield fra Ohio og hans nye album etter det han leverte på sitt selvtitulerte debutalbum fra 2011. Undertegnede var en av de som elsket hans forrige plate, men lite visste vel jeg om hva som bodde av låtskriver og komponist i denne mannen, og ble vel nærmest tatt ordentlig på sengen av Good Man Down.
Et veldig emosjonelt album er Good Man Down og den røde tråden og historien som går igjen gjennom hele albumet har gitt meg mang en gjenkjennende tanke. Tittelen på førstesporet sier det meste. Størst av alt er kjærligheten og derfor er den ofte det sterkeste våpenet man vil måtte ha behov for å forsvare seg mot i et menneskes livsløp. David Mayfield har nærmest laget en perfekt plate om hvor mye forelskelsens kraft påvirker et menneske i de forskjellige stadier av livet.
Etter å ha levd med lyden av en Good Man Down i et par uker nå, føler jeg meg helt sikker på at det i krysningspunktet mellom americana, folk og indie i det herrens år 2013, ikke vil komme særlig mange album som er mer overbevisende enn dette.
Les hele omtalen – Kjøp CD/Digital – Spotify – Human Canonball (video)
3. Tim Easton – Not Cool
Tim Easton sitt siste album, Not Cool, er faktisk det stikk motsatte av hva tittelen kan antyder. Easton sender betydningen av kul tilbake i tid og har laget et album som balanserer hårfint på kanten av det å være et tilbakeblikk på historien og et autentisk vindu mot Sun Studio og Memphis fra de glade 50-åra. “Kind of a Rock’n Roll thing”. sier Easton selv om albumet. Vi kunne ikke vært mer enig. Easton har gått i en annen retning enn tidligere, men han treffer sentralnerven i musikkhistorien med produksjonen og låtene på Not Cool. Avslutningssporet, “Knock Out Roses(For Levon)”, er en instrumental som graver enda dypere i røttene til den amerikanske kulturen. En ytterst verdig avslutning på et knallsterkt album.
Ikke omtalt på Dust of Daylight – Kjøp Vinyl/CD – Spotify – Four Queens (video)
2. Jason Isbell – Southeastern
Jason Isbell har virkelig blitt en av de store dette året. Alle vi som har elsket denne artisten i over 10 år nå, helt fra starten i Drive-By Truckers til årets album, Southeastern, er ikke i tvil. Nå har vi han ikke for oss selv lengre. Rettferdigheten har skjedd, Jason Isbell er per definisjon en av verdens mest anerkjente låtskrivere og artister i dag.
Til tider er han historieforteller, av og til rockestjernegitarist, ganske ofte er han personlig utleverende, slik som i «Live Oak» og «Traveling Alone», men mest av alt er hver enkelt låt vevd sammen på aller fineste vis. Jeg kan ikke sette fingeren på et eneste sted i løpet av de tolv låtene og si at det mangler noe eller at det er noe ufullendt ved hverken låtene eller produksjonen.
«Stockholm», en låt som kunne glidd rett inn på Heartbreaker eller Gold platene til Ryan Adams. «Traveling Alone» er et karrierehøydepunkt i Isbells liv. Det å kunne beskrive sin desperat ensomme ferd og erklære sin kjærlighet på samme tid og på den måten Isbell gjør det, er ganske unikt. «Elephant», en veldig nedpå låt, river tak i et annet følelseregister og viser bare at låtskrivingen til Isbell har bredde nok i massevis der han messer i vei om livets totale håpløshet.
Les hele omtalen – Kjøp vinyl – Spotify – Elephant (video)
1. Son Volt – Honky Tonk
Det burde ikke overraske leserne at flesteparten av staben i Dust of Daylight hadde Son Volt’s Honky Tonk med på årets liste. Det var kun en av oss som hadde den øverst på listen, men den var med på nesten alle andres lister og den jevnheten betaler seg i det lange løp. Jay Farrar og de andre i Son Volt stikker dermed avgårde med den gjeve prisen for førsteplassen på Dust of Daylight sin albumliste for 2013. Honky Tonk bærer tungt preg av det tittelen tilsier og det er en utadvendt Farrar i storform vi hører denne gangen. Rune skrev følgende om albumet tidlig i vår.
Her finnes ikke et svakt spor. Her holder alle låter et så gjennomført overlegent nivå, at det ville være totalt umulig å plukke ut en eller to eller tre som kvalitetsmessig er bedre enn de andre. Det er kun personlige preferanser som kan la noen av låtene utmerke seg, slik «Down The Highway» og «Angels of the Blues» har gjort for min del. Jeg ville likevel slitt med å plukke to låter til en best-of. Så konsekvent høy kvalitet har vel aldri Jay Farrar levert hverken med Son Volt eller solo.
Fra de to felene til Justin Branum og Gary Hunt tar oss inn i åpningslåten «Hearts and Minds» til den litt vindskeive gitaren toner ut i «Shine On», så er Honky Tonk alt jeg hadde håpet på, drømt om og mer til. Jay Farrar har på mange måter gått full sirkel med denne platen hvor han hyller røttene sine og blottlegger hele grunnlaget som han og kollega Tweedy bygget Alt. Country og No Depression-kulturen på i legendariske Uncle Tupelo.
Les hele omtalen – Kjøp vinyl – Spotify – Hearts and Minds (video)
[…] etter å ha sjekka ut et par av artistene, som Erlend Ropstad, Ed Harcourt og Justin Rutledge. På Dust of Daylight var det også noe som måtte sjekkes ut. Ikke minst måtte jeg høre gjennom Son Volt-plata en gang […]