Mercury Motors – Et møte med gutta

Mercury Motors, et band som for meg står igjen som det beste bandet i Norge på slutten av 80 og begynnelsen av 90-tallet. Joda, de såkalte fire store var også der, og var bra, de. Men Motors var best. Men de solgte ikke like mye plater, fikk ikke like mye oppmerksomhet og har i ettertid blitt glemt av mange. Og for den oppvoksende generasjonen er de nesten som et nytt navn og regne når de nå gir ut «Rewind», en samling med høydepunkter fra de fem studioskivene. En skive som er en utmerket introduksjon til et band som mange fler burde få et forhold til.

Det hele startet allerede tilbake i 1982, når Jørn Christensen skrev en låt om den amerikanske komikeren John Belushis bortgang. Sangen passet ikke inn noe sted i de prosjektene han holdt på med da. Den endte på debuten til Mercury Motors seks år senere. Christensen og Vestaby begynte å plukke på noen skisser til, men så kom Can Can og tok over oppmerksomheten. Her spilte alle tre fremtidige medlemmer av Mercury Motors.  Jørn Christensen slutta  i Can Can i 1985 for å få mer tid til Cirkus Modern, og Anne Grete Preus gikk solo i 1987. Men Christensen, Vestaby og Hansen øvde oftere og oftere sammen i det som etter hvert skulle bli Mercury Motors. Debuten kom i Oslo høsten 1987 der Mercury Motors deltok på en minnekonsert for den legendariske Puls og Beat-redaktøren Tore Olsen. Mercury Motors ble raskt signet til svenske Mistlur, og året etter kom første skiva.

Jeg møter Per Vestaby og Jørn Christensen i de legendariske studioene på Strøget i Oslo. Øyvind Hansen kunne dessverre ikke komme. Gutta hadde for tre dager siden gjort comeback som band i Moss, samme dag som «Rewind» kom i salg. Mercury Motors har igjen startet motoren.

(JC er Jørn Christensen, PV er Per Vestaby og DOD er Dust of Daylights Pål Hilmar Sollie)

DOD: Siden ikke Øyvind Hansen er tilstede, så er det kanskje på sin plass å si noe om han først?
JC: Øyvind Hansen er en veldig spesiell trommeslager som har vært en meget viktig brikke for at Mercury Motors har blitt som de har blitt. Hvordan han tenker og kommer med idéer, har alltid vært essensielt for bandet . Han kommer ofte med masse innspill på alle plan, egentlig.
PV: Han var og er veldig viktig for helheten i Motors.
JC: Uten Øyvind er det ikke noe Mercury Motors.
PV: Han har på mange måter samme rollen i Mercury Motors som Agne Sæter har i Cowboys. Begge har et helt eget sound i trommene. Jeg husker når Hansen kom med i Can Can. Det var helt spesielt. En helt annen måte å tenke rytme på. Andre gikk i lære, mens Øyvind gikk AC/DC skolen, og var selvlært. Rent naturtalent.

JC: Det starta jo med at vi bare begynte å øve igjen. Hvorfor vi gikk til den første øvinga, husker jeg faktisk ikke lenger, men det var vel bare sånn at det var noe vi hadde lyst til å gjøre igjen. Og så dukka det opp en spillejobb på et motorsykkelverksted, og da fikk vi noe å øve mot. Prøve å få settet opp og stå, så vi kunne gjennomføre en konsert. Og ikke minst, så fant vi ut at vi hadde det gøy igjen som Mercury Motors.
PV: Så dukket det opp en Facebook-gruppe som kalte seg «Vi som vil ha Mercury Motors tilbake live igjen». Den var ikke svær, men den var ivrig. Så ble den en slags Facebook-jobb på Mono, og så har det sakte rullet litt i gang igjen.
DOD: Og samleskiva, var det noe dere bestemte dere for innad i bandet å få ut?
JV: Samleskiva har kommet i stand i samråd med managementet. Vi tenkte vel at skal vi prøve oss på en liten turné, dra ut og spille, så kan vi gjøre det ordentlig. Det er jo 25 år siden første plata kom, så vi tenkte at vi gjør en samleplate og så drar vi ut og spiller litt. Så enkelt, egentlig.
PV: Mange folk har jo aldri hørt oss før. Det er jo opp til flere generasjoner som ikke kjenner til Mercury Motors. Og det kan jo være gøy å få ut noen bra låter av Motors til nye generasjoner også.
DOD: Ble det mye krangling om hvilke låter som skulle på samleskiva?
JC: Det var noen runder.
PV: Det gikk noen runder, ja. Det var en del som forsvant, og noen som kom inn bakveien.
PV: Det var noen harde diskusjoner, kanskje spesielt rundt «Kentucky Fried» fra første skiva. Det ble til slutt ikke med. Vi gjør den dessverre heller ikke live.
JC: Sånn som jeg ser det nå, blir den litt for blues’ete for meg på en eller annen måte. Jeg vet ikke om jeg får til det gitarriffet ordentlig lenger heller, ha ha.
PV: Vi kunne ha bytta den ut med «Problem» da. Nei, nå er det uansett for sent.
JC: Vi satt på mastringa, og tok låter inn og ut. Så det tok sin tid.
PV: Vi tenkte vel sånn at det er bra å få ut en slags best of, eller altså ikke akkurat best of, mer et representativt knippe låter, vi har jo kalt CDen «Rewind», så kan folk blitt litt kjent med bandet igjen. Og så kommer alle skivene ut på Spotify ganske snart, og da kan man jo, om man vil, fordype seg litt mer i hver enkelt utgivelse.
DOD: Kommer det ekstramateriale med når de gamle skivene blir lagt ut igjen?
PV: Nei, Mercury Motors var aldri sånn. Vi hadde ikke noe ekstra låter igjen, Jørn? Jeg vet jo ikke hva du har i skapet?
JC: Det vi har gjort, det har kommet. Vi har ikke noe uutgitte låter liggende. Beklager.
DOD; Men nå har dere vært i studio og spilt inn nye ting, og tre av låtene er på den nye samleskiva. Er det mer på gang?
PV: Åtte låter er blitt spilt inn, er det ikke det? Eller egentlig åtte utkast.
JC: Vi hadde allerede gjort noen demoer, og så spilte vi inn trommer, sånn for å sjekke läget. Det finnes jo flere låter også, så vi vet ikke helt hva framtida bringer, om vi skal fortsette med å gjøre dem ferdig, for det er en jobb, altså. Overaskende mye jobb.
PV: Det skal legges på bass, legges på gitar og det skal skrives tekster, ikke minst.

DOD: Vurderte dere noen gang å synge på norsk?
JC: Jeg har aldri helt klart å koble norsk språk til musikken jeg lager. Det er jo mange som har gjort det der bra, og som virkelig får det til. For Magnus (Grønneberg), som vi spiller med i CC Cowboys, er det jo helt naturlig. Han kunne ikke tenke seg noe annet. Jeg tror det har noe med oppveksten min å gjøre. Radio Lux i 1972, det som vi hørte gjennom eteren den gangen. Første gang jeg hørte Deep Purple for eksempel. Da var jeg 12 år, kunne knappest et ord engelsk, men allikevel var det en opplevelse av språket. Jeg trengte ikke å forstå teksten for å få det kicket. Og sånn er det vel med Mercury Motors musikk også. At det kicket skal være hele opplevelsen, og ikke nødvendigvis henge seg for mye opp i teksten. Jeg tror vi var ute etter en slags helhetspakke, og det fungerte best på engelsk. Vi vurderte aldri noen alternativer, egentlig.
PV: Vi tenkte ikke i de baner i det hele tatt, det og gjøre noe på norsk. Det var aldri en diskusjon, oss i mellom. For meg var det helt utenkelig at vi skulle synge på norsk.

DOD: Mercury Motors var jo det første bandet der dere var uten en annen frontfigur som tok oppmerksomheten. Var Motors bandet der dere fikk gjort det dere ellers ikke fikk plass til i andre prosjekter?
JC: Ja, og jeg tror det føles litt sånn fremdeles.
PV: Nei, jeg tenker ikke på det sånn lenger. Kanskje i starten, men ikke etter hvert.
JC: Men det er fordi du nå tenker på meg som den vanskelige lederen, Per.
PV: Ja, det er sånn det er blitt. Nå er det Jørn som er frontfiguren, og jeg og Hansen skal starte et nytt prosjekt med bass & trommer.
DOD: Jeg husker at dere i starten hadde en båtmotor på scenen som skulle starte opp konserten ved at du dro i gang motoren, Per. Blir en slik motor med på årets turné?
PV: Nei, altså, greia er at vi kunne sikkert ha gjort det, men det er så mye opplegg med brannforskrifter at vi er avhengig av å ha en brannmann i salen hver gang, og det går jo ikke. Vi gidder jo ikke å ringe til brannvesenet i Trondheim og Bergen for å få dem til å komme på konsert. Det var egentlig bare en gimmick vi gjorde for en konserten som ble TV-sendt. Og når jeg så det i ettertid så ble jeg bare irritert, for det skulle jo ha vært mikka opp. Man hørte jo ikke noe lyd fra motoren uansett.
JC: Det skulle jo ha vært en hundre hesters motor, og så kom NRK med en fire hester, liksom. Så det var ikke helt gjennomtenkt. Men det er jo litt morsomt å tenke tilbake på nå.
DOD: Dere er tydelig inspirert av amerikansk musikk på første skiva, og tekstene har mange referanser til typiske amerikanske fenomen.
PV: Jørn hadde jo gått på skole i USA. Hva var det skolen het igjen?
JC: Freedom High School, ha ha..men altså, jeg vet ikke helt, jeg tror vel at den første plata har noen rootsy bluesaktige låter, sånn som «John Belushi» som er en rak tolvtakters blueslåt. Det var vel der vi starta. Vi hadde vært igjennom 80-tallet, eksperimentert og gjort masse forskjellig, så når jeg og Per begynte å gjøre ting i øvingslokalet, så hadde vi mest lyst til å gjøre noe som var enkelt og rakt.
PV: Det var jo langt unna det vi hadde gjort med Anne Grete i Can Can.

DOD: I 1990 fikk dere et kommersielt gjennombrudd med «Smash The Moon»
PV: På den tida var vi faktisk ganske godt likt av musikkjournalistene, og Mercury Motors var bandet alle skribentene skulle høre. Så vi ble ganske hypa i forkant av utgivelsen. Men jøss, altså, skiva er bra den. En fin pakke.
DOD: Den er ganske voksen i lydbildet i forhold til «This is…»?
JC: Det skjedde jo et skille der, for vi hadde jo brukt opp de låtene som Per og jeg tulla fram på øver’n. Og det kom en ny periode, der det ble litt mer seriøs låtskriving, på en måte. Så det er et helt klart skille mellom de to platene. Sånn i ettertid tenker jeg at den første skiva fanger opp bedre det som var litt spesielt med Motors. Klare enkle låter som er veldig morsomme å spille live. Store arrangementer og fine låter, det kan være vanskelige å få riktig ut på en konsert.
PV: Noen av låtene på “Smash…”klarer vi jo rett og slett ikke å spille live. Kanskje er det derfor vi bare valgte tre låter fra den skiva til samleplata?

DOD: Dere fikk vel litt pes med noen plateselskap når dere ville kalle 1992-utgivelsen for «Absolute Garbage»?
PV: Jada, vi fikk klar beskjed om at det ville bli bråk om vi kalte den det. Absolute Music hadde tydeligvis eneretten. Egentlig skulle den hete «Riots in the Kitchen», men vi endte opp med «Abs. Grabage». Husker ikke helt hvorfor vi droppet første idéen. Jeg tenker sånn i ettertid at det var et dårlig valg, og ikke minst, så har den et elendig cover. Hvorfor i all verden vi ikke holdt oss til «Riots in the Kitchen» med et frontcover av et rotete kjøkken i stede, det er et lite mysterium nå. Det 3D-coveret skulle være så moderne, fant vårt svenske selskap ut. Vi var jo underlagt svenskene på den tiden.
JC: Det er jo nesten Spinal Tap, det coveret. Som når de får «The Black Album», og så er det bare helt sort. Jeg fikk den følelsen når jeg så coveret til «Abs. Garbage».
PV: Det var definitivt ikke vår idé. Det var en eller annen svensk kunstner som var hekta på 3D, påstod 3D-covers var det nye store. Men da burde man i det minste ha lagt ved briller! Det ble lagt ned mye jobb på coveret til «Smash the Moon», og plateselskapet syntes vi brukte alt for mye penger på design, så de skulle ha råderett på den neste. Og så fikk vi altså 3D! Men låt-messig, og det er jo det viktigste, er «Abs. Garbage» den jeg nesten liker best sånn i ettertid.
DOD: Dere begynner å eksperimentere litt mer med sjangere, som for eksempel på «Baloons» , der Anneli Drecker bidrar på vokal.
PV: Det var egentlig en ganske streit låt, men Anneli tok med seg litt av sin stil inn i låta.
JC: Jeg husker litt av prosessen med den sangen. Looper og samples hadde jo blitt greia, i den perioden, for mange band. Og trommene er basert på et av de mest brukte loop’ene i verdenshistorien. Den finnes på ganske mange plater, den trommeloopen der. Nye ting er jo alltid litt gøy. Jeg synes resultatet ble veldig bra. På «Abs. Garbage» prøvde vi ut litt nye ting. Det er vanskelig å forandre seg, men kanskje like vanskelig og ikke forandre seg også.
PV: Det er fint å flytte på seg litt, da. Vi tenkte vel litt sånn.
JC: Et band må jo ha en utvikling og prøve litt nye veier, men det viser seg jo at det forholdet lytteren får til et band gjennom for eksempel første skiva, vil mange gjerne beholde. Jeg er vel litt sånn sjøl også med artister jeg hører på. Jeg kan ofte tenke, hvorfor kan de ikke gjøre som de gjorde på forrige skive, bare enda litt bedre?

DOD: På «Sailors Onshore» smeller dere til med en veldig uvant stil. Sekkepiper og allsang… «Waves» ligner ikke på mye annet dere har gjort.
PV: «Waves» er jo litt spesiell, men jeg mener det er stort sett en naturlig fortsettelse fra «Abs. Garbage». De er egentlig ganske like, tenker jeg, de to skivene. «Sailors..» er kanskje litt mer pop noen steder. «Is It You» for eksempel. Noe av feilen vi gjorde på både «Abs. Garbage» og «Sailors..» etter min mening, er at vi kunne ha vært litt mer kommersielle. Noen av låtene som har et smittsomt refreng, kommer jo ikke i gang før det har gått flere minutter. Introene blir for lange. Noen steder er det instrumenter fra Tyrkia, banjoer og alt mulig skrot, og så kommer det fete refrenget alt for langt ute i låta. «Pleased To Meet You» er et godt eksempel på det. Men der er vel jeg og Jørn litt uenig.
DOD: «Sailors..» utfordrer lytteren ved å bringe inn ganske mange type sjanger fra starten av. Nevnte «Waves» som følges opp av pop i «Is It You» til folk i «Agnes» og tøffingrock i «TeeWee». Var det bevisst at skiva skulle sprike sånn i stil?
PV: Jeg har vel egentlig aldri tenkt sånn på det.
JC: Jeg får si som Neil Young: “It’s all one song”. Det oppleves nok ikke så ulikt for oss egentlig.

DOD: Har alltid lurt på tittelen på siste skiva til Motors, «Humbleberry Wine», hva betyr det?
PV: Er det noe som egentlig heter Humbleberry? Var ikke det bare noe du fant på, Jørn?
JC: Joda, helt konstruert.
PV: Engelskmennene burde egentlig adoptere det ordet. Klinger bra, Humbleberry. I anledning releasen på skiva fikk vi for øvrig trykt opp etiketter, og limte det på vinflasker. Jeg tror jeg har noen sånne hjemme ennå.
JC: Hvis du har det hjemme, så er det i alle fall en tomflaske nå.
PV: Ha ha..jeg snakker bare om etikettene! Tittellåta laget vi en video på, husker jeg.
JC: Nei!?…eller jo, det stemmer det. Har jeg helt glemt!
PV: Vi spilte den inn på selveste Norsk Film.
JC: Med regn i april. De hadde en stor vannslange vi stod under, som vi ble nedspylt av.
PV: Jeg skjønte aldri noe av den videoen. Det var noe med en dame som løper gjennom slottsparken. Så kommer hun løpende inn på kjøkkenet hvor vi står i regnet og spiller. Husker hun så helt suicidal ut.
JC: Det morsomme er at hun som spilte i videoen var hun som senere ble berømt for å hilse på Bill Clinton på Slottsplassen.
PV: Erre hu? Faen, den må vi få ordnet med og lagt ut på You Tube!
DOA: Hva tenker dere om siste skiva?
PV: Jeg er ikke så veldig glad i den, men det tror jeg har med helt personlig ting å gjøre.
JC: Jeg var veldig fornøyd med den, når den kom ut, husker jeg. Og ble også litt overasket over at den ikke nappa noen steder.
PV: Sånn jeg husker det, ble den en skuffelse for oss. Nå vi skulle ut og turnere i etterkant av utgivelsen så fikk vi bare noe få spillejobber. Tror ikke vi gjorde mer enn en fire-fem jobber. Det var alt vi fikk. Og i Alta var vi bare support til et eller annet band jeg nesten har glemt. Var det Locomotives?
JC: Ja, tror det.
PV: Og folka der oppe digga dem, men ikke oss. Det var en virkelig nedtur.
JC: He he… Livets gang. Det var veldig stille rundt skiva. Den solgte nesten ingenting. Men skiva står for meg sånn i ettertid som vår mest tidløse utgivelse. Lydmessig er den det. De to-tre første platene våre er tydelige produkter av 80-atllet og tidlig 90-tallet, på godt og vondt. Man hører det på låtvalgene, på soundet. Men på siste plata, føles det, når jeg hører igjennom i ettertid, som om låtene like godt kunne vært skrevet nå. Det gjør at den står seg litt bedre enn de andre skivene, tenker jeg. Det er liksom ikke noe som binder «Humbleberry Wine» til en spesiell tidsperiode.

DOD: Det at «Humbleberry Wine» bare forsvant stille vekk, var det årsaken til at Mercury Motors ga seg?
JC: Jeg tror det ble såpass bratt nedoverbakke at vi mistet litt gløden, ja.
PV: Jeg husker vi spilte på Garage, i en dobbelbill med Jokke. Og det var tynt i rekkene der ute på gulvet. Og de få som var der stod og ropte på øl-låta til Jokke. Da var liksom nedturen starta.
JC: Jeg var blitt 36, og jeg vokste opp i en sfære hvor det å drive med musikk og rock, det måtte du bli ferdig med før du er 30. Jeg var tross alt 6 år på overtid, liksom. Kanskje jeg skal gjøre noe annet med livet, tenkte jeg nok litt. Litt sånn i begynnelsen av en tidlig 40-års krise, muligens. Det i sammenheng med nesten ingen solgte eksemplarer og lite folk på konsertene, gjorde sitt til at Mercury Motors rant stille ut i sanden, på en måte.
PV: Så kom det jo barn , også! Men jeg fortsatte da med soloskiver, og var ute og spilte låtene fra dem, men det kom lite folk der også. Det var harde tider. Jeg husker jeg spilte i Sarpsborg, og det kom én fyr. Han satt alene i salen med en halvliter, drakk opp og gikk. Da skjønte jeg at, solokarriere, nei, det driter jeg i. Så dro jeg på turné til Polen med De Press, og det var for så vidt greit, men vi ble ikke akkurat rike. Heldigvis hadde vi Young Niels i den perioden, og det reddet i alle fall meg i en slunken periode.
JC: Jeg jobbet videre i studio som produsent, og så laget Vibeke Saugestad og jeg en skive som Thinkerbell. Og så etter en stund startet Per og jeg opp i CC Cowboys sammen med Grønneberg. Magnus er en gammel kompis, så selv om mange var litt overassket, så var det egentlig ganske så naturlig for oss å gjøre noe sammen med ham. Litt av soundet til Mercury Motors kan man kanskje kjenne igjen av og til. For eksempel på åpningslåta fra første skiva vi gjorde med Cowboys.
DOD: Får dere tid til å prioritere Mercuy Motors, eller blir det mye CC Cowboys også fremover?
PV: Vi har en pause fra CC Cowboys frem til sommeren. Og vi spiller hver helg i hele mars med Motors. Så gjør vi litt festivaler, Drammen blant annet, før vi skifter og spiller litt med Cowboys senere ut på sommeren. Det var egentlig meningen å ha et lite friår fra CC Cowboys i år. Men det er planlagt at vi går i studio mot slutten av året med Cowboys.
DOD: Kommer det noen ny skive fra Mercury Motors, altså hvis vi ser bort fra samleskiva? Der har jo spilt inn noen låter.
PV: Det får tida vise. Det er faktisk opp til Jørn.
JC: Ja, for du er klar?
PV: Ja, jeg er klar! Det er avhengig av om du har overskudd til å gjøre ferdig låtene.
JC: Det som kommer, det kommer, jo. Jeg er avhengig av å føle gleden og like det som blir gjort. Ha en god feeling på det hele. Hvis den følelsen er på plass, kan det fort bli en ny skive. Vi har flere skisser, men det mangler fortsatt en del til at det kan bli en hel plate.

Hør “Kentucky Fried” fra “THIS IS…” (1988):
[media id=807 width=650 height=20]

Hør “My Religion” fra “SMASH THE MOON” (1990):
[media id=806 width=650 height=20]

Hør “Riots in The Kitchen” fra “ABS. GARBAGE” (1992):
[media id=805 width=650 height=20]

Hør “Garbage Man” fra “ABS. GARBAGE” (1992):
[media id=808 width=650 height=20]