Jeg er så heldig å være gift med en særdeles tålmodig kvinne. Selv om hun har angret på at hun blåste nytt liv i platesamlingen min når hun ga meg platespiller til jul et par år i forkant av den nye vinylboomen, så aksepterer hun tålelig greit at det meste i heimen fokuseres mot musikk. Så når jeg for noen dager siden oppdaget at mine gamle favoritter i Mercury Motors skulle gjenforenes på litt mer utvidet basis, og til og med spille konsert i Bergen – så skal jeg ikke legge skjul på at det kom et lite jubelrop i sofaen. Utsagnet som kom fra min særdeles bedre halvdel sier vel litt om fokuset til undertegnede: «Hvem skal spille i Bergen eller gi ut ny plate nå da?«. Svaret var Mercury Motors. Et band hun til og med hadde hørt om!
Mercury Motors var aktive mellom 1987 og 1997-1998, sånn grovt regna – etter at Can Can ble oppløst og Jørn Christensen, Per Vestaby og Øyvind Hansen fortsatte som trioen Mercury Motors. Og for meg har det alltid vært en gåte at dette bandet ikke har blitt regnet som ett av De Store Norske, på lik linje med sine samtidige deLillos, Raga Rockers, Dum Dum Boys, Backstreet Girls og Jokke. Forskjellen var selvsagt at majoriteten av de nevnte sang på norsk, mens Mercury Motors sang på engelsk. Og på den tiden var det en snobbefaktor spesielt i media som sa at hvis man ikke sang på norsk, så var man ikke verdt fem sure sild. Min teori er uansett at dette dempet den potensielle suksessen Mercury Motors både kunne og skulle ha fått.
Rett skal være rett, de solgte bra med plater – og spesielt de to første «This Is..» (1988) og «Smash The Moon» (1990) er for klassikere å regne i norsk rockhistorie. Sistnevnte ble omtalt på bloggen i 2010, og jeg er fortsatt av den mening at tittelsporet «Smash The Moon» er en av de aller aller beste låtene i norsk musikkhistorie. Selv om listen endrer seg ned jevne mellomrom, så ligger den alltid inne på topp5.
Platen «Absolute Garbage» – som de måtte kalle «Abs. Garbage» etter litt uenighet med «Absolute Music» kom ut i 1992, og med sitt 3D-effektfulle cover stod den for en liten endring i lydbildet, med litt mer effekter og synthesizere sentralt. 1992 var også året jeg så Mercury Motors live for første, og eneste gang. På russetreff på Hellerudsletta stilte Per Vestaby i kilt, og Mercury Motors rocket så intenst steintøft – og låt så forskjellig og mye tøffere enn på platene jeg hadde hjemme, at en lamslått gutt fra bondelandet ble blodfan på livstid. Jeg var vel tilnærmet den eneste edru på Hellerudsletta – og det virket som om de færreste visste hva som traff dem, og glemmer aldri diskusjonen med fyren ved siden av meg – som stadig ropte på låten «John Belushi». Til slutt klarte jeg ikke å høre på ham mer, og informerte om at «den spilte de jo først». Han var MEGET uenig, til tross for at han hadde stått, eller hang, over rekkverket ved siden av meg siden før konserten startet. Våken, men ikke spesielt oppmerksom der altså.
Konserten ble avsluttet med gjesteopptreden av Lars-Lillo Stenberg, og en helt sinnsyk versjon av Neil Youngs «Rockin’ In The Free World». 21 år seinere står fortsatt den konserten som en av de beste jeg har sett noen sinne.
Mercury Motors fulgte opp «Abs. Garbage» med «Sailors Onshore» i 1994, og «Humbleberry Wine» i 1996. Sammen med «Smash The Moon» så har nok Humbleberry stått seg best og blitt min favoritt fra back-katalogen. På «Humbleberry Wine» hadde igjen lydbildet endret seg, og det var et streit rockeband med intenst trøkk som møtte oss fra start til slutt.
Og så ble det stille.
I hvertfall fra Mercury Motors. For på hver sin kant så gjorde Jørn Christensen, Per Vestaby og Øyvind Hansen suksessfulle saker.
Øyvind Hansen har spilt med både Cosmic Twang, og i mange år i De Press med Andrej Nebb.
Jørn Christensen produserte plater fra legendariske Rodeløkka Studios, og har i mange år vært en av landets mest suksessfulle produsenter – med alt fra Yeahlove Swans, Irma1000, CC Cowboys, BigBang og Pogo Pops til Bjørn Eidsvåg, Radionettes, Ivar Eidem, Jokke og deLillos på CVen. Han spilte også inn to aldeles nydelige plater sammen med Vibeke Saugestad under navnet «Thinkerbell».
Per Vestaby har laget to av mine absolutte favorittplater i «10.000 Flowers and One B.» og «With A Little Help From Myself», han har dessuten spilt bass på plater med omtrent det som kan krype og gå av norske kvalitetsartister – foruten å vært med i Jan Dahlens legendariske Shotgun Riders og i De Press.
Christensen og Vestaby spiller også sammen med Lars-Lillo Stenberg i Young Neils, og de seneste årene har de spilt i CC Cowboys v2.0 til stor suksess.
I 2010 rørte de plutselig på seg igjen, og spilte et par konserter i Oslo – til elleville tilbakemeldinger fra kompiser som var så heldige å oppleve konsertene. Og så ble det stille igjen. Fokuset var naturlig nok på CC Cowboys. Men i en mailutveksling med Christensen i forbindelse med Thinkerbells andre plate, så ble det i en bisetning nevnt at Mercury Motors øvde igjen med jevne mellomrom, og at det kunne være noe ville nå offentligheten.
Det tok litt lengre tid enn jeg hadde håpet, men endelig er Mercury Motors tilbake. Samleplaten «Rewind» kommer i mars, med tre flett nye låter – og så tar bandet turen ut på landeveien for å spille både gamle og nye låter for publikum.
Og i anledning plate og turné så har vi vært så heldige å få en prat med Jørn Christensen:
– Du og Hr. Vestaby har spilt sammen siden i rykk og napp siden 1983, såvidt meg bekjent. 30 års jubileum i band-sammenheng med andre ord.
Både Can Can, Mercury Motors, Young Neils og CC Cowboys v2.0. Hva er det som gjør at dere ikke går lei av hverandre? Hva er spesielt med kjemien?
Tja, si det. Jeg tror det kanskje har noe med at vi er så forskjellige. Per prater og jeg er stille.
Per ser skog og jeg ser trær. Vi utfyller hverandre bra. Og hvis jeg har laget en låt jeg er usikker på, så spør jeg Per om hva han synes, og da sier Per at den er kjempefin.
– Mercury Motors var jo i hovedsak aktive fra ca ’87 til 97-98. For meg var det alltid ufattelig at bandet aldri tok av slik så mange samtidige.
Har du noen teori om hvorfor Motors virket å være forbeholdt de spesielt interesserte? Var musikkpublikummet alt for sjangerfokusert, og valgte enten norskspråklig eller Rootsmusikk – og så litt ned på hederlig engelskspråklig rock?
Jeg opplever det ikke helt sånn. Vi solgte 40 tusen plater til sammen den gangen og det må bety at vi klarte å nå ut til flere enn bare de spesielt interesserte. Men vi ristet av oss mange med de to siste platene, og det er sikkert flere grunner til det. Nyhetens interesse hadde lagt seg, og vi lagde ting som var litt på siden av det vi var kjent for. Selv om jeg synes vi lagde bra plater, var det på en måte ikke vår tur lenger.
Sånn er det i bransjen, man kan få sine øyeblikk da man er synlig… og så ikke.
– En rekke gode band fra denne perioden har funnet sammen igjen de siste årene. Her hjemme har vi f.eks band som The Contenders og Bretteville som har begynt å gjøre jobber igjen, og for bloggens lesere kjenner vi jo godt til The Rainmakers legendariske comebackturné – og nå endelig
Mercury Motors. Hva er motivasjonen bak dette? Er det overskudd på spilleglede i kjølvannet av suksessen med CC Cowboys, eller har rett og
slett Mercury Motors noe på hjertet?
Spilleglede er ihvertfall et stikkord og det å utfordre seg selv. Det handler jo litt om å tørre også..
Vi har det kjempebra i CC Cowboys og kan lene oss på en bunnsolid sanger.
I Mercury er vi bare tre, og det er mer åpent og sårbart. Det føles som å frivillig utsette seg for risiko.
Trosse de kreftene som ønsker oss ned og tilbake i godstolen..
– Ryktene sier også at en samleplate kalt «Rewind» vil ligge i butikkene forut for turnéen, og at vi til og med kan vente oss noen nyinnspilte låter?
Ja, det er jo 25 år siden debut plata «This is » kom ut, så dette er et aldri så lite jubileum.
Jeg tror ingen musikere er spesielt glad i samleplater, men vi lot oss altså overtale av de vi har rundt oss. Det gir jo den turneen vi skal ut på en ramme og vi benytter sjansen til å slippe tre nye låter i tillegg til de 19 sangene vi har plukket ut fra de fem første platene.
– Vi er jo vant til et temmelig variert lydbilde i nærheten av pop fra «This Is» og «Smash The Moon», og via et periodevis effektfylt lydbilde på «Abs.
Garbage» og «Sailors Onshore» – frem til streit og tøff gitarrock på «Humbleberry Wine». Hvordan låter Mercury Motors anno 2013?
Vi håper det låter som Mercury Motors anno 2013. Det var i hvertfall intensjonen.
Men det er litt vanskelig for oss å høre, og det er tre ganske forskjellige låter.
De representerer tre sider jeg mener å kjenne igjen som noe typisk for bandet.
En litt humor rak riff orientert rocker, en midtempo folk/psykedelisk låt og en som er i det mørke melankolske landskapet.
– Stiller Mercury Motors som trio live, eller kan vi forvente forsterkninger?
Vi har bare bestilt flybilletter til tre, men vi skal ikke helt utelukke en og annen gjesteoptreden, hvis det er noen vi kjenner i nabolaget…
– Hva er planene fremover? Én turné, eller får vi flere nye låter fra Mercury Motors i tiden som kommer?
Vi jobber med turneen nå som starter 9 mars i Moss, og vi jobber for at den kan rulle videre ut over sommern og inn i høsten.
Etter det er det ikke lagt noen videre planer. Men vi har flere nye låter som vi jobber på, så kanskje..
– SÅ til slutt, det alle lurer på – får vi høre Per Vestaby synge noen av sine låter på denne turnéen?
Jeg har spurt Per, og han sa nei! 🙂
Vi takker Jørn Christensen for intervjuet. Dette er foreløpig stedene du kan se Mercury Motors live i vår:
9. mars – Tivoli Amfi, Moss. – Facebookevent.
15. mars – Blæst, Trondheim. – Facebookevent.
16. mars – Garage, Bergen. – Facebookevent.
23. mars – Gregers, Hamar. – Facebookevent.
Flere datoer vil tilkomme.
«Southbound Train»:
http://www.youtube.com/watch?v=hRuREg1-XcM
«John Belushi» + «Kentucky Fried» + intervju:
http://www.youtube.com/watch?v=y6buEp2pQ0A
