Hotellet som aldri stenger, Seven Doors Hotel, et av Norges lengstlevende americana-/countryrockband, er snart klar med et nytt studioalbum og vi gleder oss veldig til å høre de første smakebitene fra dette. Foreløpig har bandet holdt kortene tett inntil brystet når det gjelder smaksprøver og klipp og siden vi da ikke har hørt en eneste piccolo ringe med kubjellene noe sted, har vi måttet nøye oss med en riktig hyggelig prat med bandets låtskriver og vokalist, Alexander Lindbäck.
– Det er kanskje enkelte uinnvidde der ute som ikke vet hvem Seven Doors Hotel er, kan du fortelle litt om hvem dere er og hvordan bandet ble til? Og hvor dukket navnet Seven Doors Hotel opp fra?
Bandet består av Kenneth Bjørdal på orgel, Bjørn Harald Tveråli Winge på diverse gitarer, Finn Håkon Borgi på trommer og Tor Ånon Kleivane på bass i tillegg til meg på gauling og gitar. Den plata vi jobber med nå er den første SDH-plata som Tor Ånon og Finn Håkon er med på. Vi tre andre møttes for ca 11 år siden i Oslo. Jeg hadde aldri sunget før. Det er jo trommer jeg egentlig kan spille. Hovedgrunnen til at vi startet var at jeg ved et uhell hadde kjøpt meg gitar og plutselig begynt med låtskriving. Det var ikke planlagt, men bare noe som skjedde så fort jeg lærte meg akkordene G, C, D, Am og Em. Og det er stort sett de jeg bruker fortsatt.
Seven Doors Hotel-navnet er både morsomt og pinlig. Bandnavn er en vanskelig greie, og vi kom faktisk opp med mange dårligere forslag en Seven Doors Hotel. Jeg hadde lyst på et navn som hørtes litt americana ut, men som egentlig var en populærkulturell referanse til noe helt annet. Lucio Fulcis «The Beyond» er en slags kultklassiker innen 80-talls spaghettihorrorfilm. Den handler om et nedlagt hjemsøkt hotell som heter Seven Doors Hotel.
I Norge er kanskje Europe en mer kjent referanse. Joey Tempest ble fryktelig inspirert av filmen og i låta «Seven Doors Hotel» gjenforteller han hele historien i løpet av noen få vers. Her er en liten smakebit på poesien:
«1981, traces were found
That could not exist in one’s mind
A woman could lead you, totally deceive you
Without your knowing she’s blind»
Shakespeare, go home!
– Seven Doors Hotel er jo Norges ukronede konger av den typen musikk som vi i hovedsak beskjeftiger oss med her på Dust of Daylight. Hva har skjedd med bandet siden det kritikerroste forrige albumet deres, The Overlook? Hvordan har livet vært?
Konger…? Her må du ha fått tak i feil band. Sikker på at det ikke var noen andre du skulle snakke med?
– Helt sikker ja. Det er ikke så mange norske band som bedriver denne typen musikk, som har holdt sammen over lang tid og fortsatt gir ut plater. Det er selvfølgelig mange norske rock- og popband som fortsatt holder sammen, men svært få andre band med egenkomponert materiale, enn SDH på engelsk og Hellbillies på norsk, som har vært tro mot den tradisjonelle countryrocken og americanaen.
Vel, livet er jo aldri en dans på roser, selv ikke for konger, men vi gjør det samme som vi alltid har gjort. Vi drikker kaffe, går på jobben og skriver låter og holder på. Vi har aldri gjort dette for å komme på toppen av VG-lista og bli omtalt, men fordi vi har noen låter som vil ut og fordi at vi trives i hverandres selskap. Vi er bare en gjeng som spiller i band. Og musikk er det vi elsker. Vi har ikke noe valg.
Etter The Overlook spilte vi en god del konserter, men nå vil vi gjerne spille mer. F.eks Bergen har vi faktisk ikke spilt. Jeg har spilt solo der under navnet Seven Doors HoStel (som support for Grant-Lee Philips), men vi har aldri vært der med hele bøtteballetten.
– Dere har holdt sammen som band i omtrent et tiår og gitt ut tre album før det som er på trappene nå. Hva er hovedgrunnen til at dere holder sammen og fortsatt er et band?
Vi bare kjører på, selv om vi jo selvfølgelig går i minus rent økonomisk. De fleste band som selger så lite plater som oss rekker aldri å gi ut fire plater. Jeg tror grunnen til at vi ikke gir oss, er at vi rett og slett ikke kan. Vi må spille. Dette er ikke noe vi gjør for avisomtaler, kred, sprit eller gratis jeans. Vi hverken kan eller vil gjøre noe annet.
– Hvem har skrevet låtene til det nye albumet? Hva kan vi forvente sammenlignet med forrige album?
På denne skiva har jeg skrevet alle låtene. Det som er litt interessant er at alle låtene er skrevet i løpet av et mye kortere tidsrom enn sist, men jeg tror det er mye større sjangervariasjon nå. Alt fra Stones-riff med Foo Fighters-aktig gitarlyd, countryballade med pedal steel, til en dansbar(!) rockelåt med elektriske mandoliner.
– Kan du si litt om hva som er inspirasjonskildene bak låtskriveriene og lyden av Seven Doors Hotel?
Akkurat på denne plata har jeg vært mest inspirert av en gitar. Jeg er så heldig at har fått tak i en Gibson Southern Jumbo fra 1946 som praktisk talt skriver låtene selv. Det er en slags skrivemaskin. Jeg må bare flytte på hendene og føre inn teksten. Folk som hører musikken vår vil nok ofte påstå at jeg har et par Bob Dylan-, Steve Earle- og Tom Petty-plater i hylla. Dette kan jeg herved bekrefte. Men jeg har mye annet også.
Jeg vil driste meg til å si offentlig at kompromissløse band som Slayer inspirerer meg veldig. Slayer følger ikke trender eller moter, men gjør det de gjør uansett hva som skulle skje. Dersom de forandrer seg er det en organisk og naturlig utvikling, ikke planlagt og tenkt. Dette prøver jeg også å få til med SDH. Derfor hører jeg heller på Woody Guthrie enn det siste nye stjerneskuddet. Men det er mange bra nye band. Der ofte konserter i Oslo med fantastiske låtskrivere og nesten ingen publikummere i salen. Ofte er ikke jeg tilstede heller, men jeg prøver så ofte jeg kan. Nå når plata er ferdig innspilt har jeg litt mer tid til overs. Når Zoe Muth spilte på Buckleys var det ikke mange tilstede, men det var legendarisk bra. Vi som var der husker det.
– Hvor er det nye albumet innspilt og hvordan har prosessen i studio vært? Hvem har produsert og mixet albumet?
Vi begynte så smått i Snaxville i Skogbygda i september i fjor. Henrik og Amund Maarud har et kjempefint studio der med flott utsikt over åkre og jorder. Det er deilig å komme seg ut av byen. Deretter har vi jobbet mye i vårt eget studio, Safe & Sound, som på de tre første platene våre. Akkurat nå sitter Henrik og mikser skiva og vi er ekstremt fornøyde med det! Ikke bare er han superdyktig, men han er også er veldig bra fyr. Vi jobber helst med venner som skjønner hva vi driver med og har de samme referansene som oss. Det er ikke sånn at man bare slår opp i gule sider på M for miks. Jeg har produsert plata, i den grad man kan si at noen har produsert den. Det viktigste er at man har en god tone i studio og ikke flikker for lenge på uvesentlige detaljer. Da blir både prosessen og resultatet kjedelig. Et teknisk perfekt opptak er sjelden et perfekt opptak.
– Hva er så planene framover for det nye albumet? Har dere bestemt tittel og releasedag? Og når får vi en smakebit til å korte ventetiden med?
Vi har egentlig vært så fokuserte på å lage plata at vi har «glemt» at den også skal gis ut. Plata kommer ganske nøyaktig til høsten. Og dere skal få en smakebit så fort som bare mulig. Forhåpentligvis kommer det en singel og video til påskemarsipanen. Vi må bare spikre noen få detaljer først. Tittel har vi heller ikke funnet. Kom gjerne med forslag! Vi tar i mot gode titler på vår Facebookside.
– Kan vi da forvente å få sett og hørt Seven Doors Hotel i livesammenheng rundt i det ganske land snart igjen?
Nå når plata er ferdig er vi veldig klare for å spille live igjen, men det blir nok ikke noen skikkelig turné før til høsten i forbindelse med plateslipp. Men ring gjerne vår gode venn Eirik Søreide på Polar Artist! Vi er åpne for alle gode og/eller rare tilbud!
– Hvordan er det å være “americana”-artist i Norge? Vi i Dust of Daylight redaksjonen mener bestemt at det er et marked for både musikk og lesestoff som kan settes i den store americana/roots/alt.country båsen. Finnes det et hengivent publikum for dere der ute?
Vi er først og fremst artister. Neida, jeg er spent på hvor langt unna americanabøtta den nye plata havner. Det er mye forskjellige ting på den nye plata. Men det er klart det er et marked. Creedence Clearwater Revival var vel kanskje det første skikkelig rocka americanabandet? De er jo ikke så upopulære i Norge heller? Problemet er at såkalt «vanlige folk» ikke har hørt musikken vår. Bare de fikk hørt en låt på radio så ville de nok ha kjøpt kassetten.
– Helt til slutt, hva er det største øyeblikket i karrieren til Seven Doors Hotel?
I dag er det veldig stort å få høre de ferdige miksene av nye låtene. Jeg klarer ikke å se så langt bakover. Personlig er jeg også mer stolt over alle låtene vi har laget og det faktum at vi har spilt inn fire plater. Mange band gir opp lenge før. Hadde vi tenkt logisk ville vel vi også gitt opp. Men musikk er ikke logikk.
Og akkurat der var papirrullen i faxmaskinen til Dust of Daylight tom. Vi kommer garantert tilbake med mer om Seven Doors Hotel og det nye albumet når alt er på plass og klart for lansering.
Følg Seven Doors Hotel på Facebook og hør musikken i Spotify eller WiMP.
Alle bilder i posten: Seven Doors Hotel © 2013
