Jeg har, helt siden første gang jeg hørte Helldorado, en gang i 2002, elsket bandet. Det innrømmes glatt, og jeg vet at jeg ikke klarer å bedømme noe de serverer med kynisk distanse, objektivt eller presist. Eufori, subjektivt og halvhysterisk er nok mer dekkende når det kommer til meg og mitt forhold til Stavangertrioen,
som debuterte med den lekre ep-en Lost Highway for elleve år siden. Den første fullengderen kom i 2004, Director’s Cut, et album som ble fulgt opp med The Ballad of Nora Lee året etter. Den foreløpig siste skiva fra Rogaland’s Finest kom i 2009, den skummelt solide Sinful Soul.
Bandets klare sjef er gitarist, vokalist, komponist og lyriker Dag Sindre Vagle, frontfyren som i løpet av en låt høres alt fra superdeppa til ilter og skummel ut. Alltid med pasjon, innlevelse og intensitet, og til tider på kanten til hysterisk. Snakk om å være et utvidet kinderegg av en artist. Med seg har han den tighteste komp-duoen landet har sett, i bassist Hans Wassvik og trommis Morten Jackman, to typer som kan få det til å buldre eller svinge på tøffeste vis, og alltid med en presisjon som vi kan stille klokka etter. Wassvik er forøvrig medkomponist på den intense og skarpe “Dead World” og den feiende flotte “John McMiller”.
På årets utgivelse er det verdt å nevne Ole Ellingsen, trompetisten som nesten burde vært innlemmet som fast medlem. Han bidrar på de fleste sporene her, og hans blåsing er ikke ubetydelig i skapelsen av dette filmsoundtrackaktige lydbildet de etterhvert har blitt kjent for, den soleklare mariachi-feelingen som gir oss sandsmak i kjeften, og i det hele tatt utfylling av de tonene som må til for å gjøre Helldorado fullkomne.
Hva synes jeg så om Bones in the Closet? Jo, jeg har pinadø landet på at dette er bandets mest komplette album så langt, med en spennvidde som overgår det de har levert tidligere, samtidig som de ikke er i nærheten av å gå på akkord med seg selv. De kjører på med det samme som de alltid har gjort, så vi “gammel-fansa” kan puste lettet ut, men samtidig har de tilført noen teskjeer nytt her og der. Spesielt synes jeg at Vagle har utviklet seg på suverent vis som komponist, men dette kommer jeg tilbake til. Sånn i forbifarta så tenker jeg at det ubegripelig vakre og tøffe Flying Shoes-“prosjektet” ikke var dumt om målet var å utvikle songwriter-ferdighetene, i tillegg til å ha det morsomt og spille avsindig bra musikk..
OK, nok om alt som har vært, og tilbake til årets norske skive så langt. Bandet kjører igang med høyoktan-texmex, mariachitrompetering, en ilsint og energisk Vagle på vokal, en korist i Pål Jackman som utfyller stemmen på utsøkt vis, og et komp som herjer som det skal. At det legges på surfgitar og noe som kan minne stygt om et orgel gjør absolutt ingenting. Dette er ørkenrock som ørkenrock skal være, og tar jeg i bruk de oppbrukte Tarantino/Morricone-referansene så bør det ballesparkende åpningssporet være såpass greit plassert at folket skjønner at “Gallow’s Bird” er av godt, gammelt Helldorado-merke.
“Misery and Woe” roer ned stemningen rimelig voldsomt, og vi serveres en låt så vakker at jeg tar meg selv i å spekulere på om dette er den vakreste låten Vagle har skrevet? Det verste er at jeg oftest ender med å tenke at det er akkurat det vi snakker om her. Kanskje er det Tom Waits-nerden i meg som kjenner igjen melodioppbygningen så altfor godt, muligens er det det Marc Ribot-aktige gitarkrydderet som sniker seg inn i ørekanalene jeg faller for, og jeg ser heller ikke bort ifra at det er “dramaturgien” som bergtar meg. Låten har et innholdsrikt “liv”, med sine oppturer og nedturer, et tungt og heftig pianoparti, det nevnte gitarplukket, Vagle med sin mest intense vokalprestasjon siden “Waiting Around to Die” fra The Ballad of Nora Lee. Det at låten nærmest “dør” i utfadingen er pinadø så herlig at det er nifst.
Hva må til etter en så intens låt med død og elendighet? Jo, vi må vekkes. Og vi må ikke bare vekkes, vi må vekkes til live, noe de greit fikser med “Dead World”. Hele gjengen planter beina så det holder i 60-tallet, i garage-sjangeren, med fuzz, et enkelt riff, statisk og deilig komping, vræling og fest, og de som ikke ender opp øltørste og med et sug mot ei bule med et dansegulv, de var nok på Telenor Arena denne uka. Helldorado er et beintøft garasjerock-band!
“John McMiller” var den første låten jeg virkelig falt for da albumet suste inn i spilleren her på Senja. Dette er “film noir”, intenst, skittent og jazza (!). Helldorado har egentlig alltid hatt dette soundet, de har alltid vært den mest intense gjengen her på berget, og de spiller som om ballene tyter ut av jeansene. “Alle” vet at trioen er det fineste Norge har å by på live, og her lykkes de usedvanlig godt i å overføre den intensiteten de har på scena til studioet, noe jazztrompeteringen og koringen bidrar til. At jeg i tillegg tenker på Buck Naked and the Bare Bottom Boys når denne kommer ut av høytalerne får meg i den feststemningen man bør være i når et nytt Helldorado-album er ute.
Så skal vi ut på dansegulvet. Eller det vil si de som har anlegg for sånn. Har du det så tenker jeg at det er vanskelig å holde føttene i ro når “Please Come Back” starter opp. Kjærleiksorg og tapte damer er tema når gutta blir så funky som de kan få blitt, når trommis Jackman blir lett og ledig i håndleddene, når trompetist Ole blåser som en Dizzy Gillespie, og når Bo Diddleys spøkelse rusler og suser i bakgrunnen. Forøvrig så korer Pål Jackman glimrende nok en gang.
“Times of Trial” er albumets lengste spor, der den klokker inn på nesten seks minutter, og dette er nok en låt av det vakre slaget. Og nevnte jeg ikke at Vagle har vokst som komponist/tekstforfatter? Her er et av flere bevis på nettopp dette. Jeg har alltid hørt klare Townes Van Zandt-referanser i Vagles tekster, Gene Clark lurer i bakgrunnen på mange av låtene hans, og Gram Parsons er en fyr man fort tenker på når Helldorado roer maksimalt ned. Her lurer til og med Jason Molina (RIP) i kulissene, og med referanser som dette må det bare bli bra. Og det blir det, der låten smyger seg avgårde fra den spede og sarte begynnelsen om Tommy som kommer til byen med lopper i blodet, møter ei dame og roer ned, og gjør sitt beste for å leve et “normalt” liv. Han trenger kjappe spenn, tar noen snarveier, og resten av historia kjenner vi. Utsøkt fortalt, glimrende spilt, og et resultat som fortjener sammenligning med de store i sjangeren. At denne ikke er med på vinylutgaven er intet mindre enn fysisk vondt, og gjør at låten må avspilles i WiMP jevnt og trutt.
Tittelsporet “Bones in the Closet” er for meg årets Nick Cave-låt. Jada, jeg vet at mange liker den “nye” Nick, og jeg vet at tekstene hans har modnet, mannen har blitt voksen og alt det der, men Push the Sky Away har ikke gitt meg fryktelig mye. Og det har plaget meg, helt til jeg fikk servert en låt av Helldorado som kunne sust rett inn på Henry’s Dream eller Let Love In. Det humper og går, gitarstrenger touches såvidt, mellotron og autoharpe kommer inn i lydbildet, og gutta finner til og med plass til ei sag. Da er jeg solgt. At Dag Vagle serverer oss en stemmeprakt som til og med Nick bare må nikke anerkjennende til er det ikke mye tvil om. Og så har vi det utsøkte trompetpartiet, da! Jeg ble hekta på instrumentet med Magnolia Electric Company sin ellevilt solide “Leave the City”, og når trompeten behandles som på den introen, og som på soloen her, så finnes det ikke mange lyder på denne planeten som er mer stemningsskapende og herlig.
“Two Headed Horseman” er mer klassisk Helldorado, ispedd en dose 60’s garasje. De koser seg gjennom versene, og kjører på med det de har i refrengene, med en intensitet som sender tankene til Gun Club, Cramps eller Dead Kennedys. Tøft er det åkke som, med forvrengning på bass og stemme, småvill hamring på trommeskinn, helvill blåsing i trompeter, og twang i gitaren.
Så følger albumets kjappis, låten som skal få fart på vorspielet, med et kondis-komp, Blues Brother-blåsing, partier som gir meg Stooges (Iggy)-feeling og den klareste rock’n’rolleren på Bones in the Closet. Vi snakker om “69 Camaro”, og siden bandet tar oss med ut på highwayen så er da farten og spenningen intet annet enn vi kan forvente.
“Lost Highway Motel” er som du sikkert har skjønt ikke et lykkens paradis, og det er nettopp dette bandet klarer å formidle på glimrende vis. Det er skummelt, det er mørkt, pianoet er som djevelens lokkemiddel, og Vagle synger som en dommedagsprofet. Her må jeg bare ile til å kommentere at han for meg er Norges svar på David Eugene Edwards, og finere superlativ sliter jeg med å komme opp med. Helt fortjent er det óg, når han synger som på denne rakkeren av en låt. Og lyrikeren Vagle står ikke tilbake for Cave eller Lee Pierce når han serverer oss herligheter som dette. En skjult skatt av en låt!
Så kommer skivas høydepunkt for meg. “Johnny’s Song” er virkelig min låt. “Johnny he was workin’ hard just like his father”, synger Vagle. Og han lengter selvsagt etter ei opptatt dame, ei dame som er gift med en kar som sitter i fengsel. Når ektemannen kommer ut denger han den beundrede dama, noe Johnny liker dårlig. Drama på gang, ei historie som er fortalt 6783 ganger før, men som aldri blir oppbrukt når den gjenfortelles som Helldorado gjør her. De gjør det med en pondus som få, om noen, norske band har maktet tidligere. Trond Andreassen og Ricochets, samt Paal Flaata og Midnight Choir, har vært helt der oppe i sine mest magiske øyeblikk. For dette er magi, fra den tandre tangentplukkingen det første halve minuttet, til den like tandre avslutningen med det samme pianoet. Innimellom dette putter gutta inn mer snadder i form av deilige trompettoner og ikke minst et parti fra rundt tre minutter som er noe av det herligste jeg har hørt på årevis (He put his hammer down!), der bandet er så deilig tight og dramatisk at hårene reiser seg fra anklene til topplokket. Og så roer de altså ned med at helten Johnny med en kanne bensin skjuler handlingen han bare måtte utføre. Steike, altså.
Hva er mer naturlig enn at de avslutter med en Morricone-sak? Ingenting, skulle man tro, men “Sixty Seconds To What?” er altså ikke med på vinylutgaven, sørgelig nok. Låten er hentet fra “For a Few Dollars More”, og spilles så strøkent som forventet. Med twang, mariachi, ørken og Clint’ern i tankene, og et kor som får mannskoret fra Berlevåg til å høres ut som Sølvguttene, så blir dette intet mindre enn en beintøff hymne til Ennio.
Skal man driste seg ut med en konklusjon så blir det at Bones in the Closet blir særdeles vanskelig å toppe for andre norske band i år, og da har jeg ikke glemt The Good the Bad and the Zugly, jeg husker Seven Bridges Crossed med Hellbillies, jeg vet at El Cuero har gitt ut et album som mange liker, jeg liker Erik Lukashaugen sitt musikalske og poetiske univers, Hakan Markussen og Bendik Brænne har gitt ut fine skiver, og flere norske artister vil i løpet av året gjøre sitt beste for å toppe dette. Men, sorry, det har jeg vansker for å se vil skje. Helldorado er rett og slett sikret en plass på min Topp 10-liste i 2013, og der er det faensteike trangt om plassen.
Her er det bare å løpe på konsert neste gang de befinner seg i et lokale i nærheten av deg!
[youtube_video]http://youtu.be/z8cmyv6cC5I[/youtube_video]