Amos Lee, hva skal jeg si? Jeg har hørt en del på Amos Lee opp gjennom det siste tiåret. Har husket på ham, glemt ham, tenkt at han er flink, tenkt at jeg må være litt oppmerksom på denne karen, og så har han forsvunnet ut i tåkeheimen av artister jeg har tenkt det samme om. Men slik er ikke mitt forhold til Mr. Lee’s musikk lenger.
Det er en før og etter Mountains of Sorrow, River of Song tilstand. Og for en dekkende tittel på et album. Grandiost, nesten pompøst, men mer passende enn Erna Solbergs forhold til det ytre høyre. Det føles bare så forbasket riktig, på alle måter.
Åpningssporet setter nettopp det, spor. «Johnson Blvd.» starter som en klassisk åpning av et album. Gatene åpner seg, Amos Lee sitt univers blir ganske raskt strukket ut som et gammelt kart. Han forteller om byen sin, om gamle dager og nye tider, og forteller samtidig om seg selv og sin egen fortid. Og jeg tenker at jeg vil bo der, i hovedgata, før den ble Johnson Boulevard. Melankolien ligger tykt som lukten av svinesteik på en søndags ettermiddag.
Så reiser Amos Lee ut av byen og tar oss med på en musikalsk rundreise der han ikke gjør noen store nye originale musikalske grep, men allikevel tar et godt tak i skjortekragen min, og drar meg med. Dette er musikalsk håndverk av ypperste klasse. «Stranger» er tøff i tryne, «Trickster, Hucksters and Scramps» full av liv. Jeg har blitt med på en barrunde eller to med disse to låtene, det er derfor på sin plass og vende tilbake til noe av stemningen Amos Lee skapte i åpningslåt på det neste bidraget på albumet. «Chill in the Air» er en mandags morra, der det er tid for å reflektere litt. «Look on the bright side, you got a new life». Johnson Boulevard og barndomsminner er byttet ut med knuste hjerter og samlivsbrudd, og Amos er ensom. Og han lager fantastiske låter når han er deppa. «Dresser Drawer» er fortsettelsen. George Jones spøker i bakgrunnen, og skuffer og skap blir ryddet ut. Og som han synger, Amos, det er sårt som Mary Gauthier, og det er vakkert. Så reiser han langt, ikke musikalsk men tekstmessig. Ikke mange låter i den type musikk som Lee representerer handler om «Indonesia», og det gjør egentlig ikke denne heller. Men det handler om å komme seg ut og langt vekk, og da er tross alt Indonesia en bra metafor.
Hittil føles denne skiva som en konseptskive, den starter med tilbakeblikk og så drar vi avgårde. Men jeg får raskt en følelse at neste spor bryter av reisen og konseptet. I «High Water» har Amos Lee blitt fetteren til Tony Joe White. Det er hett, sumpene og New Orleans danner bakgrunnen, og dette er en låt som hadde gjort «True Blood» til en bra TV-serie. Jeg digger at Lee hopper av det foregående toget, og det gjør også at skiva ikke stivner.
Har Amos Lee hørt mye på gamle, og da snakker jeg gamle, Dr. Hook? På «The Man Who Wants You» høres han ut som Ray Sawyer når han og gutta var The Medicine Show. Overaskende er det, og litt gøy. Men både denne, og de to neste, «Loretta» og «Plain View», er skivas pauseinnslag. Jeg er litt tilbake til der jeg tenker at Amos Lee, han må jeg prøve å huske.
Amos Lee skal få lov til å leke seg litt, og kanskje disse tre låtene gjør albumet godt? De fungerer i alle fall som et pusterom, der jeg kan trekke inn litt luft, og ta meg litt inn. For når han setter I gang tittelsporet er han tilbake igjen fra lekerommet. Dette er en av disse låtene som fyller meg med bittersøt vemod og den melankolien bare noen få er I stand til å skape uten å bli søtladen og sentimental. Pokker, Amos, igjen blir jeg rørt.
Så skal han avslutte, og bruker samme mal som åpningen. Han oppsummerer. «I never meant to be a Burden. Please forgive me if I wait on you». Arrangementet er holdt under stramme tøyler, intet jåleri, og derfor fungerer denne litt klisjeaktige teksten så bra. Det er en enkel mann med levd liv som forklarer sine intensjoner. Og det er vakkert som i fredfullt. Amos forlater oss som en hel mann.
For dere som har hørt gjennom skiva så vil noen kanskje savne tre låter. De tre siste låtene på albumet er bonusspor, og artisten selv presiserer at de ikke hører helt med i selve albumet. Det bekrefter min følelse av at dette til tider er et slags konseptalbum, der start, reisen underveis og målet hører sammen.
Når det gjelder de tre låtene er «Scared Money» en sløy blueslåt som er riktig så fin, men som Amos Lee presiserer, ikke hører helt hjemme med de andre låtene. «Charles St.» høres ut som den låta som ble valgt bort helt mot slutten av innspillingen. Det er en riktig så flott liten vise om Lolita The Cheater. «Lowdown Life» er nok en sløy bluesy låt. Og er helt forståelig et bonusspor Amos Lee legger til som en ekstragave. Jeg for min del hadde helt fint klart meg med de tolv utvalgte. Kanskje hadde jeg byttet ut «Loretta» med «Charles St.», men så var det der med litt luft og hente inn pusten da.
Denne plata har jeg nå spilt i tre uker. Tre uker siden første gang jeg hørte åpningssporet «Johnson Blvd.». Så hvorfor er det som om denne plata har vært med meg i mange år? Jeg kan knapt huske livet før jeg hørte Amos Lee. Det var sikkert greit, men jeg liker meg bedre nå. Takk Amos, navnbroder til en av de få bøkene i Det Gamle Testamentet jeg har litt sans for. (Siste setning har ingen relevans for noe som helst som vanligvis henger på greip.)
På coveret sitter det en silhuett på toppen av en svært enkel tømmerkoie med en gitar i fanget. Det er vel sånn Amos Lee må ha tenkt seg at han fremstår på denne skiva. En fyr som sitter der litt for seg selv, og synger sanger om livet og leken. Og jeg kjøper det jeg, Amos. Dette er plata som gjør at jeg kommer til å huske dette navnet. Du havner ikke ute i tåkehavet igjen i min verden, Amos Lee.
Amos Lee hjemmeside:
http://www.amoslee.com
Om Innspillingen og smakebiter:
[youtube_video]http://youtu.be/odCb4fRAN-U[/youtube_video]
[youtube_video]http://youtu.be/LEWie6iJ0pw[/youtube_video]
[youtube_video]http://youtu.be/4QE2Q8gEHoM[/youtube_video]
