I 1992 studerte den fryktelig mye yngre utgaven av meg pedagogikk på heltid, og samtidig jobbet jeg omlag 200% stilling på Tromsøs fineste etablissement, Blårock. Her pushet jeg Bayer, svidde pizza, traktet kaffe, ba folk om å ta seg en luftetur, pælmet ut tjallrøykere, tuppet folk som «hadde seg» på dass i ræva, ryddet enorme mengder ølglass, og hadde andre herlige arbeidsoppgaver som jeg heldigvis ikke har i dag.
Men en sjelden gang hadde jeg kontroll over dj-buret, og styrte den musikalske skuta, som jo er den viktigste jobben på ei rock’n’roll-bule. Det som preget Blårock mest på denne tiden, musikalsk sett, var naturligvis grunge. Nirvana, Pearl Jam, Soundgarden, Alice In Chains, Screaming Trees og Mudhoney fikk mye spilletid, men også band som Dinosaur Jr, The Posies, Pixies, R.E.M., Pavement, The Cure, Jane’s Addiction, Pogues, Joy Division, Stone Roses, Nick Cave And The Bad Seeds, The Smiths og The Fall ble snurret hyppig.
I tillegg var det alltid rom for legender som Tom Waits, Bruce Springsteen, Roky Erickson, The Rolling Stones, Steve Earle, Johnny Cash, Ramones, Gram Parsons, Jimi Hendix, Mott The Hoople, Blue Öyster Cult, The Stooges, The Kinks, The Who, The Beatles, Led Zeppelin, Motörhead og The Clash, og jeg ble introdusert for nye band og artister som The Lemonheads, Uncle Tupelo, Matthew Sweet, Palace Brothers (Will Oldham), The Jayhawks, PJ Harvey, Elliott Smith (Heatmiser) og The Jon Spencer Blues Explotion.
Av og til hørte jeg låter spilt av andre dj’er som jeg aldri hadde hørt før, alt fra ballesparkende rock’n’roll til countryballader som gikk rett i hjarterota, og da måtte jeg, hvis anledningen var der, sette kursen mot dj-buret og sjekke ut hvem som spilte herligheten. Mange ganger var svaret The Replacements, men av noe som må ha vært utenomjordiske årsaker klarte jeg aldri å huske at dette bandet stod høyt oppe på «må-sjekke-ut-lista» mi, så jeg fikk aldri knødd meg til å investere i dette viktige bandet. Teorien min er at navnet rett og slett er av sorten som ikke fester seg i hjernebarken min, i og med at jeg har opplevd dette for mange ganger til at det kan være en tilfeldighet (sliter bl.a. med skuespilleren Danny Glover), så jeg kan konkludere med at jeg i godt og vel 10 år hadde vandret rundt på planeten uten å kjenne til et av de tøffeste orkestrene i bransjen.
Poenget med oppramsingen min rett over her, i den grad det er et poeng, var å illustrere at her ble det spilt mye strålende musikk, også The Mats, men Paul Westerberg var ikke i min bevissthet. Nærmest å regne som en skandale mao, men det ble det en ordning med fra og med slippet av soundtracket til den halvgode filmen Singles.
Singles (soundtracket) ble sluppet sommeren ’92, og med artister som Alice In Chains (dæven døtte åpningssporet Would? ble spilt hyppig), Pearl Jam, Mother Love Bone, Smashing Pumpkins, Soundgarden, Jimi Hendrix og Screaming Trees så ble albumet fyrt rett inn i jukeboxen på Blårock, og nesten spilt ihjel i løpet av de neste månedene. For min del virket denne skiva som «The Big Awakening», i og med at sjefen bak dette prosjektet var St. Paul, og ikke nok med det, han leverte også to strålende låter til filmen; allsangperlen Dyslexic Heart og den steintøffe rockeren Waiting For Somebody. Jeg jobbet nesten hele denne sommeren, lange vakter fra kl.1200 til kl.0200 (kl.0400 i helgene, men da var det dj på jobb), og hørte da disse to låtene sånn cirka 10 ganger daglig.
“Waiting For Somebody”:
[media id=756 width=650 height=20]
“Dyslexic Heart”:
[youtube_video]http://www.youtube.com/watch?v=JcMIWKu0ZYE[/youtube_video]
Etter to måneder skulle det bli rundt regnet nok, og overdose nært forestående. Men det skjedde aldri med Westerberg-låtene, og det er det interessante i denne sammenhengen. De andre bidragsyterne på skiva var jeg allerede lei av da høsten kom, mens Paul Westerberg ble gjenstand for en intens utsjekking.
Vi snakker her om en kar som er far, artist, eksentrisk, filmhater, treelsker, pille(mis)bruker, songwriter, gartner, gulvvasker, gulvsover, dyslektiker, værentusiast (!), rockesanger, romantiker og helt. Utropstegnet er ikke plassert der pga at det er sært, rart eller merkelig, men fordi jeg trodde at jeg var en av veldig få som virkelig setter pris på snøstorm, pissregn, sur vind, storm og sludd, men, neida, her har jeg og Paul vår første felles nevner; værelskerne (må for all del ikke forveksles med vær som i hansau, det skulle tatt seg ut..!). Andre felles interesser er naturligvis Stones, Big Star, The Clash og The Fab Four.
Utforskingen min begynte med bandet hans, The Replacement, og ei skive jeg kom over som het All Shook Down. Lite visste jeg da om at dette egentlig var Paul sitt første soloalbum, og at det var de absolutt siste krampetrekningene fra noe som kunne kalles et band. En liten armé av studiomusikere spiller på albumet, og selv om Tommy Stinson, Slim Dunlap og Chris Mars bidrar, så er alle låter skrevet av Paul, og Chris og Slim er bare med på et par spor. Bidragene fra The Mats-medlemmene er dessuten i stor grad kun suplementer, og ble puttet inn i ettertid. Faktisk er låten Attitude det eneste øyeblikket på skiva som kan defineres som en Mats-låt. Men dæven døtte for et møte det var med dette herlige orkesteret, spesielt med den dødskule åpningslåten Merry Go Round ,en låt som setter skapet på plass fra start. Har det forresten noen gang eksistert en mann som har skjønt åpningssporkonseptet bedre enn St. Paul? Tror ikke det..
“Attitude”:
[media id=757 width=650 height=20]
1992 er ikke spesielt lenge siden sammenlignet med Jesu fødsel, Aristoteles sine skriverier, steinalderen og sane skikkelig gamle greier, men i internettsammenheng er det ufattelig mange generasjoner siden. All informasjon var ikke bare et tastetrykk unna først på 90-tallet, og platesjappene fikk ikke levert cd’er like enkelt og kjapt som i dag. Det hele var en langt mer komplisert affære. Vi ble djevelsk flinke til å vente på godbitene vi bestilte, og ikke minst så satte vi mer pris på det vi fikk vite om en artist eller et band. Når ei bestilt skive dukket opp etter sju måneder ble vi a) overrasket fordi vi hadde glemt bestillingen, b) overrasket over at et lite plateselskap på vestkysten i USA i det hele tatt klarte å sende noe til en adresse i Nord-Norge, eller c) særdeles fornøyd med oss selv etter denne bragden. Platebaren i Tromsø, ledet med kyndig og entusiastisk hånd av Kent Wikbjer, var Mekka for musikkinteresserte i nord, og det du ikke fant der hadde vanlige dødelige store problemer med å finne. Jeg husker at han ikke hadde mer å by på av The Mats, og sorgen ble direkte tung fordi han hadde både Pleased To Meet Me og Let It Be på vinyl. I og med at jeg hadde kvittet meg med 6-700 LP’er, og skrotet platespilleren min (hvor mye idiot har man ikke vært?), så var det til lite hjelp for meg. Det skulle gå enda noen lange måneder før jeg fikk klørne i de nevnte skiver, noe som naturlig nok hadde en sammenheng med at Egon Holstad åpnet brillefine Feedback (R.I.P.) utpå vårparten i 1994. At de to nevnte platebarene i 1999 fusjonerte og tok det utrolig fantasifulle navnet Platebaren Feedback er en annen historie.
Når St. Paul, Grandpaboy (Westy har som sikkert alle skjønner mange navn) eller The Replacements, kommer med noe nytt så er alt som kan ende opp i høyspenn nettopp i høyspenn, og det er lite som skjer fra den kanten som går meg hus forbi. Med andre ord har jeg endt opp med å bli en skikkelig The Mats-/Westerberg-nerd, noe som er uunngåelig om man havner i denne fantastiske mannens univers. Han er noe så uvanlig som en kar som fint klarer å ballansere det råe, upolerte og beinharde, med det sarte, vakre og selvutleverende. Ikke mange musikere behersker dette uten å miste all troverdighet, og ingen behersker det med en sådan pondus, punch, kraft og kløkt som Westerberg. Store ord, men så snakker vi altså om en stor muskier her.
Fyren har vært så forfyllet og utskjemt at ingen ville ta i ham i perioder, han har vært umulig å samarbeide med for produsenter og medmusikanter, og han er så vanskelig og nevrotisk at kona Laurie Lindeen må være verden beste og mest tålmodige menneske. Oppi dette klarer altså karen å skrive poesi som poeter ville gitt levra for, melodier som rockere ville solgt sjela for, og framstå som så genuint rocka at Ryan Adams og andre gjør hva som står i deres makt for å kopiere og etterleve deres ikon. Jeg trodde lenge at kun Tom Waits kan vise til en perfekt diskografi, men jeg har i etterpåkokskapens ånd sett meg nødt til å moderere meg en bitteliten smule. The Replacements & Paul Westerberg (Grandpaboy) kan pinadø vise til det samme; her er det faen steike ikke mange svakheter å spore, og det som er svakt ville for andre artister vært fabelaktig.
Jeg har proklamert for kompiser at vi her snakker om verdens beste band, og stort sett bare blitt møtt med skuldertrekk. Jeg har påstått at bandet er helt der oppe sammen med bl.a. The Rolling Stones, Ramones og Thin Lizzy, og folk har sett på meg som om jeg har rablet. Ikke minst så har jeg mang en gang sagt at låtskriveren Paul Westerberg tilhører samme elite som Townes Van Zandt, Tom Waits og Bob Dylan, og følt at samtalepartnerne har ønsket å skrive ut tunge, reseptbelagte preparater til meg på stedet. Men fyren er attpåtil like tøff og rocka som Keith Richards, Johnny Thunders og Jeffrey Lee Pierce og dette bare understreker at vi her snakker om en legende, rockens «kinderegg» og en som definitivt fortjener mer oppmerksomhet fra musikkinteresserte. Det er litt for mange som ikke kjenner til denne hederskaren.
Playlists – The Replacements: WIMP – SPOTIFY
[youtube_video]http://www.youtube.com/watch?v=fS-1waMLk9k[/youtube_video]
