I forbindelse med Son Volt-Uke på Dust of Daylight sa jeg meg frivillig til å skrive noen ord om The Search, Son Volts femte album. Jeg må innrømme at jeg ikke har brukt mye tid på dette albumet. De fire foregående hadde jeg kjøpt på cd, men den gangen i 2007 stod jeg over å gå til anskaffelse av Jay Farrars søken etter hva det nå enn var.
Jeg hørte selvfølgelig et par låter fra albumet, men det var ikke før Spotify gjorde albumet tilgjengelig for meg et par-tre år senere at jeg fikk hørt det i sin helhet for første gang. Jeg ble ikke imponert, jeg var nok forutinntatt og ville helt sikkert egentlig ikke like det. Jeg merket at jeg savnet Trace og lyden av Farrars stemme i det klassiske No Depression lydlandskapet vi alle har et så inderlig forhold til.
The Search er fortsatt min minst spilte Son Volt plate og kanskje det henger sammen med nettopp det at det er Jay Farrars mest eksperimentelle utgivelse. Fakta er allikevel at historien om Son Volt selvfølgelig ikke hadde vært komplett uten denne utgivelsen. Jeg vet ikke helt hvor Farrar ønsket å ende opp med denne plata, men at han nærmet seg musikalske steder som han ikke hadde helt kontroll på virker klart. Det lukter liksom litt rart av strykere og andre snåle instrumenter og lyder når man setter på en Son Volt plate. Åpningslåten “Slow Hearse” har en Beatlesque stil over seg og spor nummer to, “The Picture”, er som tatt rett ut fra Stax-katalogen, for ikke snakke om “Beacon Soul” som har et lag av udefinerbar tykkelse med 90-talls college rock over seg. Ikke dårlig, bare litt snålt.
Altså, The Search er ingen dårlig sak, mest annerledes. Og den har definitivt sine øyeblikk og høydepunkt, men som tittelen vitner om så er det en Farrar som er litt på søken etter den rette sounden med nye Son Volt, noe man må kunne si at han til de grader fant på bandets neste utgivelse, American Central Dust. Så, er The Search bare ett transitalbum? Ikke helt, men delvis, spesielt siden den ligger i mellom de to glitrende utgivelsene, Neil Young-aktige Okemah and The Melody Riot og den Farrarske American Central Dust, og helt klart har elementer fra det som har vært og det som skal komme. Den leverer spesielt på siste halvdel, fra tittellåta “The Search” og utvoer. Der er det øyeblikk som «Methamphetamine» og «Highways And Cigarettes», låter som faktisk har havnet på listen over mine favoritter fra Farrars hånd.
The Search er et album man ikke bare kan gå forbi, den er en del av historien og det er langt bedre enn sitt rykte. Jeg føler rett og slett ikke behov for å utbrodere dette noe mer, bare sitere Jay Farrar selv fra sistelåten «Phosphate Skin» og konstatere at denne profetien har han bevist til sin fulle.
It can only get better from here
Don’t have any fear
