Noen ganger er det all right, andre ganger blir det feil, feil, feil. Jahn Teigens 80-talls-blemme “Det vakreste som finns” får stå som et grelt eksempel på tekster som bommer stygt. Tekster som smører på så voldsomt at alt bare blir en stor ekkel feit grøt. Av og til er nemlig en millimeter nok. Dattera til Preusen har alltid vært sylskarp i sine observasjoner. Og den tekststlinja der har fulgt meg siden jeg hørte «Millimeter»-skiva første gang i 1994. Jeg er stor fan av Anne Grete Preus. Jeg beundrer hennes ord og vendinger. Og det var når jeg hørte den gamle slageren om millimeteren på NRK P-1, mens vi stod fast i tollkø ved Svinesund her om dagen, at jeg begynte å tenke på alle de fine ord og vendinger som norske artister har hatt opp gjennom åra. Jeg er glad i å lage lister, «High Fidelity» er selvfølgelig høyt oppe på min topp 20 liste over verdens beste filmer.
Så jeg har tatt et dypdykk ned i Norsk musikk, og kommet opp med en liste over mine elleve (det holdt akkurat ikke med ti) favoritter innenfor musikk-lyrikk i Norge. Det rare er at «Millimeter», uansett hvor fin den er, ikke nådde helt opp. Har du gode forslag, så legg gjerne igjen en kommentar under denne posten. Jeg har for øvrig lagt vekt på at det må være tekster som har moret meg, forundret meg eller imponert meg.
Ok, da ruller vi i gang.
11: «En Vill En» DumDum Boys (Blodig Alvor 1988)
«Småfugler i hekken synger sangen min».
Denne kommer med ene og alene fordi jeg alltid har misforstått det Prepple synger (og Kjartan skriver). Jeg har for min del, i likhet med Prepple, gått rundt i 20 år og trodd at tekstlinja gikk sånn: «Småfull i hekken. Synger sangen min», noe som vel gir meg et helt annet bilde. En besserwisser gjorde meg oppmerksom på min feiltolkning på et julebord for et par år siden. Liker egentlig min misforståtte versjon best. Sånn stort sett suger forøvrig, etter min mening, tekstene til Kjartan og musikken til Dumdum Boys lut etter 1990. Bedre å synge seg småfull i hekken, enn å ha småfugler i hekken som synger! Noen band burde slutte før de blir sure og går ut på dato.
10. Anne Grete Preus «Når Himmelen faller ned» (Mosaikk 1998)
«Det snør. Himmelsk korrekturlakk over feilstavet sommer. Og hør. Bylarmen forsvinner under dalende flommer. Og vi har hørt at ingen snøfnugg er like, og sånne under kan en tenke på en stund. Jeg lener hode helt tilbake, og får et iskyss på min munn»
Å, du bedårende melankoli. Jeg burde vel etter åpningen på denne artikkelen skrevet om “Millimeter”, men det ble altså denne i stede. Denne dama har så mange flotte øyeblikk. Anne Grete Preus sine betraktninger rundt det faktum at det snør, det et er stor poesi. Jeg tenker alltid på denne hver gang Kong Vinter manifesterer seg for første gang på høsten og tar over kongerike. Hun beskriver det perfekt. Ikke for svulstig, ikke for tamt. Og med en melodi som kan knuse hjerter, som akkompagnement. Dette er vakkert!
09: «Serru Serru» Einar Rose (Landskampen 1972)
«Du trur vist du er en pokker til kar. Pyjamas med svære striper du har. Men når jeg meg en tur på Botsfengslet tar, pyjamas får også jeg»
Einar Rose, en fyr jeg skulle ønske flere gjenoppdaget. En av våre store ordkunstnere, og jeg kunne glatt hatt med minst ti tekstlinjer fra ham. «Serru Serru» har alle de kvaliteter som en riktig god rølpelåt skal ha. Og den sparker alltid oppover. Hele låta er en eneste stor sitatdrøm.
«Da juger jeg,serru serru, like væl som deg, serru serru, vi er nok kompiser, du, også jeg.»
08: «Jeg er en Astronaut» Anne Mette Torp (På Treff 1 1973)
«På Mars er det mye rart, skjønner jeg ganske snart. Små grønne menn med åtte bein, sitter på rullestein»
Ja da! Jeg vet det er en barnesang. Men Eivind Torp skrev teksten som godt voksen mann, og jeg mistenker at det skjedde i tung hasjrus. Jeg håper i alle fall det. Hele teksten er full av små hint. Det er muligens bare meg, det er slett ikke sjeldent det skjer, men jeg får altså neste bare assosiasjoner til å røke rulletobakk med nogot attåt, når jeg hører denne. «Månen er første stopp, så settes farten opp. Jeg har mitt eget romfartøy, så turen til Mars blir gøy». Det blir ikke mindre morsomt, når jeg registrerer at det er Terje Fjærns Orkester som backer Anne Mette her. Kom igjen da! Det må jo være stoff inn i bildet her.
07. Erik Bye «Vårherres Klinkekuler» (Hildringstimer 1973)
«Det var vår egen Jord som var blitt borte, og marken lå der nattekald og våt. Og Gud gikk hjem og hurtet i sin skjorte. Men jeg kan ikke huske om han gråt. Og vi som av den lille jord en båren og tror at intet teller uten den, får drømme at Han leter mer i morgen og håpe at Han finner oss igjen.»
Det er lite som beveger meg slik som når Erik Bye synger denne visa. Ikke er jeg spesielt religiøs og ikke er jeg alt for glad slike voldsomme metaforer. Men her fungerer det. Her fungerer det som grevling i taket, og geitost på knekkebrød. For en tekst, og for en mann han var, Erik Bye. Vår jord som en liten blå klinkekule, joda, han setter det i rette perspektiv. Jeg ser alltid for meg Gud i kortbukser når jeg hører denne sangen. Og en Gud i kortbukser må jo være en hyggelig, liten Gud, må han ikke?
06: «Du Sklei Meg Så Nær Innpå Livet» The Aller Værste (Matrialltretthet 1980)
«Jeg traff noen venner og vi ramla på fylla. Vi priste oss sjøl ved vårt alter nedi gata. Vi ga faen i purken, vi ga faen i resten. Vi løp ned Nygårdsgata som om vi var i Ville Vesten»
The Aller Værste hadde noen ord og vendinger som var totalt ute, på en strålende bra måte. Og bare låttittelen her, er en innertier i seg selv. Når det gjelder valgte tekstlinje fra låta, er det både fordi jeg fortsatt liker frasene, og fordi dette var linjene jeg lærte meg utenat først. De gjorde et uslettelig inntrykk på en viss femtenåring.
05: «Hvis Jeg var Gud» Ole I’Dole (Blond og Billig 1983)
«Men jeg er ikke Gud, bare Ole Evenrud. Kan ikke skape en bedre jord med disse ord»
Ole I’Dole var en liten tass fra Halden som hadde et kjempestort hode. Det viste seg i ettertid at det bare var håret hans, og når han stod frem som Idol-dommer i 2003, var hodet nesten borte. Jeg har alltid likt folk som har litt selvironi, og samtidig er hemningsløst opptatt av seg selv. Narsissisten Ole Evenrud gjorde tidenes nødrim på denne pompøse komposisjonen, og det fortjener en plass på lista.
04. Raga Rockers «Blaff» (Blaff 1989)
«Jeg ser dagene rase forbi, som biler i motsatt fil. Et meningsløst liv, en meningsløs tid, som snart er forbi. Våre liv er ingenting. Ingen grunn til å bli skremt. Jorda går rundt i ring, og snart er det hele glemt.»
Jeg husker jeg som desillusjonert og bakfull ung mann, satt på trikken opp fra sentrum etter en lang helg. Det var mandags morra, og trikkene som kjørte andre veien var fylt til randen av streberne. Jeg hørte på Blaff med Raga, mens jeg tenkte at idiotene med A-4 liv ikke hadde forstått en dritt. Maskiner i Nirvana, det var det de var. Nå kjører jeg trikken andre veien selv, og det er kanskje like greit. Alt har sin tid. Ikke noe er mer patetisk enn middelaldrende menn som hele tiden panisk må bevise at de fortsatt er rocka. Michael Krohn selv har blitt grå med stil, han, heldigvis ( i motsetning til visse trøndre). Krohn var på 80-tallet vår store rockepoet. Ingen over, ingen ved siden av, når det gjaldt å beskrive meningsløsheten på en jævla stilig måte. Og melodien er jammen ikke dårlig, den heller.
03. «Tomgang» Jokke med Tourettes (Tomgang EP 2005)
«Sola skinner,men vintern kommer. Der ute er det slutt på sommern. To fulle menn ække fullt så fulle lenger. Men dem har aldri hatt bedre bruk for penger»
Jokke, hva kan jeg si om Jokke? Han var i mange år lydsporet til mitt liv. Så giftet jeg meg, og Joachim Nielsen ble borte. Har alltid tenkt at det var rart det skjedde samme året. For meg altså, ingen andre. Jeg savner Jokke hver dag, Tenker ofte på hvem han hadde vært nå om han fikk leve. Hva slags plater hadde han hatt i katalogen de siste ti åra? «Tomgang» ble gitt ut flere år etter han tok kvelden. Var noe av det siste han rakk å spille inn. Og låta beviste at han fortsatt hadde krutt på lager. Jeg elsker denne svanesangen. Og elsker den selvironiske teksten, der han referer til flere kjente frase fra sine første album. Jokke var en av få artister som traff meg bare ved å åpne kjeften. Heldigvis lever musikken videre.
02: «Hvem er den mannen» Ole Paus (Noen der oppe 1982)
«Se på den mannen, han sitter å leser. Han er hvit eller sort, eller kanskje kineser, hvem vet. Men smiler’n? Da er han soper, ja visst. Og medlem av Norsk front, i hvert fall er han kommunist!»
Albumet «Noen der oppe» er det beste norske albumet fra 80-tallet. En vågal påstand, og kanskje jeg tar i, men dæven steike skjære for noen låter Paus leverer her. (Åh Sonja», «Alt var mye bedre under krigen», «Lystig Purk på Picnic» og «Selv sopere har en plass i himmelen») Og åpningssporet er Ole Paus på sitt skarpeste. Hudfletter det meste, og alltid med humor og stil. Ole Paus har som Einar Rose et vell av tekstlinjer som burde være med på en slik liste jeg nå bedriver. Denne er altså som en slags representant å regne, siden jeg ikke bare kan ha med Paus.
01. de Lillos «Klokken er mye nå» (Varme mennesker 1991)
«Men hvis jeg hadde evig liv, så ville døden vært vakrere enn Gud. For alt det som han har skapt ble ikke nok til at jeg holdt ut. Hvis jeg visste at det aldri tok slutt med mine ensomme tanker. Om hvorfor vi eksisterer, om hvorfor vi overlever, om hvorfor vi alltid strever, og svakhet dominerer, og gjør de samme feil om og om igjen»
Ja, så ble det altså denne jeg endte opp med som topplassering. Det var rett og slett ikke til å unngå. Lars Lillos Stenberg er det umulig å komme utenom. Han har laget sitt eget univers med de Lillos tekster. Ingen skriver som ham. Og noen påstår han er naiv, skakk og rar. Og ja da, han er det også. Men først og fremst er han en av våre store ordkunstnere. Og øyeblikket, det store øyeblikket, kom i 1991. Spor seks på «Varme Mennesker». Da oppsummerte han livet for andre gang i karrieren. (Første var med «Livet er en liten dings»), og selv om førstnevnte også er der oppe blant mine favoritter, så er det denne som står som bautasteinen. Vakkert, skjørt og eksistensialistisk. Denne burde vært obligatorisk nattasang for alle. Må ta med noen linjer til.
«Det som skjer mot slutten er noe av det vakreste av alt. Bare tenk på høsten like før bladene har falt. Ned på bakken, varme farger gjør meg øm og glad. Får meg til å forstå at døden er bra. At høsten kommer er noe vi alle kan stole på. Den er ikke som våren som kommer og går uten at man forstår»
Det var listen min. Jeg vet at jeg mangler noen favoritter. De kunne like gjerne ha vært med her, men en liste må ha rammer og et antall innen rimelighetens grenser. Jeg stoppet på elleve. Nå er det din tur. Kjør debatt!
