8.desember 1918 ble det født en liten tass langt inne i skogene i Eidskog kommune, faktisk så langt inni skauen at vi er i nærheten av Sverige. Farlig nær. Denne tassen ble døpt Hans, og familienavnet Børli ble naturligvis hengende ved ham som etternavn. Foreldrene hans hadde en liten gård, og som de fleste andre bønder her til lands i mellomkrigstiden så slet de med det meste.
Arbeidstilsynet brydde seg lite om at folk slet på seg tunge ryggplager, arbeidsdagen varte sjelden mindre enn femten timer, og selve jobben var intens og hard. Dette slitet ga lite mer enn akkurat den maten som skulle til for å holde sultedøden på armlengdes avstand, og fritidsproblemene bestod av at de ikke hadde noen fritid.
Med andre ord opplevde Hans en oppvekst med mye slit og lite lek, men samtidig barneår der naturen spilte en viktig rolle, både som arena for opplæring og beundring. Den unge Børli lærte tidlig at naturen gir og at den ikke sjelden tar, og at folk står fryktelig mye sterkere sammen, enn alene mot de mektige krefter som operer i skogen. Han grodde opp til å bli en tøff tømmerhogger, selvsagt preget av det barske miljøet og de tungene takene, men samtidig hadde fyren et akademisk talent og viste tidlig at han var materiale for skolesystemet. Turen gikk derfor til Kongsvinger, hvor det ble gymnas, og deretter til befalsskole i Tigerstaden. Den militære utdanningen ble imidlertid avbrutt da andre verdenskrig brøt ut. Hans ble utskrevet til militærtjeneste, og endte opp med å slåss mot tyskerne, bl.a. i Verdal, der han etter harde kamper ble tatt til fange. Da han ble løslatt reiste han tilbake til Eidskog, og jobbet som lærer og tømmerhogger, samtidig som han var aktiv i den ikke ufarlige aktiviteten med å frakte folk på flukt over til broderlandet. Han hadde tydeligvis ikke nok å gjøre, for mens alt dette dramaet utspant seg, skrev han dikt, romaner og andre tekster, og slapp faktisk sin første diktsamling allerede i 1945 (”Tyrielden”). ”Skogens Dikter” var født. Året etter romandebuterte han med ”Han som valte skogen”.
20.april 1974 fødtes nok en liten tass i Hedmark, denne gang i Elverum, noen kraftige steinkast fra Eidskog. Erik Lukashaugen ble denne tassens fødenavn, og med dype røtter i Finnskogen kjente han seg nok langt mer hjemme i Børli sine dikt enn den gjennomsnittlige nordmann. Jeg vil anta at de følelsene Lukashaugen har fått av å lese diktene, og de tankene han har gjort seg, stemmer langt bedre med det Børli hadde i tankene, enn de tankene jeg som er vokst opp langt mot nord, med fisk, hvalfangst, Baslfjordvind og Lappland i nærheten, sitter igjen med. Og det tenker jeg er et bra utgangspunkt for det prosjektet Erik satte seg fore, nemlig å tonesette favorittdiktene av Børli.
Jeg kjente ikke til musikeren Lukashaugen, i likhet med de aller fleste her til lands, og ble ikke oppmerksom på ham før jeg så at han lå i Wimp på anbefalinger. Noen kjappe lytt, og jeg tenkte at dette var småpent og snilt, og hadde muligens ikke gjort mer med denne utgivelsen om ikke brodern hadde sendt meg noen euforiske meldinger om at jeg måtte sjekke ut denne nye, norske trubaduren. Jeg hadde jo gjort det, men skjønte at jeg måtte gi albumet en ny sjanse. Man hører når storebrødre taler, i hvertfall av og til, og spesielt når det kommer til musikk. Så, det ble en ny runde, og denne gangen lyttet jeg til låtene, jeg la merke til den flotte instrumenteringen, jeg likte den akkustiske tilnærmingen, og stemmen, som først hørtes noe anonym ut, klaffet perfekt til de nydelige melodiene og den røffe tematikken. Jeg skjønte at dette virkelig er noe for meg. Hallingdølen Stein Torleif Bjella har jo vært en storfavoritt her i stua siden han slapp ”Heidersmann”, og selv om dette tekstmessig er noe annerledes, fra en annen æra, så er likhetstrekkene mange. Lillebjørn Nilsen har fulgt meg siden jeg lærte å bruke ørene, og den visetradisjonen Lukashaugen helt klart viderefører her sporer jeg lett til ham. I tillegg ser jeg at flere har namedroppa telemarkingen Odd Nordstoga når sammenligninger skal serveres, og det skjønner jeg lett. Men først og fremst så er Erik Lukashaugen Erik Lukashaugen, og det han gjør på Av en sliters memoarer er så imponerende at han lett står fjellstøtt på egne bein, med eller uten referanser.
En kveld for temmelig nøyaktig to år siden fattet Lukashaugen interesse for ei diktsamling i bokhylla si som han ikke husket at han hadde. Boka var ”Tyrielden”, forfatteren selvsagt Børli, og da han tok den ut syntes diktene å tralle en trall tilbake til ham. Gitaren ble hentet fram, og istedenfor å lese diktene, som ville være den gjengse metode, så sang Erik seg gjennom diktsamlingen. Tretten av disse diktene er tonesatt på albumet som var ferdig høsten 2012, og som ble sluppet på det lille selskapet Øksekar i februar 2013.
Legg innpå en pris og dra langstøvla på,
– det er enda en sjø vi må over.
Fløtervise åpner med en strofe om snus, og som en die-hard snuser siden august 1980, kjenner jeg at jeg blir meget vennlig innstilt til albumet, før det er skikkelig i gang. Har jeg noensinne hørt noen synge om snus før? Tror sannelig ikke det, og jeg vet med meg selv at det faenmeg var på tide. Men hva skal dette bety? Enda en sjø vi må over? Skulle ikke dette dreie seg om lyrikk av ”Skogens Dikter”? Åpningslåten får meg rett i Senja-modus, og det overrasker meg en smule, selv om jeg skjønner såpass at vi her er i det våte element som ikke kan måle seg med det havet vi forholder oss til her oppe i nord. Det er sjøer inni skogen, og de er vide som hav, de er svarte som ei grav, storlommen skriker der, og tror dere ikke at havmåken er der òg, og skriker sine skjærende skrik? Er det rart man føler seg hjemme? Ikke i det hele tatt..
Det er mye flott poesi allerede fra første ”stavtak”, og Børli skaper bilder av ord, som den herlige verselinja Bak skogen i øst står en morgen på kne og gløtter så vidt over åsen. Og så fader historia ut med et lystig og flerstemt Sjong fi fi fei, sjong dudeli dei, nei, nå får du se-tel å vakne!
Hva så med det musikalske, hva er det vi får servert av Lukashaugen? Dette er norsk folkemusikk, så norsk som jeg kan tenke meg folkemusikken, jeg vil være snar med å klistre merkelappen ”visesanger” på komponisten, og jeg iler til med å nevne at dette er akkustisk så det holder. Noe lengre vest kom en annen herremann ut med et utsøkt album for noen år siden, en herremann som popper inn i min skalle fra første tone. Jeg snakker om Stein Torleif Bjella, som med sine noe mer personlige tekster allikevel befinner seg i samme akkustiske landskap, og spiller sin musikk med samme utmerkede innlevelse som det Lukashaugen gjør. Norsk folkemusikk, altså, er det noe for meg? Joda, spesielt når jeg aner spor av amerikansk folkemusikk, når ”countryfoten” min begynner å gå, og når instrumenteringen består av gitar, et trekkspill som legger seg behagelig i bakgrunnen (noe som sier meg at Stein Magne Eggen møter Tom Waits på halvveien, og da tenker jeg på hans definisjon av en gentlemann som en som kan spille trekkspill, men lar vær å bruke det), en kontrabass traktert av ei dame som heter Ellen Brekken, og noe jeg oppfatter som en ukulele. I tillegg er det noen strykere som er med på å skape den trivelige stemningen som preger åpningen av ”Av en sliters memoarer”. Og stemmen til Lukashaugen? Den er både behagelig, intens og meget passende til ”sjangeren”. At han i tillegg slenger seg med i ”mustasjekoret” som skaper den hjemmefeststemningen jeg får på tampen, sier meg at han fort kan finne på å operere i et noe ”kulere” landskap etter hvert..
Kont-Jo, venn og granne,
Kont-Jo, kamerat!
Vi har elsket dette lande.
Stridd for snus og mat.
Hva faen? Snus namedroppes i låt #2 òg! Dette blir for mye av det gode, og min vennlige tilnærming til skiva tar bortimot av, og jeg kjenner at jeg storkoser meg. Kont-Jo er er sliter, han er åpenbart en skogsarbeider, det er like åpenbart at han er en sliter uten land, og jeg aner en sosialist eller kommunist i den store mannens sjel. Det er storbaroner som eier mannens hjem, og det eneste landet han kommer til å eie er de seks fot med jord som skal skille ham fra de levende når han er ferdig med tømmerhogst for godt. I løpet av fire vers klarer Børli å skildre et enkelt liv, et slit og en jovial og trofast kar, en kar som jeg lett tror kan stå som modell for den gjennomsnittlige nordmann i mellomkrigsårene. Gi meg mat og snus, og jeg har det jeg trenger..!
Låten er et par hakk opp på lystighetsskalaen, med mer av ”mustasjekoret”, plenty med fele, tyngre bassisering av Ellen (kvinnelige bassister, ass!), gitar som komper for harde livet, nok et behagelig trekkspill, men nå noe lengre fram i lydbildet, og, pinadø, et trøorgel som humper og går. Jeg elsker trøorgel, dette instrumentet som skaper en dynamikk av en annen verden i enhver låt, og Bjørge Verbaan trakterer det på utsøkt vis her. Lukashaugen har her lagd en låt jeg kommer til å spille mye, og for sikkerhets skyld har han lagd en strøken video som folk bør ta seg tid til å se.
[youtube_video]http://www.youtube.com/watch?v=4b9gV2fxs-0[/youtube_video]
Skogen synger
med furu og tall
en sang så kjær.
Århundrer rinner
og står for fall,
men sangen er like nær.
Stortrær styrtet,
men nye vaks
og lognet for vind og vær.Skogen synger.
Skogen Synger er altså teksten som fikk Erik til å hente gitaren, lyrikken som er ”skyld” i at jeg lytter til albumet nå, og strofene som fikk et eller annet til å røre seg i vår mann. Skjønner jeg noe av denne forholdsvis heftige reaksjonen? Javisst. Og ikke bare skjønner jeg det, jeg kjenner det òg. Jeg kjenner nasjonalromantikken boble i blodet, jeg kjenner slitet gutta i skauen følte på daglig, jeg kjenner årstidene på kroppen, jeg kjenner spenningen etter å ta børsa å begi meg ut på jakt etter fugl og småvilt, jeg kjenner at det livet som var hardt og et evig slit også var et liv fullpakket av samhold og det å leve i ett med naturen. Børli lykkes med å romantisere slitet, tømmerhoggerens tøffe kår, uten å bruke floskler og patetiske vending; grap altfor mange lyrikkere tyr til, spør du meg.
Et nydelig dikt, altså, men klarer Lukashaugen å følge dette opp med en melodi det fortjener? Joda, sannelig gjør han ikke det. Et behagelig og flott fingerspill drar det hele i gang, og Erik synger så dempet han klarer, men allikevel med den intensitet i stemmen diktet fordrer. En fele legger seg etter gitaren etter det første verset, og blir med helt inn. Så følger trøorgelet på etter det andre verset, stemningen stiger, og jeg storkoser meg. Etter det tredje verset kommer en dame inn i koringen, uten at jeg kan finne informasjon om dette i coveret. Trekkspillet durer behagelig her og der, bassen buldrer der det sømmer seg, og i det sjette verset brygger det opp til noe grandiost, noe mektig, med bidrag fra alle mann (og damer), og når Lukashaugen kjører på med Her i skogen, her er je født, og her har je fristet min dag, ja, da kjenner jeg nøyaktig den gode følelsen bare musikk kan gi meg. En helstøpt låt, selv om snusen glimrer med sitt fravær.
Å, gi meg et kyss! Men fyst må je ta
og sputte tur mæ snusen.
Det er fulle så du itte vil ha
snusrand rundt truten din, pusen.
På fjerdesporet, Fløtarguten Talar Ve’ Jentene, er vi tungt inne på Hedmarken, med dialekt som krever mer enn en gløtt, og en tekst som sier oss noe om festene skogens menn hadde. Selvsagt er snusen på plass, og karen som frykter at dama skal stikke fra ham er av den halvbrautende, sterke og ”enkle” sorten. Han holder på dama, halvveis truer henne til å sitte i ro, han er vår-yr så det holder, og vi aner at denne ”flørten” var vanlig der tømmermennene vanket. Jeg mistenker at denne framgangsmåten ville medført dårlig ”fangst” i 2013, og teksten er mer å anse som et sosialantropoligisk innspill enn en oppskrift for en kvald på byen. Lukashaugen har valgt å kjøre på med en lystig melodi som drives fram av en halvfunky kassegitar, fest-på-bygda-trekkspill, det deilige trøorgelet, og den dansende bassen til Ellen Brekken. Erik synger som om han står på scena i et bygdehus oppi dalene, og ikke i et studio i Oslo. Tøft. Og tøft er òg opptaket han gjorde i ”God morgen, Norge” tidligere i vinter..
[youtube_video]http://www.youtube.com/watch?v=sFwjkkicYwM[/youtube_video]
Langt Innpå Skoga er lyrikk fra øverste divisjon, et dikt som virkelig romantiserer selve Skogen. Teksten som sier noe om tømmerhoggerens nære bånd til naturen, og ikke minst til trærne. Skogen prater, den gjøres levende, og får nærmest sjel, hjerte og fri vilje. Så får det bare være at skogen ikke svarer med annet enn skogsus..
Og bakenfor høgda, den borteste blå
skal gåtene alle vel løsningen få
når hjertet er jord under villgraset blakt,
når lengselen er lys i en grenseløs trakt
høgt over skoga, høgt over skoga
-ho-ho-ho.
Interessant nok velger Lukashaugen å tonesette dette diktet med en melodi som kunne vært komponert av selveste Tom Waits, muligens det fineste kompliment jeg kan gi. Et skakt trekkspill, en herlig cello, en fiolin som klager i bakgrunnen, og ikke minst den dramatiske formidlingen av budskapet. Bassen kommer inn og buldrer av gårde, driver låten framover, og sammen med Mustasjekoret skapes en musikalsk dramaturgi som Tom ville nikket fornøyd til.
På Langmora Mo møtes en ungjente og en gutt, som i den mest nasjonalromantiske Prøysen-vise. Og tror dere ikke de blir såpass opptatte at jenta glemmer tyttebærspannet sitt, så det blir stående å ruste der innpå Langmora mo? Hva de har bedrevet tiden med sies ikke med rene ord, som seg hør og bør, men det har ført til både tårer og snørr. Skulle jeg begi meg inn på gjetninger, så aner jeg at forklaringsproblemet hun får når hun møter sine foreldre framkaller tårene. Melodien er nok en lystig sak, som alle på ”Lokalet” blir lettbeinte av. Jeg regner med at strengeinstrumentet Erik spiller på er en gitalele, uten at jeg har noe nærmere peiling på dette, og med seg på veien har han Stein Magne Eggen på trekkspill, Ellen Brekken på bass, sprudlende felespill av Tonje Lien Barkenæs, og en ukjent bidragsyter på munnharpe.
Det var itte gamal kaksen
som første gang fulgte han far
tel skogs og sleit som en vaksen
på hogst inni snatt og snar.
Nei, je lærte nok fort og forstå
at livet vi fikk av Vårherre
det var itte gratis å få.
På tittelsporet, Av En Sliters Memoarer, dreier feelingen fra nasjonalromantisk karakter til beinhard realisme. Borte er skogens sus og dus, de lettlivete jentene er ikke å se, og inn fra høyre kommer livets harde realiteter. Kakser og prester er ikke mye verdt, men det er derimot gutta på brakka, de sliterne som ikke sparer på konfekten når ting skal sies, som glemmer prestens formaninger. Brakka er det kjæreste han har, der den står muggen og forfallen, med sin varme og beskyttelse mot vær og vind. Børli legger heller ikke skjul på at sykdom og forslitte kropper forfølher tømmerhoggerne, at jobben ofte var et ork og slit som bare måtte utføres for at det skulle være mat på bordet til kone og barn, og at skogen er en følgesvenn i ferden mot graven. Men helt mørkt er det ikke, og takknemligheten til skogen ligger rett under overflaten, om vi bare priker litt borti teksten. Lukashaugen åpner med en forsiktig intensitet i stemmen, kun med trøorgelet og gitaren behagelig i bakgrunnen. I tredjeverset kommer ut fra intet ei hardingfele, spilt av Mari Skeie Ljones, og selv om jeg alltid har hatt et problematisk forhold til dette instrumentet, så må jeg bare innrømme at den passer jævlig godt inn i lydbildet. Litt rytmeinstrumenter bys det òg på, på god avstand til stemmene Lukashaugen har lagt på, og dette blir for meg en vakker type folkemelodi som et band som The Pogues kunne servert verden. Igjen en herlig låt, og ikke langt fra favoritten min på skiva.
Alle diktere med respekt serverer verden poesi som hyller våren, dette soleklaret beviset på at endringer er på gang, endringer mot lysere, varmere og bedre tider. Tidlig Vår heter Børli sitt dikt om emnet, og Erik spiller det jeg tror er en mandolin i en enkel og flott melodi som står seg godt til tematikken. I tillegg bidrar Jan-Øyvind Grung Sture med en nydelig melodilinje servert på sin cello. Steike dette strykeinstrumentet er stemningsskapende og lekkert. Så og på dette sporet.
Like sikkert som at diktere har en vårhymne er det at en voggevise hører med på et album med folkemusikk. Hva er da mer naturlig enn å kalle låten Voggevise? Ingenting, og det heter den niende låten på albumet. Låten blir sunget av ei Rannveig Gotland Bakke, ei dame med en klar og vakker røst. Lukashaugen nøyer seg med å legge på andrestemmen, og resultatet blir både stemningsfult og effektfult. Ikke det at jeg sovner i løpet av låten, men det er heller ikke langt unna. Men her må jeg altså komme med en litt sjokkerende melding; i et parti av låten får jeg noen vibber som bringer meg rett inn i en låt jeg mener at jeg ikke kan fordra, fotballandslagets ”Alt For Norge”, og den kjipe delen ”Vi er røde, hvite, blå”. Og det er akkurat når Bakke synger glåmer månen inn og ler. Jeg bare måtte få dette vekk fra hjertet!
Jeg tør ikke dø! For jeg har ikke levd!
Jeg står med et segl på min munn
og tier frossent mot alt som har krevd
forløsningens syngende stund.
Slik starter Syng Liv i Ditt Liv, en melodi som er en typisk norsk folkesang. Dette er en type melodi jeg innbiller meg at det danses svett og intenst til i Bygde-Norge, en melodi det sikkert kan syndes til, og definitivt en melodi som det vil bli drukket til. Ved hjelp av gitar, trekkspill, fele og bass serveres melodien i en slags stakato rytme, noe som står seg godt til lyrikken som beskriver en kar som angrer dypt og inderlig at han ikke har fått leve dette livet. Årsaken er nok mye slit og lite moro, tvungne valg og ikke frie ønsker, og hva er da mer naturlig enn å synge litt liv i livet. Sang og musikk er blant livets virkelige gleder, noe Lukashaugen på fint vis minner oss om her.
Vårhymner og voggeviser er mer eller mindre standardlåter på et verk som dette, og det er definitivt ei Lauskarsvise òg. Helt fra Hank Williams presenterte sin Ramblin’ Man så har folk-, country- og bluesartister servert oss låter om disse typene som ikke klarer å slå seg til ro. Karene med lopper i blodet, menn som handler før de tenker, mannfolkene som har store tanker men oftest ikke får dem omgjort til handling; dette er helt klart Lukashaugens Ramblin’ Man, gjort på norskeste vis, og med en lystig melodi som lett kunne vært en låt av en av de store spellemennene fra tidligere dager, Wilhelm Sorteberg, Johan Kleven eller Arne Bjørndals. Den norske lauskaren jobber på skauen fordi han må, gjør kaksene rikere, og drømmer seg bort fra ”elendigheten”. Selvsagt er det et trekkspill som driver melodien fram, sammen med ei fele, og like selvfølgelig får vi et suverent mellomspill på bass av Ellen Brekken.
Ei veggklokke tikker. Timene går,
og angsten stirrer i bringen.
For klemt mot de rimfrosne rutene står
et tomøyd ansikt. – Ingen –Min kjæreste, sover du?
Vinternatt er et av albumets vakreste høydepunkt, med Eriks fine fingerspill, gjort finere i kompaniskap av Kristoffer Rees tandre bassplukking. Jeg hører noe jeg tror er et et trekkspill svært så behagelig i bakgrunnen, men finner ingenting om dette i coveret. Det jeg definitivt hører er ei fele, så behagelig plassert i lydbildet at det skal vanskelig gjøres å få det vakrere. En nydelig, nedstemt melodi, som seg hør og bør når låten handler om ensomhet og drømmer. Dama det lengtes etter muligens hjemme mens vår mann er på arbeid i en skog langt vekke, men egentlig tror jeg vel at hans kjære er død, og at søvnen han spør etter rett og slett er døden. Minnene er preget av lengsel, angst og seriøse søvnproblemer, og jeg innser etter hvert at poesien til Børli tilhører eliteklassen. Dette er noe selveste Townes Van Zandt kunne krotet ned på et papir, dette er en tekst som kunne fanget interessen til Johnny Cash, og da blir vår musikers fascinasjon for Skogens Dikter det naturligste i verden. Jeg skjønner deg, Erik Lukashaugen..
Så er vi framme ved albumets grand finale, og sistesporet er av det fabelaktige slaget, et slag som oppsummerer det meste. Mitt Liv er en nydelig melodi som får besøk av den helige celloen til Sture, bassen til Rees humper behagelig av gårde, og strykere er arrangert av Bjørge Verbaan. Lukashaugen selv bidrar med et flott fingerspill på sin akkustiske gitar og bahagelig og fin stemmebruk. Det er noe intenst i stemmen hans til tider, og en av tidene er på avslutningslåten. Han kan minne om Jonas Fjeld av og til, andre ganger tenker jeg Aslag Haugen (Hellbillies) når han framfører sine ballader. Det som er sikkert er at han synger fint og svært så passende til sine melodier.
Je vil takke deg, land!
Og her har du mi hand –
Ho er svart, ja – men skitten er rein.
Avslutningsstrofene oppsummerer på mange måter albumet, dette er essensen i Børlis diktning, og selvsagt gjør Lukashaugen dette bevisst. Tømmerhoggeren som takker landet sitt for alt det byr på, som har viet sitt liv til ærlig arbeid, og som kan takke av med god samvittighet. Det kan definitivt Erik Lukashaugen også gjøre, med sitt feiende flotte debutalbum. Og vi kan kun glede oss til fortsettelsen, med eller uten Hans Børli som tekstforfatter..
Hør plata på SPOTIFY
