fbpx

Bendik Brænne – How To Fake It In America

Bendik Brænne har til min store overraskelse laget en av de fineste platene jeg har hørt på lang tid, og jeg våger påstanden om at hans “How To Fake It In America” er en av de beste norske platene som noen sinne har blitt laget.

Jeg har sett Bendik Brænne live flere ganger. På saksofon, i bakgrunnen bak Orbo & The Longshots. Særdeles dyktig saksofonist, det skal sies. Men jeg skal ærlig innrømme at jeg lenge ignorerte denne platen grunn av den samme saksofonen, samt min egen dårlig research. Jeg trodde lenge han hadde laget en saksofonplate, og de gode saksofonplatene er allerede laget – så det har jeg ikke tålmodighet til å utsette meg for.

Men så begynte ryktene å gå om at dette slettes ikke var noen saksofonplate. Dette var et stykke americana av aller ypperste merke. Og ryktene viste seg å være sanne. Denne platen har nå surret og gått i flere uker, og Bendik Brænne har klart kunststykket å lage en plate helt uten svake øyeblikk. Den er desto mer spekket med sterke øyeblikk. Låtskrivingen og håndverket her er utsøkt, og Brænne synger jo som en konge.

Brænne har tatt med seg sine låter og gjort det som har vist så å være en suksessformel for flere norske artister de siste årene; dratt til Nashville og oppsøkt mangeårig ORBO-tekniker Erick Jaskowiak. Det har Robert Smith-Hald gjort, og det har De Musikalske Dvergene gjort. Og resultatet blir deretter: fjellstøtt håndverk på lydsiden. Jaskowiak har også satt sammen studiobandet, og ut fra skapet i studio trakk han folk som Fats Kaplin, Tim Marks, Rob McNelly og Bryan Owings. Alle bunnsolide Nashvillemusikere med en imponerende samling skalper i beltet.

Her hjemme har han hatt hjelp av Amund Maarud og stort sett hele bandet hans (som også er backingbandet hans live), og så har Lasse Hafreager spilt orgel. Selv spiller han piano, og har lagt saksofonsporene på platen.

Brænne har skrevet låtene sammen med sin bror Mattis Brænne Wigestrand, som han har skrevet låter med i mange år. Og jeg ser ikke noen grunn til å endre på det, når resultatet blir som dette.

BendikBrænneHow To Fake It In America minner meg på mange måter om en av mine favorittplater, Teiturs Poetry and Aeroplanes – og hvis man sniker inn en dash Drive-By Truckers og store mengder The Band – så tror jeg man har en viss anelse om hvor vi er i det musikalske landskapet. How To Fake It In America er en vidunderlig reise i stemningsfull musikk. Det er stemningen som fanger meg på denne platen. Det drømmende lydbildet som var hele grunnlaget på Teiturs Poetry.., gjør at man bare kan lene seg tilbake og flyte avgårde på en musikalsk sky.

“Still Too Small” er en nydelig duett med Tuva Andersen, der Fats Kaplins steelgitar gir oss en forsmak på alt det gode vi har i vente. Og allerede på “Curtis Came To Stay” tar han platen enda et hakk opp – der hans hyllest til King Curtis kanaliserer The Band for alt det er verdt.

Countryfela til Fats Kaplin linker perfekt opp med Brænnes saksofon på “Northern Sky”, og gir oss en countrylåt som vi knapt nok har hørt norske musikere produsere. “Hey Gillian” lar Lasse Hafreager briljere på orgelet, og tar oss inn i et lydbilde som gjerne kan minne om Jason Isbells liveplate “Live from Alabama” – eller kanskje Drive-By Truckers “Everybody Needs Love”.

Brænne kanaliserer Ryan Adams på “Never Seen A Brighter Shade”. Det nedstrippede lydbildet som frontes av Fats Kaplins pedalsteel, og Brænnes piano lar vokalisten stå i sentrum – og viser hva som bor i ham som vokalist.

“Big White House” minner meg atter om Jason Isbell, og men det er tangentene bygger låten, der Hafreagers orgel og Brænnes piano løfter den til uante høyder, før høydepunktet på platen smyger seg i gang i “Orange St.” Her tar Brænne oss med til New Orleans, og jeg fikk et heftig flashback til Robbie Robertsons fantastiske Storyville-album.

“Chuck Wagon Rag” er heftig country med et islett av bluegrass, og kunne lett vært min favorittlåt på platen – hadde det ikke vært for den infernalske tamburinen som etterhvert begynte å gå meg på nervene. Likevel, dette svinger som bare pokker!

Platen avsluttes med en låt som, om jeg har forstått intervjuene med Brænne, ikke var tenkt å havne på platen – langt mindre skrevet når innspillingen startet. Det har seg jo slik at Bobby Keys oppgis å være årsaken til at Bendik Brænne startet å spille saksofon. Når han også tilfeldigvis er den tøffeste saksofonisten i to sko, og til og med bor i Nashville – så ville skjebnen det slik at et møte med en dame på byen, som kjente noen som kjente noen (en naturlig sak i Nashville), og henns påfølgende mailaksjon førte til at Bobby Keys plutselig befant seg i studio sammen med Bendik Brænne.

Brænne hadde ingen låt klar, og skrev “Turn My Way” for å ha noe som ville passe Bobby Keys, som tross alt ikke er en countrysaksofonist. En mann som har spilt med alt fra John Hiatt og Warren Zevon til Keith Moon, John Lennon og John Hiatt – samt vært hus-saksofonist på alle de beste platene til The Rolling Stones, må jo få skikkelig materiale å jobbe med.

Og “Turn My Way” ble en slik låt. En deilig jam som bare flyter og flyter og flyter – der Bobby Keys lar saksofonen ta hele jobben med å bringe denne platen trygt  i havn.

For Bendik Brænne har lagt lista for alle som skal prøve å tilnærme seg den etterhvert ganske brede “Americana”-sjangeren her hjemme. Dette er et imponerende stykke håndverk, og virkelig en plate jeg vil anbefale å sjekke ut.

Platen er kun utgitt digitalt og på vinyl. Et konsept en vinylnerd virkelig kan like. Den kan kjøpes på CDon.com på VINYL til 199,- og på Platekompaniet på VINYL til 229,-. Etter at Platekompaniet sluttet å selge MP3 så har jeg ingen anelse om hvor slike kan kjøpes. Men du kan finne den på iTUNES og på SPOTIFY.

Hør “Hey Gillian”:
[media id=828 width=650 height=20]

Hør “Orange St.”:
[media id=829 width=650 height=20]

Siste artikler

Lest dette?