«Do Honky Tonk angels still walk this ground ?» spør Jay Farrar i låten «Seawall». Etter å ha levd med «Honky Tonk» på øret i en ukes tid, så er svaret et definitivt og rungende «JA!» Fra de to felene til Justin Branum og Gary Hunt tar oss inn i åpningslåten «Hearts and Minds» til den litt vindskeive gitaren toner ut i «Shine On», så er Honky Tonk alt jeg hadde håpet på, drømt om og mer til. Jay Farrar har på mange måter gått full sirkel med denne platen hvor han hyller røttene sine og blottlegger hele grunnlaget som han og kollega Tweedy bygget Alt. Country og No Depression-kulturen på i legendariske Uncle Tupelo.

Son Volts historie har vært full av svinger og snirklete omveier. Fra den countryfiserte Trace, via halvbroren Straightaways til den mer rockete Wide Swing Tremolo til comebacket på Neil Young øset på Okemah and the Melody of Riot, via eksperimentet The Search (evt On Chant And Strum) til han atter begynte å snuse på grunnlaget fra Trace i den fantastiske American Central Dust, så har Jay Farrar aldri latt publikums forventninger forhindre sin skaperkraft og trang til å eksperimentere og teste grenser.

Da turneén i kjølvannet av American Central Dust kom til veis ende, så tok Jay rett og slett ferie fra egne prosjekter. Han klarte dog ikke å holde seg unna musikken, og lærte seg rett og slett å spille pedal steel. I løpet av tiden som periodevis pedal steel gitarist i broder Dade Farrars band Colonel Ford, så må tanken om en ekte countryplate ha begynt å manifestere seg. For når han nå snakker om Honky Tonk og bakgrunnen for den, så er det Colonel Ford, 50-tallets tradisjonelle Bakersfield-country, og spesielt pedal steel gitarist Ralph Mooney han trekker frem. Samtidig har han på et tidspunkt tatt låtskrivingen sin enda et steg videre, og har i følge eget utsagn klart å skrive om kjærlighet og smerte på en måte han aldri tidligere har klart. Honky Tonk  er nok en naturlig fortsettelse av American Central Dust, uten at jeg får den samme følelsen av et potensielt dobbeltalbum som jeg gjorde med Trace og Straightaways. Platen er sin egen herre, og står fjellstøtt på egenhånd – samtidig kunne den aldri eksistert uten alle de tidligere platene…

Åpningssporet «Hearts and Minds» har hentet fela som var så tilstedeværede på Trace tilbake i sentrum av Son Volts lydbilde. Jay selv er veldig glad i lyden av to feler som spiller tostemt, og her får vi Gary Hunt og den nesten overdrevent meritterte Justin Branum i fullt monn. Branum, som har spilt mye sammen med Colonel Ford, behandler fela på en måte som gjør at den alene høres nesten tostemt ut – det høres til tider ut som tre feler i perfekt harmoni. Thayne Bradford, kåret til St. Louis’ beste vokalist, bidrar på trekkspill – og en pedal steel gjør lydbildet komplett. Jay har lovet Honky Tonk, og han levérer Honky Tonk.

Neste låt ble raskt en av mine favoritter. Bassanslaget som tar oss inn i «Brick Walls» er bare steikandes tøff, og låten har en umiskjennelig Farrarsk tekst samtidig som han har mikset sine kryptiske meldinger med linjer  i overraskende klar tekst til Jay å være. Pedal steel gitaren som bare ligger og nyter det herlige groovet fra bassen og trommene får selskap av de to felene, og Jay synger jo rett og slett bedre enn noen sinne. Det høres ut som om han har fått et større register.

Love’s a spanish word to be sung
ain’t hard when love is on the run
There’s more brick walls and bridges,
on the way to your heart

Jay fortsetter reisen med å croone seg vei i den nydelig laid back «Wild Side». Beina har funnet seg en behagelig plass på bordet, en deilig pedal steel finner plass ved siden av den akustiske gitaren – og Son Volt inviterer oss inn i sin verden. Og vi følger så gladelig med.

Jay har fått oss til å slappe av, og benytter sjansen til å gi oss det første av platens to overlegne høydepunkt. «Down The Highway». Bare tittelen oser Jay Farrar. Og for en tekst. For et vokalspor. Og produksjonen er rett frem perfekt. Fela som legger seg side om side med Gary Hunts mandolin. Måten alle instrumentene finner sin plass, og gir Jays vokal all den plass den må ha.

En Son Volt plate, eller en Jay Farrar plate i det hele tatt – er ikke komplett uten en låt om å dra ut på veien.

Every road has a story to tell
of dreams that soar and dreams that fell
finding that level that says out of control
prospecting riches that recide in the soul

Throw this love down the highway
See where it turns.

Og så får vi et visdomsord som forteller noe om hvor Jay vil med denne platen, og hvor han har hentet inspirasjonen:

There’s a world of wisdom
inside a fiddle tune. 

«Bakersfield» følger opp «Down The Highway», og har blitt en varm hyllest til Bakersfieldsoundet som Buck Owens og Merle Haggard gjorde suksess med på slutten av 50-tallet, og som artister som Gram Parsons, Chris Hillman, Dwight Yoakam og Dave Alvin har trykket til sitt bryst i senere år. Farrar har jo uttalt at en av inspirasjonskildene bak platen er Ralph Mooney, den legendariske pedal steel gitaristen som spilte med både Buck Owens og Merle Haggard – og ikke minst i Waylon Jennings band i over 20 år.

Always a wild wind blowing
just want a guitar and a radio

Det låter litt mørkere i «Livin’ On». Ikke mye, men litt. Det er ikke så ofte vi hører Jay Farrar synge om kjærlighet, hjerte og smerte – så dette må bare nytes.

Without time there’s no devotion
without you there’s only time 

Han sier videre i teksten «Livin’ on love, that’s livin’ blind» og «There’s no sense in heartache«. Proppen han snakket om før platen kom ut, som forhindret ham fra å skrive ordet «love» har virkelig blitt fjernet. Han sier jo også at han håper denne platen har latt ham få utløp for dette, slik at han kan konsentrere seg om andre ting. Personlig så er det helt greit om han låter som dette en stund til.

Når vi først er inne på «Love». Neste låt ut er «Tears of Change». Jay uttalte jo følgende før platen kom ut:

«This record was much more thematic lyrically than probably anything I’ve done before,
so it was like, OK, heartache/heartbreak lyrics, here we go»

Ikke bare groover  dette som ville helvete, men Jay har levert en låt som vil bli stående igjen som noe av det aller beste han har laget. Denne føyer seg rett inn blant låter som «Windfall», «Tear Stained Eye» og «Back Into Your World».

Og når han synger «Tears of change in a world that’s slowly dying» så kan vi kjenne fortvilelsen og verden som sakte kollapser.

Jay Farrar har vanligvis med en form for blueslåt på platene sine. Denne gangen har han i stedenfor med en låt som har ordet Blues i tittelen. «Angel of The Blues» er en nydelig og seig låt der Mark Spencers nedtonede keyboard er utrolig viktig for lydbildet, der det ligger nesten uhørlig i bakgrunnen. Det er også den andre av de to definitive høydepunktene på platen.

Og så viser Jay atter en gang hvor flink han er med ord, ta bare denne linjen som eksempel: «Words that connect, never gain enough traction.» Nydelig, rett og slett. Når pedal steelen atter finner plass i lydbildet, så flyter dette avgårde som fire minutter og seks sekunder av noe av det mest behagelige øret mitt er utsatt for. Jeg fikk av en eller annen grunn en Janis Joplin og «Little Girl Blue» feeling i referingen. Det kan være måten han synger ordet «blue» på som gjør det – men jeg må bare si det igjen. Jay synger så forbasket bra på denne plate. Tidligere har han av og til hatt en tendens til å bli litt anstrengt på enkelte låter. Her er han hele veien avslappet, lar ordene gjøre jobben – og fraséringen hans er helt overlegen. Altså… jeg har alltid likt stemmen til Jay, og ofte hevdet han har sjangerens beste stemme. Men etter denne platen så rett ut sagt elsker jeg Jay Farrars stemme. Jeg har aldri hørt ham synge så overlegent bra før.

Vi har kommet frem til «Seawall», og her finner vi spørsmålet jeg innledet denne anmeldelsen med – «Do Honky Tonk angels still walk this ground ?»

Han besvarer det selv:

The answer lies on the unseen side of heaven.

Her får de to gutta på fele virkelig briljere, og vi hører enda tydeligere hvordan Branums fele låter som to samstemte feler.

Mark Spencer er kreditert som tekniker for platen i ymse kilder, mens Son Volt (dvs. Jay) oppgis som produsent. Spencer krediteres også som bassist på platen, mens trommis fortsatt er Dave Bryson. Duplantis og Walburn er ikke oppgitt noe sted, men hva som faktisk stemmer blir jo ikke klart før jeg har coveret mellom fingrene. Hva dette i såfall betyr for Son Volt og om vi må opp med nok et versjonsnummer er uklart. Gary Hunt har i hvertfall vært særdeles toneangivende på Honky Tonk, så om han blir med ut på tur gjenstår jo å se. Og til og med jeg har akseptert at Son Volt nå er Jay Farrar og det bandet han til enhver tid føler seg komfortabel med.

«Barricades» er en elegant sak som veksler mellom 3/4 og 4/4 takt. Som min gode venn Jo Inge kommenterte: «Den låten er jo et mareritt for det dansende publikum!» Av en eller annen grunn tror jeg ikke Jay har lagt så mye i akkurat det dansbare. Teksten derimot, er det lagt en del mer arbeid i. Han er en mester i å få det som egentlig er alt for mange ord til å henge fast på en melodi – og få det til å funke samtidig som det passer med takten.

No matter what you set out to find,
there’s competition down the line.
The crime of one, might be the salt of the earth to nine.
Makes no difference what others say and do,
a path goes on showing the way for you.
The sign says redemption ahead, 
go straight on through.

Alle gode ting har en ende. Så også Honky Tonk. Den store fordelen med en plate er at man bare kan snu den og starte på nytt, eller trykke på «Play» for de som foretrekker det.

Honky Tonk avsluttes med en av de beste tekstene Jay har laget, og en av de beste låtene han noen sinne har spilt inn på plate.
«Shine On» er intens og direkte. Melodien bare snirkler seg inn mellom de snodige humpene i hjernen din, og lirker seg godt fast et sted hvor du vet du enkelt kan hente den fram igjen bare ved å nynne litt på hooket. Og jeg vet ikke om jeg har nevnt det før, men Jay synger altså så forbasket bra på denne platen at gåsehuden  melder sin ankomst bare jeg vurderer å sette på platen en gang til.

Tom Skjeklesæther skriver i sin anmeldelse i Klassekampen (mandag 25/2):

«Jay Farrar har skrevet elleve sanger som alle må få plass på en kommende best-of».

Jeg kan ikke si meg mer enig. Her finnes ikke et svakt spor. Her holder alle låter et så gjennomført overlegent nivå, at det ville være totalt umulig å plukke ut en eller to eller tre som kvalitetsmessig er bedre enn de andre. Det er kun personlige preferanser som kan la noen av låtene utmerke seg, slik «Down The Highway» og «Angels of the Blues» har gjort for min del. Jeg ville likevel slitt med å plukke to låter til en best-of. Så konsekvent høy kvalitet har vel aldri Jay Farrar levert hverken med Son Volt eller solo.

Bloggkollega Jan Eiesland sier følgende om første gang han hørte Honky Tonk:

«da jeg hørte platen i bilen på vei hjem fra jobb på mandag, da ønsket jeg for første gang at køen hadde vært lengre over Danmarks plass!»

For de som ikke bor i Bergen, så er Danmarks plass (ikke skrivefeil) i rushtiden byens absolutt verste sted å sitte i bilkø. Den er tilsynelatende endeløs. Dog ikke med Honky Tonk på bilstereoen…

Platen får du overalt hvor musikk selges. Den er selvsagt å få på vinyl, med release 15. mars. Men nå er det nok, jeg skal høre Honky Tonk et par-tre ganger til før jeg legger meg, så jeg må bare stoppe her. Men først:

Tusen takk, Jay! Tusen tusen takk for en av aller de fineste platene i hele verden.

«Hearts and Minds»:

 

Forrige artikkelSon Volt, universet og (nesten) meningen med livet.
Neste artikkelFredagsvideo: Son Volt – Austin City Limits
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here