Futurebirds er et av de mest brukte oppvarmingsbandene til Drive-By Truckers. Bandet som har blandingen av reverbpedal og pedal steel som et av sine varemerker, det er i hvert fall den miksen av lyder som har fascinert meg ved dette Athens-bandet. I tillegg lager de noen fordømt fine melodier også.
Dennis Love heter mannen som ikke skriver låter i Futurebirds, resten av bandet gjør nemlig det. Men Love bruker heller all sin tid på å traktere sin kjære pedal steel og uten dette bidraget hadde Futurebirds vært redusert til et helt ordinært indiesurfepopband eller noe sånt. Det er her originaliteten ligger og det er her de ekstreme kvalitetene i bandet ligger. Bandet har fem andre medlemmer som alle er solide låtskrivere, men uten Dennis Loves steelgitar som skjærer igjennom lydbilde med sin kraft og presisjon hadde ikke dette vært fullt så interessant.
Veien fram til Baba Yaga har vært krøkkete og lang. Låtene på dette albumet er et steg i en enda mer eksperimentell retning, samtidig som de er veldig typisk for bandet, stilen kjenner man tydelig igjen fra debutalbumet Hamptons Lullaby. Det blir litt sånn vanskelig andrealbum av dette, men det er ikke en samling låter som er kastet sammen i full fart for å dekke et akutt plateproduserende behov.
Dette er alle låter som har fått lov til å gå seg til og modnes på veien. Låtene er blitt brukt på konserter der Futurebirds har delt plakat med band som Drive-By Truckers, Heartless Bastards, Widespread Panic og Alabama Shakes. Det er først det siste året at de har hatt råd og tid til å spille inn materialet sitt på ordentlig vis. Totalt har førtifem dager i studio gått med til å lage dette albumet, fordelt på en sju-måneders periode. Bandet måtte ut å spille i perioder for å få råd til hele studiotiden.
Det låter en del annerledes enn de fleste andre band, det låter karakteristisk av Futurebirds. De har det lille ekstra som gjør de litt mer interessante. De lager gode melodier, har noen svimlende flotte arrangementer og kombinerer hipster/indie/gubbe/americana segmentene innen musikkbransjen kanskje best av alle.
Albumet kom ut for noen uker siden og har kanskje ikke fått så mye oppmerksomhet på denne siden av Atlanteren. Jeg gjør et lite forsøk på å rette det opp nå, jeg har hørt på denne platen i hele vår og jeg er fortsatt ikke lei. Stilen til bandet er definitivt holdbar, den har den gjenkjennende sounden over seg som man alltid snur seg mot høyttaleren når man hører den.
Tungtveiende grunner til å sjekke ut dette bandet er som følger: 1. De har en strålende pedal steel player i Dennis Love 2. De har en vokalist med langt skjegg, Thomas Johnson 3. De kommer fra Athens, Georgia 4. De låter ikke som andre band
Prøv først ut mine favorittlåter fra albumet, “Tan Lines”, “Keith and Donna” og den åtte og et halvt minutt lange “St. Summercamp”. Sistnevnte lever opp til tittelen sin, jeg ser meg selv på en solfylt og varm sommerdag i en hengekøye med lemonade, lesestoff og denne låten på ørene. Fint, enn så lenge, men det brygger opp til tordenvær.
Plata kjøper du for eksempel hos Fat Possum Records eller du kan høre den i Spotify
[youtube_video]http://youtu.be/X96TgIg7TSs[/youtube_video]
