fbpx

Eagles – The Studio Albums From 1972 – 1979

Warner har sluppet hele 70-tallskatalogen til Eagles i en egen bok som selges for en meget billig penge. Som perler på ei snor kan du lytte deg gjennom platene Eagles, Desperado, On the Border, One Of These Nights, Hotel California og The Long Run. I hvertfall fem av platene er verdt å eie. Undertegnede er ikke videre imponert av svanesangen The Long Run.

Men Warner er ikke Rhino og ser ikke hva folk skriker etter. Når man først gjør et slikt slipp så ønsker folk så mye mer. Hva med uutgitte kutt, alternative versjoner og ikke minst litt historie som forteller noe om platene og bandet. Hver enkelt CD er innpakket i et miniatyrplatecover, og er derfor plassbesparende i en cd-samling.

Eagles var en del av et musikkmiljø som også inneholdt størrelser som Jackson Browne og Linda Ronstadt. Glen Frey og Don Henley som begge var innflyttere til LA, fikk begge tilbudet om å bli medlemmer i Linda Ronstadt sitt backingband. Begge var med på en turne med henne, men fant ut at de ville starte sitt eget band. De fikk tak i multiinstrumentalisten Bernie Leadon som hadde bakgrunn fra blant annet Dillards & Clark og Flyin’ Burrito Brothers. Randy Meisner hadde nettopp sluttet i Poco og fikk bassjobben.

Noe av det vakre med Eagles er de flotte vokalprestasjonene. Fine sangharmonier er noe av kjennemerket i musikken de lagde. Alle fire orginalmedlemmer bidro på vokal. Når alt kommer til alt er det kanskje sangharmoniene som faktisk gjorde Eagles til noe unikt.

Her følger en svært kort redegjørelse av platene, siden dette er kjent stoff for de aller fleste.

Eagles – Eagles (1972)

Denne platen ble innspilt i Olympic Studios i London med Glyn Johns bak spakene. Låtene «Take It Easy» og «Peaceful, Easy Feeling» er blitt evergreens i musikkhistorien. Personlig vil jeg heller trekke fram «Train Leave Here This Morning», «Earlybird» og «Take The Devil». Alt i alt en flott debut.

Eagles – Desperado (1973)

Nok en gang krysset de Atlanteren for å spille inn i Island Studios i London for å bli produsert av Glyn Johns. «Tequila Sunrise» og «Desperado». Min stemme går til «Doolin-Dalton», «Bitter Creek», «Saturday Night» og «Twenty-one». Flott plate. Dette er et konseptalbum med link til den ville vesten.

Muligens var det Linda Ronstadt sin nydelige versjon av låten «Desperado» som gjorde at folk fikk øynene opp for Eagles.

Eagles – On The Border (1974)

Fire ørner blir til fem. Don Felder blir med i bandet. De sier også farvel til Glyn Johns som produsent fordi de synes ting blir litt for country. Johns produserer bare to av låtene. Resten blir produsert av Bill Szymczyk .Dette betyr vel også at Bernie Leadon på sett og vis er på vei ut av bandet. Bernie Leadon’s «My Man» er en tribute til Gram Parsons. Platen inneholder også en vakker tolkning av Tom Waits sin uimotståelige «Ol’ 55». To låter innspilt i London, mens resten er innspilt i Los Angeles. De to nevnte låtene er fantastiske, men også den uptempoåpneren «Already Gone», samt den flotte balladen «You Never Cry Like A Lover». Nok et helstøpt album.

Eagles – One Of These Nights (1975)

Bernie Leadon’s siste plate med Eagles. Innspilt i Los Angeles og Miami. Platen inneholder kjente låter som «One Of These Nights»,»Lyin’ Eyes» og «Take It To The Limit». Dette er gjennombruddsplaten til Eagles. På en måte en litt særere Eagles-plate dette her.”Journey Of The Sorcerer” er en instrumental på nærmere sju minutter, mens platens siste låt har Patti Davis som co-låtskriver. Patti Davis var kjæresten til Bernie Leadon og datter til Ronald Reagan. Bill Szymczyk er produsent på denne samt de to neste platene.

Eagles – Hotel California (1976)

Inn for Bernie Leadon kommer Joe Walsh. Dette er også siste plate bassist Randy Meisner er med på. Platen inneholdt de tre singlene «New Kid In Town», «Life In The Fast Lane» og selvsagt «Hotel California». Om forrige plate var et gjennombrudd, så var dette platen som også fant veien til avkroker som f.eks Gudbrandsdalen. Vi snakker om ei av de mest solgte platene på 70tallet. Om den er den beste? Neppe. Men bra er den. Balladen «Wasted Time» er en litt oversett edelsten i Eagleshistorien.

Eagles – The Long Run (1979)

Dette skulle bli et dobbeltalbum. Timothy B. Schmit er ny bassist. Tittelsporet fungerer bra. Låten «The Sad Cafe» handler om Troubadour i Los Angeles hvor historien om Eagles på sett og vis startet. Platens fineste øyeblikk. «Heartache Tonight» er nok platens mest kjente kutt, men det klinger helt jævlig. Det er lite på denne platen som minner om Eagles fem år tilbake i tid. Dette er en uinspirert plate preget av konflikter og kokain.

Eagles har mye fint å by på. Musikken deres fungerer best når de drar ned tempoet . Jeg liker softcountryen de byr på. Som nevnt mener jeg vokalharmoniene er gruppens aller sterkeste side, og det beste eksemplet skjer på Gene Clarke\Bernie Leadon’s «Train Leave Here This Morning» hvor vokalharmoniene gjør Eaglesversjonen vakrere enn både Gene Clark og Dillard & Clark sin.

Kjøp boksen her.

Eagles_bw

Siste artikler

Lest dette?