Holly Williams – The Highway

Holly Williams har ikke hatt noen enkel vei mot denne platen. Først og fremst har hun familienavnet som forplikter mer enn noe annet i amerikansk countrymusikk. Bestefaren var som alle vet Hank Williams, som alene legger lista temmelig høyt. Faren Hank Williams Jr. har også laget mye bra musikk på slutten av 80-tallet og starten på 90-tallet, før han ble uspiselig gjennom sine utspill i media rettet mot Demokrater og til forsvar for Republikanere og spesielt Tea Party bevegelsen. Broren Hank Williams III er også en person å merke seg, som har turt å gjøre sin helt egne ting – der han veksler mellom Honky Tonk, metal, punk og country etter eget forgodtbefinnende. Det å ha disse navnene i bagasjen er naturlig nok både en ulempe og en fordel – som hun også nevner i en av låtene på platen. Holly Williams har heldigvis valgt å følge sin egen vei, brukt langt tid på å bygge karrieren sin, og valgt en musikkstil som er mer singer/songwriter enn country.

I 2005 besøkte hun Norge for første gang, med konserter i Oslo og Bergen – hvor hun varmet opp for Kasey Chambers. Og det australske fyrverkeriet ble for min del satt litt på sidelinjen til fordel for den vakre. unge kvinnen med den overjordisk vakre stemmen. Hun har evne til å høres så gjennomført ekte ut, at det er umulig å ikke bli fanget. Hun ble sittende veldig alene i gangen utenfor konsertlokalet etter konserten, det var ikke mange som visste hvem det var som faktisk satt der og signerte debutplaten “The Ones We Never Knew”. Hun fremstod som en særdeles jordnær og hyggelig kvinne, og hun lovet å komme tilbake rimelig snart – for å spille en hel konsert, ikke bare en oppvarmingsact.

Men i 2006 mistet hun nesten livet i en stygg bilulykke, der hennes søster Hillary var klinisk død i noen sekunder og endte opp med 29 operasjoner og en lang kamp for å lære å gå igjen. Holly skadet armen stygt, og brukte fem måneder på å trene seg opp til å spille gitar igjen.

I 2009 var hun omsider tilbake på plate, med den fantastiske “Here With Me”. Hun spilte i Norge igjen i 2010, og gjorde en utrolig konsert på Garage i Bergen som fortsatt rager høyt på min konsertliste. Hun turnérte med John Hiatt når hun kom hjem til USA og tok så etterhvert en pause fra turneringen for å skrive låter til den nye plata. Som da har fått navnet “The Highway” fordi hun genuint har savnet å reise rundt for å spille.

Og det er The Highway denne posten skal handle om. En plate som har vært klin umulig å få tak i på forhånd, og som irriterte meg grønn ved at jeg måtte kjøpe den digitalt i tillegg til forhåndsbestillingen min på vinyl for å i det hele tatt få hørt den ved release. Det mest irriterende var at den digitale pakken var blottet for alt av info. Ingen cover-art, ingen linernotes. Ingenting. Kun musikkfilene. Hvor vanskelig kan det være å legge de to pdfene med i pakken? De er jo allerede laget for å lage cd og vinylcover. Det er dessverre en temmelig utbredt innstilling det der, at de som kjøper digitale filer ikke trenger hverken cover eller linernotes. JO! Vi vil ha! Vi vil lese! Det er faktisk noen av oss nerder som fortsatt kjøper plater…

UANSETT, så snart playknappen var trykket inn så var alt greit. For Holly Williams har laget PLATE. En vidunderlig, liten godbit av en plate har det blitt.

Fra hun starter opp platen med “Drinkin'” så vet vi at vi er i perfekt selskap en helt vanlig tirsdagkveld…

“Why you’re drinking like the night is young?
Yeah, why you’re drinking like the night is young?
The kids are in the bed and the day is long gone
So why are you drinking like the night is young?” 

En av historiens mest undervurderte artister må jo være Jackson Browne, noe Holly nok er fullstendig enig i – og han har fått plass på den nydelige låten “Gone Away From Me” – der han bidrar til en av de fineste duettene jeg har hørt på lang lang tid.

Det som slår meg når jeg hører denne platen, er at Holly har tatt et steg videre siden sterkt selvbiografiske “Here With Me”, og nå fungerer mer som en historieforteller – der hun utforsker låtskrivingen. En formidler av andres historier og skjebner, samtidig som hun bruker egne opplevelser og oppvekst for å gi fortellingene substans.

“July 3rd was a dreaded friend of mine
We’d all go town to the family plot in the Louisiana pines
Staring at that little baby’s grave
Stella was as young as she was brave”

Et godt eksempel på Hollys fortellerkunst, der hun faktisk er i stand til å gjøre en manns fortellerstemme til sin egen er “Railroad”:

“I had me a woman but she took my kid
When I gambled all our money on a moonshine still
Now I drink my whiskey from a beat up flask
This train done departed and it’s goin’ fast”

“Happy” er en av låtene hun har skrevet sammen med ektemannen Chris Coleman er vel alt annet enn en happy låt, men som nok er en kjærlighetssang likevel – når det kommer til stykket.

Tittelsporet “The Highway” forteller om det å lengte etter livet på veien, og er nok det som vil bli denne platens store radiohit på amerikanske radiostasjoner. Denne har absolutt alt som trengs for å treffe cross-over publikummet, og burde gi Williams en megaselger. Det er nok låten som er mest Nashville, uten at hun faller i den polerte gropen der dyngen med artister som låter helt likt ligger og veiver desperat for å komme seg opp igjen fra gropen og tilbake til en respektabel musikkarriere.

Lori McKenna har skrevet “Without You” sammen med Williams, og Jakob Dylan har fått ansvaret med å legge en bunnsolid duettvokal på låten. Nydelig produsert, overjordisk vakkert.

“I got here on crowded trains
With old guitars and a famous name
Running like a kid”

“Let You Go” er nok en låt skrevet sammen med ektemann Coleman, og her får vi litt old timey sumpmusikk med en røskende mandolin som driver låten fremover nesten på egenhånd.

Den viker plassen for “Giving Up”, og uten at jeg vet hvem hun synger om i denne låten så gir hun klinkende klar beskjed til en person som har valgt alkoholen foran familien, og jeg er temmelig sikker på at hun spilte denne i Bergen i 2010. Vi husker jo “Would You Still Have Fallen” fra “The Ones We Never Knew”. Her er det like klar beskjed;

“You put us all through, a living hell
A thousand excuses, for your liquor trail
But my compassion it’s fading fast” 

Sarah Buxton er medforfatter på svisken “A Good Man”, som for meg fremstår som den mest overfladiske teksten på platen. Her hjelper det lite med fin produksjon og lidende instrumenter – for det er ingen substans og satt opp mot alle de andre låtene på denne platen så blir dette bare platt, masseprodusert og en tekst som er skrevet for å passe til en melodi – ikke en tekst som er skrevet for å fortelle noe som helst.

Heldigvis er vi tilbake på sporet på “‘Til It Runs Dry”, duetten med Dierks Bently, og skrevet sammen med Cary Barlow som skriver hits som levebrød. Blant annet for Taylor Swift og Lady Antebellum.

Jeg snakket tidligere om Hollys evne som historieforteller, og det at hun har utviklet dette å sette seg inn i en rolle for å fortelle historien sin. Platen avslutter med Gwyneth Paltrow-duetten “Waiting On June”, som er skrevet til bestemoren, fra bestefarens perspektiv – og er et perfekt eksempel på dette. Historien er i følge Holly en 100% korrekt fortelling om livet deres fra start til slutt, og kan man noen sinne lage en større hyllest til sine besteforeldre enn denne låten? Dette er gåsehud og tårer på en gang. Fantastisk!

Holly Williams har enkelt og greit gitt ut nok en fantastisk plate. Jeg tror nesten den er bedre enn “Here With Me”, til tross for et par spor som er svakere enn resten. Hun er også absolutt sterkest når hun står helt på egne bein i låtskrivingen, og ikke lar en hitprodusent prøve å styre henne inn i et spor hvor hun ikke passer.

Uansett, dette er en plate du skal ha i samlingen. Den er til salgs overalt hvor musikk selges.