Med hodetelefoner ut i naturen
Når flere blogger slo seg sammen og ble til Dust of Daylight, var det en plate jeg mer enn noen annen ville skrive om. Men siden den kom ut i fjor sommer, og dermed på mange måter hadde mistet nyhetens verdi, var jeg et øyeblikk redd for at det var for sent. Men siden den ikke har fått noe som helst oppmerksomhet her hjemme, og er en skive som er så til de grader tidløs, så er det slett ikke viktig at den har vært tilgjengelig i over et halvt år. Så jeg har bestemt meg for å skrive noen ord om Ohio-baserte Daniel Martin Moore & Joan Shelleys Farthest Field. Og for å yte denne varme, vakre og ikke minst vevre platen rettferdighet så må jeg male et lite bilde for dere.
Rundt meg er det tett skog, men så åpner landskapet seg og jeg står et øyeblikk og stirrer utover et tjern. Noen fugler lager vakre harmonier høyt oppe i et løvtre som bretter sine grener utover den speilblanke blå overflaten. Jeg setter meg ned ved bredden, kjenner en fønvind som forsiktig kiler meg i øret. Jeg tar inn naturen med øyne, ører og snuser den inn med en nesten glupsk appetitt. Så lukker jeg øynene, hører fortsatt naturen lage sitt eget soundtrack, og jeg vet at jeg akkurat nå kan definere min sinnstilstand med tre enkle ord; Ro og fred.
I dette landskapet havner jeg hver gang jeg spiller en sang fra Farthest Field, et album for alle som vil ta en halvtime vekk fra den stressa hverdagen. En plate som er et velsignet hvileskjær i en verden av full av Facebook, Twitter, 133 kanaler med fjas, tog som ikke kommer og søvnløse netter der hjertepumpa ikke finner hvilepuls. Daniel og Joan har laget en halvtime med en nesten utenomjordisk stemning. Jeg har hatt Farthest Field med meg overalt det siste halvåret, og er fullstendig klar over at jeg vil få kraftige abstinenser om jeg ikke lenger har dette albumet å ty til, når verden går for fort der ute.
Musikalsk ligger Moore & Shelley godt forankret i akustisk folk, med tydelige referanser til Simon & Garfunkels vakre harmonier og Nick Drakes melankolske univers. De kan også minne om en nedempet utgave av Great Lake Swimmers. Tekstene kretser ofte rundt naturopplevelser, og denne kjærligheten til landskaper og omgivelser tar meg, som beskrevet ovenfor, på en reise langt inn i terreng jeg ikke ønsker å forlate. De formidler musikken sin på en forsiktig, ja nesten beskjeden måte. Som om de står der med en flaske rent kildevann og spør forsiktig om jeg er tørst. Og jeg kjenner først når jeg ser vannflasken at jeg er tørstere enn jeg kunne ane.
Dette er ikke en plate jeg behøver å gå gjennom låt for låt. Her er det helheten som teller. Og de ti låtene kunne nesten ha vært et eneste langt musikkstykke. Det er samme stemning i alle komposisjonene, men nei, det blir ikke kjedelig. Dette er ikke musikk laget for at du skal bli underholdt. Så lenge du vet det, vil Moore & Shelley fort bli dine nære venner. Dette er vel så mye medisin som det er musikk. Det du skal gjøre er å finne deg en rolig plass, ta frem noen komfortable hodetelefoner, og sørge for at det i 30 minutter fremover bare er plass til deg og Farthest Field.
Jeg hadde bestemt meg på forhånd for at utrykket balsam for sjelen ikke skulle brukes. Det er en forslitt og alt for mye brukt frase. Men jeg tror jeg tør stå inne for at her er det et spot-on utrykk for hele utgivelsen til Daniel Martin Moore & Joan Shelley.
Skaff deg denne skiva og unn deg selv litt sjelefred.
Kjøpes hos Ol Kentuck Recordings, Daniel Martin Moores webshop. Besøk Daniel Martin Moore.
«First of August»:
«Would You Tell Me Your Dreams»: