Snakk om å bortimot dumme seg loddrett ut! Jeg snakker om meg selv som ikke oppdaget Rayland Baxters debutalbum, Feathers and Fishhooks, før det var for sent til å inkludere den på årsbestelisten for 2012. Albumet ble utgitt allerede i august i fjor og jeg fikk ikke summet meg til å kjøpe det før i midten av desember. Dermed blir Rayland Baxter den første ordentlige anbefalingen min i 2013, dette er albumet du må høre før vi starter for fullt med årets nye utgivelser.
Rayland Baxter er sønn av Bucky Baxter, pedal steel gitarist på Steve Earles debutalbum Guitar Town og medvirkende på gitar og pedal steel på en mengde kjente album de siste tjuefem årene, blant annet på Time Out Of Mind av Bob Dylan, Green av R.E.M og Gold av Ryan Adams. Bucky er selvfølgelig mannen bak all pedal steel lyd på Feathers and Fishhooks. Så langt får det være nok om opphavet, denne gangen er det altså sønnen, Rayland, som er midtpunktet.
Allerede i 2010 gjorde magasinet American Songwriter verden oppmerksom på at denne Rayland Baxter var et navn å se opp for ved å inkludere han i en video fra den årlige Next Big in Nashville-festivalen. Tiden fra 2010 og fram til utgivelsen av debutalbumet har han brukt på å turnere sammen med blant annet Civil Wars og han har reist rundt i USA, mye, i sin 69-modell Plymouth Valiant, i tillegg til å skrive ferdig sanger for et helt album.
Det Rayland Baxter gjør på sitt debutalbum er langt i fra noen musikalsk revolusjon. Han er bare en meget talentfull låtsmed som treffer blink med alt det han leverer på albumet. Oppskriften på det han serverer er bortimot oppbrukt, allikevel overrasker Baxter med smaker vi nesten ikke visste trodde var mulig med de råvarene. Albumet er egentlig en eneste lang dessert, tiltalende søt og harmonisk fra start til slutt.
Den ene perlen avløser den andre på dette albumet, helt fra første anslag i åpningssporet «The Mtn. Song» til siste tone fader ut på albumet. Hvis jeg med noen enkle sammenligninger skal forklare hvordan musikken til Baxter høres ut så ender jeg opp med å høre sounden av ganske forskjellige artister som Dawes, Doug Paisley, Jeff Buckley og Fleet Foxes + mye deilig pedal steel og et tonn av inspirasjon fra alle de legendariske singer/songwriterne, Dylan, van Zandt, Ryan Adams, Steve Earle og mange flere.
Dette er intet mindre enn et strålende album og dersom du ikke har helt kommet i gang i musikkåret 2013, kan dette være en god start. Du får garantert musikklysten og engasjementet tilbake, personlig har jeg latt meg begeistre av dette albumet omtrent daglig i halvannen måned nå. Jeg klarer foreløpig ikke å legge det bort.
Tekstene til Baxter er kanskje ikke de aller dypeste og han kan til tider være ganske direkte. Baxter legger ikke skjul på veldig mye når han med største selvfølge setter ord på den alltid umulige kjærligheten slik han føler den. Noen tekstlinjer setter allikevel alltid dypere spor enn andre og denne fra «The Woman For Me» har limt seg fast i mitt hode.
«She moves just like the springtime
She’s quiet like the voices in the wind that never end
When she calls me I come running
Don’t matter where I am, cause I’m her man
We go out for a long walk by the dreamers sea
But the only footprints in the sand are left by me
From the top of the mountain to the bottom of the sea
Tell me Lord where do I find the woman for me?»
Etter at vi er kommet litt over halvveis på albumet så våkner alt liksom til liv en gang til, ikke at det hadde sovnet eller dødd ut, det bare våkner opp på nytt igjen, tar en litt annen retning og blomstrer veldig på de siste låtene. Pedal steelen på «Hoot Owl» er en uforglemmelig opplevelse, åpningslinjen på «Driveway Melody» er nesten legendarisk, «Take me away, cause I don’t wanna stay in the canyon longer than I have to…», og «Trouble» da, med sitt enkle budskap. En slags tematisk kopi av Steve Earles «My Old Friend The Blues». I «Willow» knuser han til med en Byrds- og Roger McGuinn inspirert sak der pappa Baxter briljerer med pedal steelen på hele låten. Alle disse er låter som er så effektive og melodiøse at de fort fanger lytterens ører og blir værende lenge. Jeg har i hvert fall ikke ennå blitt lei.
Rayland Baxter er, nær sagt, selvfølgelig barndomsvenn med Justin Townes Earle og han er også en nær venn av sin medvokalist på siste sporet på albumet, et bonusspor som inneholder versjon nummer to av «The Mtn. Song», denne gangen gjør han det sammen med et av de største kvinnelige americana-talentene der ute, snart albumaktuelle Caitlin Rose. Hvis noen husker Rose sin fantastiske gjennombruddslåt «Shanghai Cigarettes», så tilhører den mannlige stemmen i låten ingen ringere enn unge lovende Baxter.
Feathers and Fishhooks er et slikt album der det nesten er umulig å plukke ut låtfavoritter, kvaliteten er rett og slett for jevn til det. Allikevel merker jeg at jeg setter ekstra pris på «Hoot Owl» og «Marjoria», muligens de to låtene der gamle Baxter får briljere mest på, «Hoot Owl» er da også skrevet av Bucky selv. Albumet finnes pr i dag ikke på de norske streamingtjenestene, så da må man ut å handle litt. I selskapet ATO Records sin egen nettbutikk finner du den både som cd og vinyl. Ønsker du den bare som digital nedlastning må du ta turen innom iTunes.