Stein Torleif Bjella er en åling som er en jevnaldrende med undertegnede, altså en halvgamling født i 1968. I 1996 var han med å starte opp bandet Tolv Volt, et band som bevegde seg i de straightere territorier av rockelandskapet. De ga ut to album, Auraspray i 1999 og Kalas fire år senere,
begge album temmelig kjekke, med ganske så klare referanser til band som DumDum Boys her til lands, noen spor av senere Warren Zevon, og for så vidt en og annen dose Springsteen. Det noen muligens ikke har fått med seg er at den spreke «liten Ball» fra «Vonde Visu» er hentet fra Tolv Volt sin debut, riktignok i en noe annen drakt med blant annet kor og rytmeinstrumenter.
«Vonde Visu» (2011) var oppfølgeren til Bjella sin avsindig sterke solodebut, «Heidersmenn» fra 2009. Den skiva jeg sitter og lytter til nå, «Heim For å Døy», er sagt å være avslutningen på en slags trilogi. Det får tankene mine til rockens tøffeste gamling, Far sjøl, a.k.a. Tom Waits. Tom serverte oss tidenes herligste trilogi på 80-tallet med albumene «Swordfishtrombones» (1983), «Rain Dogs» (1985) og «Franks Wild Years» (1987). Disse tre overnaturlig stilfulle skivene fra Mesteren har satt de dypeste musikalske sporene i denne kroppen, og kan aldri toppes, i og med at det allerede er bestemt at musikk ikke kan gjøres bedre.
Tom Waits nevnes av flere årsaker, og er aldri en dum innfallsvinkel når album skal omtales. Aldri. Bjella slapp som allerede nevnt «Heidersmenn» for fire år siden. Jeg ble klar over albumet tidlig på sommeren, ved en tilfeldighet, og ble utrolig nok hektet umiddelbart. Utrolig fordi Bjella opererte i en slags utvidet norsk visetradisjon, han sang på en dialekt som for meg var alt annet enn kul, sjarmerende eller kompatibel med musikk. I løpet av ei lita uke tenkte jeg at denne sjarmerende kule dialekten måtte ha tvunget seg fram oppe i dalstråka med tanke på sang og musikk. Jeg var solgt, og hadde jeg hatt et litt bedre språkøre skulle jeg sporenstreks ha begynt å kakle med det målføret. At han sang om bygdas antihelter og rare skapninger gjorde slektskapet til Waits rimelig tett, noe jeg skrev til ham etter at jeg hadde blitt lagt til «venner» i ymse sosiale medier. Jeg sammenlignet med Tom Waits, noen svenske trubadurer og amerikanske singer/songwritere jeg holder meget av. Dette likte han, og det faktum at Tom Waits er en av hans musikalske forbilder gjør at jeg for alltid vil lytte til hans album med mitt mest positive øre.
Bjella er dessuten en veldig jovial, høflig og tenksom fyr, noe jeg kan konkludere med etter en og annen chat og noen «hei» og «skål» på konserter. Jeg husker veldig godt at han kalte «Heidersmenn» for et ventealbum da han skrev til meg i anledning at jeg hadde kåret skiva til årets album i 2009 (foran Reigning Sound, Tom Waits (!!), Son Volt og Bill Callahan). Han mente selvsagt at han hadde hatt veldig god tid til å finpusse låtene, som hadde vært hans babyer i årevis, og at fortsettelsen ville bli langt tøffere. Og naturligvis måtte oppfølgeren bli vanskeligere, i og med at den ville bli sammenlignet med et mesterverk bestående av 11 perler. Med «Vonde Visu» leverte Bjella 11 nye knakende fine spor, og selv om albumet ikke nådde helt opp til debuten, så var den så flott at den nesten var inne på min Topp 10-liste det året. Det må nevnes at «Bad As Me» kom ut dette året, og at Gillian Welch, PJ Harvey, Nick Lowe og Drive-By Truckers leverte djevelsk solide fonogrammer. Uansett, «Vonde Visu» var skikkelig flott.
I år har han gjort linken til Waits uunngåelig, i og med at han har hentet inn Selveste Michael Blair for å servere oss nydelige lyder. For de som ikke kjenner til Blair, så er han altså mannen som bidrar med perkusjon, marimba og sag på «Rain Dogs», tidenes ubestridt beste album, og i tillegg slår taktfast på sin paradetromme på avslutningssporet «Anywhere I Lay My Hat». At han i tillegg spiller trommer på «Franks Wild Years», og styrer klokkespillet, samt står for slagverket på den fantastiske liveskiva «Big Time», burde si noe om at vi snakker om litt av en størrelse her. Og denne mannen har altså vært i studio med Stein Torleif! Steike!
Blair spiller altså slagverk på «Heim For å Døy», i tillegg til at han har tatt med seg det waitsiske instrumentet marimba. En marimba er en nær slektning av xylofonen, men er altså stemt en oktav lavere, samt at tastene er av tre og varierende lengde. Køllene Blair slår med må dessuten være av garn for ikke å ødelegge instrumentet. Ved å drasse dette finfine instrumentet inn i studio har Bjella og produsent Kjartan Kristiansen klart å skape et lydbilde som selv Far hadde blitt stolt av.
Michael Blair bidrar med koring òg, noe flere damer også gjør. Dette kommer jeg nærmere inn på senere. Kjartan produserer, som de fleste her i landet vet nå, og spiller flere typer gitar. Dobroen dras fram, en barytongitar plukkes på, samt at både el- og akustisk gitar blir traktert av denne glimrende musikanten fra Trønderlag. Ellers spiller Eirik Øien kontrabass, noe Tor Egil Kreken også gjør. Kreken toucher dessuten innom en elbass, en banjo eller to, og synger litt her og der. Geir Sundstøl er fortsatt med på laget, med alle sine rare og fine gitarer, og til slutt så må Marita Vårdal regnes med som medlem av bandet. Hun spiller piano og orgel, og bidrar med kor på enkelte spor.
«Undergang» starter ballet, og bare for å ha det klokkeklart fra start av; fy faen! Sånn, der er det sagt. Dette blir en omtale i euforiens tjeneste, dette blir skamros fra første anslag, og det blir jeg ikke å skjemmes over et øyeblikk. Tom hadde sin «Underground», Bjella har sin «Undergang», og steike for et univers karen fra Ål maler for oss. En mollstemt gitar, et skakt «skurreinstrument» (er det en dulcimer?), og et tungt bassanslag; Bjella er i gang, jeg hører Kjartan traktere sine gitarer, for her er det flere lag med strengeinstrumenter. Kristiansen spiller sine toner skjevere enn jeg noensinne har hørt, og serverer oss dessuten en enstrengers, elegant solo i beste Marc Ribot-ånd. Faen, altså. Arrangementet er mye mer omfattende enn vi er vant til fra denne kanten. Blair kommer på strøkent vis inn her og der med trommene sine, Kari Sandvær Kreken, med sin dulcimer, korer, noe Marius Graff òg gjør, og Bjella selv synger med sin «veneste» stemme, en stemme som i tillegg forteller oss at han mener alvor. Selvsagt gjør han det når han synger om undergang.
Eg skulle forstått, for då du tok mi hand
kjende eg altfor godt, du bar på undergang
Damene til Bjella er av det spesielle slaget, og det har de vært siden de «blei tidleg vaksne», siden de lekre fruene hans leide rundt på vennene, og siden damene ville knekke han, få ham på kne, ta ladegrep og likte at skjortene hans var fulle av snørr og tårer. Nå er ikke dama snauere enn at hun kommer med undergang. Tematikken er som før bygda, det er fraflytting, og det er det jeg umiddelbart tenker er tungsinn. Hvordan skal man ellers forstå det når han synger om at det tomme kommer i tunge velt, som et godstog gjennom hogstfelt? Eller at han vasser i nedlagte bruk? At han i sitt tilbakeblikk (såg for meg ein togtur – me kunne ha reist dit fleire bur) ser på det som kunne ha vært som noe «bedre», er et nytt møte med bygdeoriginalen som ser på sitt liv i grisgrendte strøk som noe beslektet med en psykisk lidelse. Han er alt annet enn fornøyd, og mellom linjene aner jeg en kar som ser på livet i storbyen som frelse.
Som utflyttet tromsøværing bosatt på Senja skjønner jeg fryktelig godt hva Bjella mer enn antyder, jeg kjenner meg nok engang igjen i hans karakteristikker, og typene (og damene) han beskriver er rundt meg hver dag. De er selvsagt ikke så endimensjonale som Bjella skal ha det til, men hva faen; skal man få fram et poeng så må den brede penselen fram. Han har lært av Far, og hvem er bedre i overdrivelser enn Tom? Vel, Bjella nærmer seg, og det er faenmeg godt nytt.
Så følger «Melodisk Sus», en seig sak som siger avgårde i selskap med en dobro, strøken gitarplukking og alvorlig vandring på en kontrabass. Jeg tenker «Gun Street Girl», og kommer meg ikke unna Waits. Her synger Bjella noe mer energisk, og han synger om en rotløs kar som ikke kommer seg noen vei. Han er noe «psykisk» av seg, for å bruke et Bjella-uttrykk, trenger trøst, er konfliktsky, og uheldig på damefronten. Høres det kjent ut? Joda, dette går så det suser. Det er melodisk sus over det hele.
Kjem du alder opp og fram
Mangla du guttaktig sjarm
Bi du alder heimekjær
Engsteleg som heng rundt her
Drøyme du om nytt univers
Meir orden, minder trash
De snåle rimene er her, angsten truer i hver verselinje, og det å slå seg til ro, finne ro i livet, er så langt unna at man bare må føle med karen. Livet i seg selv blir igjen antagonisten i Bjella sitt univers.
«Ubrukt Liv». For en tittel. For en låt. For en tekst. Blair har rigget opp sin marimba, Olaf Olsen har overtatt trommene, og dobroen til Kjartan er nydeligere enn nydelig. Pianotonene som ligger behagelig i bakgrunnen spilles med kjærlighet, og Stein Torleif synger «venere enn vent». Det må han, i og med at dette er en fars plan om å bryte slektas tradisjon, en tradisjon som har skapt harde og ufølsomme menn. Sønnen hans skal bli «mjuk og varm». Her møter vi kunstnersjela som ofrer alt for å oppdra en sønn til å bli det han selv ikke kunne bli. Selvsagt mislykkes han, hans livsoppdrag feiler så det hyler etter, og han innser at han selv sitter igjen med et ubrukt liv. Melodien kan minne om ei vuggevise, men synger jeg dette til mine barn på sengekanten vil jeg skremme vannet av dem. Og det er ikke bare på grunn av sangstemmen min..
Eg gav opp eigne dikt og satsa alt på veslegut
Skulle ha brukt tid på mitt og fått mi eigen bok ut
Hunden strekkji seg mot nymånen i kveld
No veit eg at det er berre gamlemånen lell
Stor poesi om håpløshet, feiling, og et sinn svartere enn svart. Livet blir ikke bedre, det er bare den gamle månen der oppe, nymåne eller ei. Bjella klarer å få fram smilet når han synger om det tragiske, og det er en prestasjon. Hatten går av her oppe i nord.
Eg laug sjelen fin, rosemåla verden min
No fins ingen ord te å dekke mine spor
Det eg sa vog ingenting, som fuglepust i vind
Prata eg meg stjernenær, eg va alder engel her
Trudde alder som du at regnbogen va ei bru
No ser du kem eg er, du tok feil då du tok meg
Smadra løfti som glas
Helsing Judas
Sånn begynner «Helsing Judas», en låt som på mange måter bryter med alt jeg har hørt tidligere av Bjella. Her får vi en tander og vakker duett med ei dame som heter Maria Due. Jeg kjenner ikke til henne, men faen for en vakker røst hun har. Når de akkompagneres av en nylonstrenger det plukkes forsiktig på, blir jeg sittende å tenke på hvem hun minner meg om. Konklusjonen blir en kombinasjon av Lisa Germano (spesielt med tanke på prestasjonene fra OP8) og Hope Sandoval (Mazzy Star). Vakkert er det åkke som, og Bjella sin stemme står seg perfekt til Due.
I tillegg til at melodien er atypisk Bjella, og duetten i seg selv, så er protagonisten en kar som ikke er til å stole på. Det er ikke en mentalt sliten fyr, en «bygdetulling» eller en misforstått, lengselsfull kar vi møter, men en Judas som smadrer løfter og må lyge sjela si fin. Her er dama drømmeren og engelen, og han kan ikke støtte henne når hun trenger det. Det finnes altså gode damer på bygda, og typene kan være drittsekker. Endimensjonaliteten slår sprekker, og virkeligheten trenger på oss. Faen, Bjella, her hadde jeg «lulla» meg inn i en tilstand der gutta er misforstått og damene onde!
For noen uker siden ble en singel gjort tilgjengelig for oss som har ventet på Bjella i to år (for så vidt for alle andre òg, til og med for redaktør Letrud), og jeg slukte «Idiotisk Einvegslove» rått fra første taktslag på marimbaen. Dette er fett, dette er en rytmebonanza, og dette er mer av nye takter fra Ål. Jeg tenkte at det var faen som dette lydbildet minnet om min mann fra Pomona, California. Nå vet jeg hvorfor. Og «twangen» på gitaren er så perfekt plassert at Kristiansen bør klappe seg selv på skulderen dagen lang.
Eg skulle ha vore motsatt tå den du trur eg er
Ikkje den du akkurat passerte på torget
Som tittelen mer enn antyder så skal vi inn i en verden mange har kjent på, og ikke bare i bygdene. Kjærlighet og forelskelse som bare går en vei. Den totalt ignorerte mannen som forguder ei dame, ei dame som ikke engang vet at han eksisterer. At han føler seg snytt og tenker han har mistet ei dame han aldri har hatt må nesten være definisjonen på et «enveisforhold»?
Avslutningssporet på A-siden er en neddempet, vakkertrist låt av kjent merke. Bjella synger vakkert og med innleving, som han gjør i sine beste stunder. Dette er karen som umiddelbart fanget min interesse i 2009. «Separate Sinn» er rett og slett fortellingen om karen som nærmest «stalker» dama si, en slags omvent «Frank’s Wild Years». Chihuahuaen mangler, bensinkanna mangler, og Bjella sin mann er ikke like presset som Tom sin mann var. Men likhetstrekkene er der. Det han kaller småting er neppe det. Separate sinn i seg selv kan være bra for et forhold, så det er neppe eneste årsak til at de nå lever separate liv hjemme. At han sitter i bilen sin og spionerer på dama i to dager er vel heller ikke helt etter normalen? Nå sier han i og for seg at han tror han har en feil i karakter og person, og jeg tror han treffer blink. Han er i hvert fall en kar som venter på at det skal gå galt, han venter på at dama skal takke for seg. Mer defensiv holdning til et forhold skal man lete lenge etter, og jeg skjønner godt at han håper at noen vil gripe inn.
Kan nokon gripe inn
Du har din måne, eg har min
Separate sinn
Side B åpner med en typisk Bjella-melodi, en vakker og neddempet låt som mikser norsk visesang med amerikansk singer/songwriter-tradisjon. «Halde Maska» byr på stilfull banjo og en ûberbehagelig steelgitar som ligger langt bak i lydbildet og pynter her og der. Bjella tar virkelig på seg fortellerstemmen, Kristiansen briljerer som vanlig med gitaren, og her er det en og annen lyd som stammer fra ukjent kilde. Ikke vet jeg hvem som korer heller, men det er en mannsrøst, og Blair tror jeg ikke det er. Muligens er det banjospiller Kreken, og fint er det uansett.
Eg og vil seile
på kjærleikens sjø
ankre upp ved ei øy
å halde maska er å døy
Igjen får vi en ny vri, i og med at jeg oppfatter protagonisten som en halvgammel mann, en kar som forteller om sønnen (?) Ivar som har flyttet til Hokksund. Forholdet til kjerringa har tydeligvis havarert, og han aner en mulighet i avstanden til dama. I den mentale minneboka si ser han seg selv og kjæresten sitte i en bil som går på tomgang, og gode minner trenger på. Muligheten er da selvsagt å få med eksen på en biltur, en biltur som kan få dem sammen igjen. Bjella er ikke den første som bruker en reise som et språklig bilde på en kjærlighetsreise, en reise som skal forene og lege det som har blitt vondt. Men Bjella gjør det så jævla elegant og «hjemmekjært», han gjør alt med sin egen vri, og hans signatur tyter ut av alle hans låter. Å holde maska er å dø. Hvem kjenner seg igjen? I hvert fall jeg, og hvem har ikke prøvd å være tøff i trynet i et forhold? Eller sta? Hvem har ikke opplevd at man tar diskusjoner om filleting for langt? Jeg aner at Bjella vil ha fram at det å ikke vise følelser er å leve et anti-liv, og at vi dør litt hver eneste gang vi fortrenger det som blir sagt og gjort. Det er i hvert fall døden for vår manns forhold. Jeg tror forresten at jeg og kjerringa mi må stoppe ved Krøderen Kro neste gang vi kjører sørover.
«Rottu i Hjarta» er kun gitar og sang, og en låt som igjen mikser sangtradisjoner. Her hører jeg den norske visesangen paret med det mange fine folk drev med i England på tidlig 70-tall. Jeg får assossiasjoner til Bill Fay, Nick Drake og John Martyn, noe som er utelukkende flott. For flott er den lille melodien, med sin dramatiske tekst.
Eit feiltrinn, litt for svak
Feil taiming, litt for mjuk
Forgifta reisten tå livet
Din menneskelege kapital
Din omsorgsfulle stil
Din joviale natur
Va burte i eit smil
Tilbake til typen som har gjort en og annen brøler, han som har vært grei med alt og alle, og ikke «tjent» på det. Han sitter igjen alene, lengter etter ei dame å stryke gjennom håret, ei dame som kan få det beste fram i ham, og som kan finne fram til den gamle, fine utgaven av ham. Bjella forteller ikke hva som har gått galt på veien, hvorfor den fine fyren har fått rana livet sitt, men vi skjønner selvsagt at det er ei dame inne i bildet, og at der vanskelige samlivet har skjært seg. Det har endt såpass ille at det har flyttet rotter inn i hjertet hans, og rotter bør man unngå å ha i skrotten.
Så er vi virkelig i det waitsiske landskap igjen, og Bjella kan ikke komme seg unna at han har lyttet til Tom. Ikke det at jeg tror han vil prøve seg på det, og med Blair på slaginstrument av ymse slag så vet han at det er fåfengt. Her buldrer de av gårde i halvveis stakato tempo, og det puttes på deilige lyder fra tangenter og strenger, som om djevelen pisker bandet fram. Såpass bør det vel være med «Mayhem Heime». Bridgen som puttes inn er strøken, og i temposkiftet endrer låten karakter til noe Neil Young drev på med på tidlig 70-tall, og Bjella goes rock’n’roll. Er det mulig å skryte mer av Bjella & Co? Tror ikke det, nei.
Eg vart burte i speilet på badet
Og kalla sjelen Dødehavet
Du ville heller bu åleine
Va forsynt tå mayhem heime
Mer krøll i forhold, mer om hvor vanskelig det har blitt å bo sammen for mann og kvinne, og mer om en kar som er fylt opp av skyld og dårlig samvittighet. Det synges om en som er fullstendig klar over at det er et helvete i hjemmet, en fyr som gråter krokodilletårer og brenner broer. Dama hadde falt for den mystiske karen med nedslått blikk og tunge skritt, noe som tydeligvis ikke var mye mystisk men kun dårlig samvittighet og treghet. Sånn skapes kjipe forhold.
«Yndlingsengel» er en trestemt låt der Kari Sandvær Kreken bidrar med sang sammen med Bjella. Hvem den andre mannsstemmen er finner jeg ikke ut av, og muligens er det Stein Torleif selv som har lagt på stemmen sin to ganger. Melodien spilles av en banjo, og er så sart at den minner om det Tom Russell drev på med på «The Man From God Knows Where». Det er ikke noe lystig tema vi bys på her heller.
Sonen min gikk burt i fjor
Eit vogntog stal min augestein
Min sorg var den største
Eg fann trøyst i at Gud tokn heim
Tekstmessig hadde denne låten passet på Johnny Cash sin fin-fine samler «Personal File». Det er en sønns død, det er trøst i religion og Gud, og gutten har blitt satt fri. Men så sniker tvilen seg inn, sinnet ulmer, og vi mer enn aner at han er bitter og sorgfull når han avslutter med «du kunne godt ha venta te eg sjøl va lagt i jordn».
Nå nærmer vi oss slutten på «Heim For å Døy», og dermed slutten på trilogien til Bjella. Jeg konkluderer allerede med at dette er den norske versjonen av den trilogien Waits skapte mellom 1983 og 1987, og da, Mister Bjella, da kan jeg ikke by på finere superlativer. De superlativene er ikke skapt i mitt univers. Instrumentalen «Taus Manns Tale» måtte bare komme, i og med at jeg har sammenlignet så heftig med Waits. Tom serverte flere instrumentaler på de nevnte album, og der de fungerte som mellomspill, som en anledning til å trekke pusten, så fungerer de her som en anledning til å trekke pusten. Eller som et mellomspill. Gitar, banjo, marimba og kontrabass står vel for herligheten, samt en symbal eller to på tampen.
De siste ordene i dette verket ytres i «Modningsangst» (fire vers, fire gitarer). Og får en herlig optimistisk avslutning er det ikke på all tristessen vi har blitt bydd på siden 2009. En lystig melodi, en slags mix mellom gladjazz, country og visesang, med gladkoring av Maria Due, dama som synger som Hope Sandoval og Lisa Germano. Fire gitarer, en kontrabass og en stk Blair som holder resten i takt, da blir det fint.
Modningsangsten kjem, kjenne at eg treng
ein gitar å halde i so skallen fær litt fri
Det høres muligens ut som nok en tekst om tungsinn og psykiatri, men den gang ei. Dette oppfatter jeg som en ren hyllest og kjærlighetserklæring til fire forskjellige.. gitarer. Og hvor deilig er ikke det? Nok om damer, nok om tunge forhold, nok om fraflytting og barnedød, og nok om psykiatri. Her skal faenmeg verdens beste medisin, gitar og sang, hylles og i fokus. Hva gjør man når man sliter og kjenner at angsten modnes? Joda, man plukker ned den blanke countrystylegitaren med stålstrenger fra veggen, den som får deg til å løfte blikket opp og fram. Eller man tusler ned i kjelleren og henter fram gitaren alle låtene skrives på, den som aldri skal selges og som du ikke husker opphavet til. Skulle ikke det hjelpe kan du bare gå ut på soverommet, ta opp den barytontunge, mørke og store gitaren som ligger på senga, den som har sett alt som er å se. Siste utvei, om det skulle bli nødvendig, er å ta fram den lille høyspente tassen, den du liker å stryke fram akkordene fra, den som lyder så klart at det er nifst, og som er så enkel å ha med å gjøre at den byr på intet mindre enn sjelefred. Faen for en fin hyllest til de fine skapningene med de deilige lydene!
Stein Torleif Bjella har en gang for alle konstatert at han er Norges fineste musiker. Jeg elsker mange norske band og artister. Tidligere i år omtalte jeg Erik Lukashaugen sitt album «Av en Sliters Memoarer», og ga den blodskryt fordi en fin fyr har lagd et lekkert album, jeg har vært euforisk i omtalen av det styggtøffe albumet «Bones In the Closet» av og med superstilige Helldorado, jeg synes det er en skam at ikke flere har fått opp øynene for det dritbarske og vanvittig talentfulle Oslo-bandet Gringo Bandidos (lytt til «The King and I», for fanden!), Østfold-gjengen Death By Unga Bunga gir ut garasjepop av så fint merke at det er svimlende, og gjorde det igjen nå nylig med «You’re an Animal», Torgeir Waldemar er så dyktig og heftig at alle nordmenn burde få sin daglige dose, og The Good the Bad and the Zugly leverer hardcore punk i eliteklassen. I tillegg har vi en rekke flinke singer/songwritere og band i dette landet som får altfor lite omtale.
Enkelte påstår at Bjella får for mye oppmerksomhet, og sikkert med rette, om utgangspunktet er at så mange andre glimrende artister ikke havner i lyskasteren når de fortjener det. Jeg tenker at Bjella skal ha all oppmerksomhet han får, fordi han fortjener det og mer til. Han har lagd musikk som treffer rett i hjerterota, han har musikere med seg som er så tighte og dyktige at jeg til stadighet tar meg i å bli smått rystet. Arrangementene på «Heim For å Døy» er så innihelvete solide og gjennomtenkte at det er til å få fnatt av, og genistreken med å trekke Michael Blair inn i prosjektet overrasket meg så stort at hårene reiste seg på armene før jeg hadde hørt en tone fra skiva.
«Heidersmenn», «Vonde Visu» og «Heim For å Døy» kommer til å stå som tre påler i historien om norsk rock, norsk visesang og norsk musikk. Til evig tid. Og mer solide påler ser jeg ikke når jeg ser over platesamlingen min.
Så, fra en Tom Waits-fan til en annen; hatten av for nok et mesterverk. Og jeg håper å se deg under sommerens Senjafestival..