Bare ett år etter Straightways, så sendte Jay Farrar Wide Swing Tremolo ut til et stort og sultent publikum. Son Volt hadde etablert seg som det store bandet i No Depression/alt.country sangeren, og Jay sørget for å sementere denne posisjonen med den utsøkte Wide Swing Tremolo.
Ingen visste det den gang, men dette skulle bli Son Volt v.1.0 sin svanesang. Den siste hele platen til Jay Farrar, Dave Boquist, Jim Boquist og Mike Heidorn, samt den faste pedal steel gitaristen Eric Heywood som hadde gjort så mye for Son Volts sound.
Platens førstespor bruker det samme trikset som Farrar brukte på Straightaways, nemlig å feste et godt gammaldags balletak på lytteren fra første sekund. En forvrengt vokal proklamerer: “Call out your castaway / You’ll wake up to carry in the new day“, og vi er klar for å møte en ny dag sammen med Son Volt
Når Jay så følger opp med en av mine favorittlåter i “Driving The View”, så er lykken nærmest fullkommen. Jeg simpelthen elsker gitarlyden og riffet på denne låten. Til å være tekstnerd, så har jeg siden 1998 ikke brydd meg en døyt om hva Jay synger i denne låten. Her er gitaren og riffet alt som teller, og jeg kan ha denne gående på repeat til jeg blir snålere enn jeg allerede er.
Første gang jeg hørte platen begynte jeg dog å undres på om Jay var i ferd med å tilte en smule. Det er tydelig at han har hatt hemmelig opptaksutstyr i nærheten av meg en gang jeg har prøvd å spille munnspill, for den 41 sekunder lange munnspillvoldtekten “Jodel” kunne vært hentet fra mine tidlige forsøkt på min fars gamle munnspill.
Han følger opp med “Medicine Hat”, og bekymringen over hans mentale helse forsvinner umiddelbart. Jeg har gjentatte ganger gjort forsøk på å forstå innholdet i “Strands”. Men Jay har tatt seg en tur i Dylans mer vidløftige univers, og det er så mange doble, triple og kvadruple meninger i denne låten at jeg har gitt opp. Ikke misforstå, jeg elsker låten dypt og inderlig, jeg har bare ikke bestemt meg for hva jeg mener den handler om enda…
Through it all, through it all
Force of will and wishful thinking
We straggle and scrape, and slog
Right on through
…sier Jay på “Right On Through”. Han kommer stadig tilbake til tungt slit og intense bekymringer. Dette kjenner vi jo fra Uncle Tupelo, og hele veien frem til i dag. Vi får også en liten forsmak på Jays kommende soloplater, når han gir oss instrumentalen “Chanty”. Linjene strekker seg både bakover og forover på denne platen, og jeg har alltid lurt på om Jay hadde klart for seg at dette skulle bli Son Volts siste plate – eller om han faktisk bare mente å ta en pause for å gjøre noen sologreier før Son Volt skulle på veien igjen.
En av tingene jeg liker så inderlig godt ved Jay Farrar er måten han bruker ord på. Han har en unik måte å skrive på, og bruker gjerne ord bare på grunn av ordets rytme og uttale enn at det passer med teksten – et godt eksempel er “Caryatid Easy” på Straightaways. Caryatid er en statue av en kvinnelig, drapért form som fungerer som støttepillar i en bygning. “Caryatid Easy” gir egentlig ingen mening lyrisk i sammenheng med resten av teksten. Jeg har en anelse om at Jay har valgt et ord som er fint og som har god rytme, og plukket det på grunn av hvordan ordet lyder når det uttales – mer enn den lyriske verdien av selve ordet.
Et annet godt eksempel finner man i den fantastiske “Streets That Time Walks”. Bare tittelen gir gåsehud… og her er det ikke så mye ett enkelt ord som er eksepsjonelt, men heller hele det første verset. Les, og smak på dette:
The beliefs from the status quo
picture drop down like from a drip dispenser
Leaving too many paths that lead
To one-way talk with only the
darkness
Sun breaks on a buffer-zone
madness fleeing ghosts for all
the wrong reasons
With apathetic eyes to the future
complacent to the last broken pieces
Slutten på platen nærmer seg faretruende, og man begynner man lure litt på hvor de rolige, akustiske countrylåtene fra Trace og Straightaways ble av. Vel, det ble igjen nettopp der. På Trace og Straightaways. Nesten.
For når vi minst ventet det så trekker Jay den nydelige “Hanging Blue Side” ut av ermet. Komplett med Boquists herlige fele, og Heywoods legendariske pedal steel så får vi en låt som kunne sklidd rett inn blant de velkjente, countryfiserte låtene fra de to foregående platene. Her har de også besøk av David Barbe på en kenyansk skrangle. Barbe er vel kanskje mer kjent for de fleste som den (nesten) faste produsenten til Drive-By Truckers. Barbe var kreditert som tekniker på platen – mens Son Volt var kreditert som produsent, men på samleplaten “A Retrospective” er det Barbe som er kreditert som produsent på de to sporene som er hentet fra Wide Swing Tremolo…
Jay forlater oss med et knippe visdomsord i den atypiske Son Volt låta “Blind Hope”. I ettertid et ganske tydelig tegn på at han trolig allerede følte seg låst innenfor de begrensningene publikum hadde satt for Son Volt. Jay hadde mer inne, og hadde nok et behov for å eksperimentere – og etter noen runder på veien så la han Son Volt på is på ubestemt tid…
Leave one for me
Don’t mind and don’t regret it
Forget what’s gone and here’s your warning
